Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi flagger på denne dag.

Det står i kalenderen at det er unionsoppløsningsdagen. Vi betrakter det som en solskinnshistorie. Det var et befriet folk med unionsoppløsningen syvende juni. Vi var et harmonisk, nærmest enstemmig folk – med en folkeavstemning av den helt særegne art, ikke besudlet med all den tvilsomhet som andre folkeavstemninger med resultat rett oppunder 100 prosent, er belemret med.

Det er bare ett problem. Virkeligheten er ikke helt som glansbildet.

Malurt i frigjøringsbegeret

Unionsoppløsningen fant egentlig sted 26. oktober – med Sveriges godkjennelse av forhandlingsresultatet i Karlstad og Oscar IIs abdikasjon av den norske trone for seg og sitt hus. Historier om undertrykkelse av opposisjon er det dessverre også flere eksempler på.

Overlærer Thøger Winther i Drammen ble avslørt som mannen bak et innlegg i svenske Aftonbladet der syvende-juni-vedtaket ble kritisert. Spontane demonstrasjoner ble arrangert utenfor hans hjem. Han måtte flykte til Kristiania. Morgenbladet anbefalte ham på lederplass å flytte til Sverige. I Drøbak fikk en annen knust sine vinduer. Politiet måtte tilkalles for beskyttelse. Hans synd? Han hadde uttalt at han hadde stemt nei. Familien flyktet neste dag til Sverige. Eksemplene er flere, som blant annet beskrives av Dag Thorkildsen i «Kirken og 1905» i 1905 – Nye perspektiver (Øystein Sørensen og Torbjörn Nilsson).

Christopher Bruun måtte få sitt opposisjonelle skrift utgitt i Danmark, da ingen i Norge ville gjøre det. Politimakten ble også brukt for å stanse en bibeltime han skulle holde. Opposisjon ble ikke tolerert – hverken fra mobben eller myndighetene. Man kan argumentere med at statskirken sto under myndighetenes styringsrett, men hvordan ville vi i nyere tid reagert hvis politiske myndigheter forbød opposisjonelle møter, selv på statens eiendom?

Les også: På denne dag: Unionsoppløsningen med Sverige

Har De sluttet å slå Deres kone?

Folkeavstemningen om unionsoppløsningen fant sted 13. august. Det var en søndag. Stemmelokaler var gjerne kirker, og messen, der det ikke var noen tvil om hva som var det «rette» standpunkt, fant sted i forkant. Norske flagg preget stemmelokalene i ubeskjeden grad. Om man stemte «feil», er det ikke sikkert at ens stemme var så hemmelig. Moderne valgobservatører ville neppe gått god for denne folkeavstemningen.

Det var svært få som var imot, sies det. Historiker Nils Ivar Agøy har argumentert for at det nok var motstandere av den revolusjonære handlingen som stemte ja fordi en neistemme ikke ville føre noen vei, og at blant neistemmene var det menn som tok sin lojalitetsed ekstra alvorlig.

Så var det de rundt 15 prosentene som avsto fra å stemme, og der har du nok et betydelig antall nei til unionsoppløsningen, i det minste til måten det skjedde på. Avstår man fra å stemme, avstår man fra å ha noe å si. Er det ikke slik? Vel, spørsmålsstillingen dreide seg om den stedfundne unionsoppløsning. Altså godkjente man at unionsoppløsningen var funnet sted – og ikke minst gyldig – dersom man i det hele tatt stemte. Som Agøy har sagt, det var et spørsmål av typen «Har De sluttet å slå Deres kone?».

Les også: Historie: Stridsvogna som reddet Storbritannia

Motmakt som falt

Vedtaket 7. juni var også en kongeavsettelse. Viktigere for konseptet at kongemakten skal utøves i tråd med den folkevalgte makten enn 1884 er det rimelig å si. Det er selvfølgelig lett å si at det var uklokt å sette seg opp mot et så unisont ønske om eget konsulatvesen. Ikke en helt selvstendig utenrikstjeneste, bare et konsulatvesen.

Oppløsning av unionen mente Christopher Bruun var et feilgrep. Kongeavsettelsen mente han var en urett. Allerede i 1892 hadde Francis Hagerup advart mot mangelen på både juridisk og politisk motmakt. Det spørs om ytterligere vingeklipping av kongemakten gjorde situasjonen noe bedre, men han stemte altså for at Stortinget som den ene suverene avsatte Kongen.

10. juni 1905 ble den ensidige kongeavsettelsen besvart fra Rosendals slott i Stockholm. Kong Oscar hevdet i sitt svar at kongen som fullstendig underordnet statsrådet ikke er i tråd med Grunnlovens prinsipp om at Norge er et konstitusjonelt monarki. Det er en annen bruk av begrepet konstitusjonelt monarki enn vi er vant til. Det er et begrep som kan ha en smal definisjon, men i en videre definisjon faller både vår dagligdagse definisjon og Hans Majestets definisjon innenfor.

Det konstitusjonelle monarki vi hadde i store deler av 1800-tallet, var i henhold til datidens konstitusjonelle sedvane basert på Montesquieus modell, ikke bare hans maktfordelingsprinsipp, som innebærer en selvstendig kongemakt, ikke fullstendig underlagt folkemakten. Til og med i en uttalelse fra Stortingets konstitusjonskomité av 17. mai 1824 innrømmes Kongen absolutt veto mot grunnlovsendringer. Det har dog vært reist tvil om oppriktigheten i uttalelsen, og rettshistoriker Eirik Holmøyvik har sannsynliggjort at Montesquieus modell ikke var tiltenkt av grunnlovsfedrene.

Les også: Politiet beskyttet Marius Borg Høiby: Spesialbehandling vekker reaksjoner

Marionettetroll på det norske slott?

Men om det er klokt å ha en uinnskrenket folkemakt, er en annen sak.

Når vi ser hvordan staten har est ut og tiltatt i skatt, reguleringer og offentlige inngrep, burde vi kanskje bruke litt tid på å tenke over om advarslene mot uinnskrenket folkemakt hadde noe for seg? Riktignok er det land som har hatt utslag som vi har vært forskånet for, men kombinasjonen av illusjonen at «vi gjør det mot oss selv» og norskesyken som følge av alle oljepengene gjør at vi ser ut til å gjøre det verre enn mange andre på viktige punkter også.

Da Kong Oscar II ble forespeilet en Bernadotte som konge i Norge, skal han ha avvist det med at han ikke ønsket at noen prins av hans hus skulle bli noe marionettetroll på slottet i Kristiania. Vi har siden 1905 ikke bare hatt et kongedømme som har utviklet seg i hovedsak i harmoni med demokratiet, men vi har også fått mindre pomp og prakt. Statsrådsuniformer sluttet man med i 1905. Eksellense som tittel for medlemmer av regjeringen gikk også ut av vanlig bruk. I 1908 ble grunnlovspåbudet om kroning fjernet.

Men at vi siden november 1905 har hatt en kongemakt som har handlet i tråd med den folkevalgte makten, er en sannhet med modifikasjoner. Kong Haakon kom til Norge for å spille en politisk rolle. Hans krav om folkeavstemning kan sies å ha gjort ham til en konge av folkets nåde, noe de mest konservative monarkister kunne synes var uheldig. Men kravet var åpenbart forståelig, da fravær av en slik folkeavstemning ville gjort ham til en konge av Stortingets nåde.

Kong Haakon VII var oppdratt i en tid da kongene fortsatt spilte reelle maktroller, og da første verdenskrig kom i 1914, var vi fortsatt i den monarkiske tidsalder. Historiker Roy Andersen forteller i 1914 – inn i katastrofen: Norge og første verdenskrig om en konge som blant annet inviterer polarhelten Fridtjof Nansen til kongsgården på Bygdø for å diskutere mulighetene for å overbevise Stortinget om å erstatte statsminister Gunnar Knudsen med helten fra 1905, Christian Michelsen. Målet var å få Norge med i krigen på Ententemaktenes side. Kong Haakon holdt til og med en offentlig tale ved et skandinavisk kongemøte samme år, rett før jul, der han opponerte mot regjeringens linje.

Les også: AUF støtter det norske monarkiet

Den «farlige» vingeklippede arvemakten

Dagens monarki er langt på vei et gallionsfigurmonarki. Og jeg finner det ganske fascinerende hvordan noen mennesker synes å være langt mer opptatt av at gallionsfigurposisjonen er arvelig enn begrensning av den reelle makten i dagens system. Vi har det sedvanlige grunnlovsforslaget om republikk som innleveres på slutten av hver stortingsperiode. Det forslaget som nå ligger til avstemning i inneværende periode, innebærer at presidenten ikke deltar i regjeringsmøtene, som skal erstatte statsråd. Altså skal en arvelig gallionsfigur erstattes av en president som tilsynelatende skal være enda mer av en gallionsfigur.

Vi skal gå fra det som Johan Scharffenberg kalte republikk med arvelig president med tittel av konge, til en republikk med ikke-arvelig president med tittel av president. Motmakt får vi ikke. Høyst sannsynlig blir presidenten en av den politiske klasses egne.

Nils G. Indahl skriver i Samfunnskunnskap for journalister at den svenske økonomen Ingemar Ståhl hadde undersøkt forholdet mellom offentlige budsjetter i ulike land. Han hadde funnet at det var mer edruelighet i republikker, og Ståhl hadde en mistanke om at det var grunnet mangel på motmakt i monarkier. Indahl forteller i en e-post at hans kilde var muntlig, avgitt av Ståhl i et offentlig møte.

Det er snakk om moderne vingeklippede monarkier her. Samtidig har noen av disse monarkiene monarker med reservemyndighet, en myndighet som noen av oss har en forventning om skal brukes i nødsituasjoner, slik som i aprildagene 1940. Dog er det ingen garantier. Den italienske kongen ventet over tyve år fra utnevnelsen med å kaste og beordre Mussolini arrestert.

Når vi ser på hvordan begrensningene av makten fungerer også i republikker, er det fare for at det er marginalt vi kan oppnå ved å innføre republikk. Det er heller ikke en motmaktspresident som ligger an til å bli vårt lands løsning.

Les også: – Kong Harald bør bli vår siste konge

Støtte til mere kongemakt?

Men selv med dagens norske monarki er monarken noe mer enn en gallionsfigur. Det er et eget alvor ved å måtte redegjøre for beslutninger for en symbolsk overordnet. Dog er det en fare at politikernes skittentøy pakkes inn i monarkens pomp og prakt.

I anledning kroningsjubileet i 2006 gjennomførte Adresseavisen og Sentio en meningsmåling om monarkiet. Blant spørsmålene var om kongen burde få mere makt. 18 prosent svarte positivt. Blant dem opp til tredve år var oppslutningen tredve prosent. Leser man f.eks. Gunnar Stavrums bok Bruk og misbruk av meningsmålinger, får man en nokså god forståelse for at meningsmålinger kan være gjenstand for både bevisst manipulasjon og ikke tilsiktet manipulasjon med mere.

Blant annet vet vi at folk finner på meninger på stående fot. De som har svart ja på dette spørsmålet, har sannsynligvis hatt liten tro på politikere og/eller demokratiet og kan ha hatt et ønske om et pek til dem. De mener det kanskje ikke så sterkt og/eller konsekvent over tid. Allikevel var de nok ikke veldig fiendtlig innstilt til sterkere kongemakt, og det kan muligens være et godt utgangspunkt for sterkere kongemakt som et standpunkt som ikke trenger å henvises til de smale rekker.

Mere kongemakt trenger ikke være noe veldig voldsomt. Det kan være noe så enkelt som at en sak kan sendes tilbake til departementet for ytterligere vurdering. Det kan diskuteres om det vil være i strid med den grunnlovsfestede kontrasignaturlæren av 1911, men en «ikke-beslutning» som i praksis er retur til departementet, kan muligens bare ikke protokollføres, og da trenger man ingen kontrasignatur.

Blir slikt gjort mot en forholdsvis upopulær beslutning, slik som utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som USA-ambassadør, er faren ganske lav for at politikerne vil vinne igjennom i en folkeavstemning om monarkiets fremtid. Risikoen er der, og politisk risiko er noe europeiske monarker generelt er lite villig til å ta noe som helst av. Faren er kanskje større for at et grunnlovsforslag om ytterligere vingeklipping dukker opp og blir vedtatt, og da er ikke forpliktelsen til folkeavstemning like sterk, noe lignende slikt som ble gjort i Luxemburg i 2008. Men slikt fra monarkens side burde altså kunne tolereres.

Les også: Rekordtillit til EU blant unge europeere: – Høyeste nivå på 17 år

Kan monarkiet bli litt mindre vingeklippet?

Ikke minst må vi være klar over at det er begrenset hvilken modererende virkning oppmøte hos Kongen i statsråd vil ha dersom det er en forventning om at «javel» kommer automatisk.

Langt på vei kan vi si at europeiske monarkier har overlevet fordi monarkene har veket for den folkevalgte makten. Samtidig lever fyrstemakten godt videre som korrektiv til folkemakten i både Liechtenstein og Monaco. Så vi kan kanskje si at det ikke er helt åpenbart at det måtte bli slik.

Viktige elementer som hindrer rent folkeflertallsstyre, er absorbert i det vi kaller det liberale demokrati. Allikevel ser vi at folkesuvereniteten i det liberale demokrati ofte er det som trekker det lengste strået. Kall det gjerne folkemaktens tyngdelov. Alexis de Tocqueville advarte mot det. Og det som ofte sees på som kroneksempelet på begrenset folkeflertallsmakt, USA, har lenge – også før Trump – vist tegn til denne samme tendensen.

Mulig vi kan sette pris på demokratiseringen. Men trenger virkelig kongemakten å være så vingeklippet som den er? Vi kan ikke forvente at kongemakten selv skal sette seg opp mot en lang konstitusjonell utvikling. Men trenger den konstitusjonelle utvikling å være enveiskjørt? Hvis den er det, er det vel mer en elv. Og trenger vi da – for å parafrasere Sir James Fitzjames Stephen, som var skeptisk til utviklingen på 1800-tallet – rope halleluja til elveguden?