Med boken ”Flukten fra det progressive fængsel” stiller den venstreradikale danske politikeren Claus Pedersen seg svært kritisk til at venstreradikale mennesker mener å ha bedre moral enn sine politiske motstandere.
Pedersen som har en fortid i styret til det danske Enhedspartiet (tilsvarer Rødt i Norge) og som medlem i partiet SF (ligner på norske SV), partier som mener at venstreradikale mennesker representerer en moral som er overordnet og høyere enn den andre mennesker har. Denne holdningen isolerer venstreradikale politikere, siden det hindrer dialog med mennesker som man har stemplet som moralsk mindreverdige.
Det er dette som Pedersen kaller det progressive fengselet, og en slik moralisering er en dårlig politisk strategi, sier Pedersen i et intervju med Weekendavisen. I slik forstand kan boken hans framstå mer som en politisk korreksjon til den danske venstresiden enn et kritisk oppgjør med den samme venstresiden.
Troen på sin moralske overhøyhet har de venstreradikale fra den feministiske læren om interseksjonalitet, mener Pedersen. Denne læren stammer fra den amerikanske juristen Kimberlé Crenshaw. Ifølge Pedersen sier den interseksjonelle teorien om at en holdning er god eller riktig, avhenger av dens moralske karakter. Det er med andre ord en form for sinnelagsetikk der konsekvensene av holdningene og handlingene ikke er viktige. Kort sagt er interseksjonalitet en teori om at urettferdighet og undertrykkelse er kumulativ. Er man undertrykket på ett område, for eksempel ved at man tilhører en diskriminert etnisitet, øker undertrykkelse ved at man samtidig tilhører en seksuell og religiøs minoritet, og at man er kvinne og funksjonshemmet.
Interseksjonalitet er i dag hovedperspektivet i moderne feminisme og preger også samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, særlig i USA. Den knyttes også til wokebevegelsen som, til forskjell fra interseksjonalitet, kan sies å være mer en reaksjon og motstand mot det som defineres som etablert vitenskap og metode. Interseksjonalitet er en teori som kan ha mye for seg i flere sammenhenger, men den kan slå flere veier.
Den kan for eksempel også forklare hvorfor politiske meningsminoriteter diskrimineres i politisk korrekte, vestlige samfunn, en diskriminering som for eksempel kan forsterkes om man er ”hvit” og mann og kalles rasist. Interseksjonalitet er med andre ord forbundet med den rådende fordomsstrukturen i samfunnet som varierer fra samfunn til samfunn og opp gjennom historien.
INTERSEKSJONELL MORAL OG MARXISTISK SANNHET
Interseksjonalitetens forståelse av hva som er moralsk riktig, blir av venstreradikale kombinert med marxismen som, ifølge Pedersen, sier at sannhet er det som stemmer overens med marxistisk analyse. Denne kombinasjonen gir seg utslag i en moralisme som særlig preger det som Pedersen kaller utlendingspolitikken i Danmark. Det bidrar til at kritiske holdninger på dette politikkområdet av venstreradikale blir stemplet som rasisme og fremmedhat. Ved å legge fram slik kritikk, skriver Pedersen i boken, blir man mistenkeliggjort og beskyldt for å dele holdninger med dem som venstresiden kritiserer.
”Jeg opplevde en diskusjonskultur som var uinteressert og forklare eller å overbevise gjennom sine argumenter, men som i stedet la en moralsk posisjon til grunn for kritikken sin”, skriver Pedersen. Han mener at venstresidens utlendingspolitikk ikke har noe selvstendig grunnlag. Den er utviklet bare som en motsetning til det andre sier og mener. Det samlede bildet av denne politikken blir at man ikke ønsker å holde orden på hvor mange som kommer til Danmark, eller hvor mange som forlater Danmark. Og når det gjelder de som er i Danmark, har de venstreradikale ingen mening om hvordan de som kommer utenfra, kan bli en del av samfunnet eller ikke. Det kan ikke Pedersen se har noe å gjøre med om man er venstreorientert eller progressiv, påpeker han i et springende og sprikende intervju i Weekendavisen.
Pedersen er også opptatt av hvordan de parlamentariske representantene for de venstreradikale partiene i Danmark politisk gjerder seg inne ved å være i et slags åndsfellesskap med venstre-ekstreme smågrupper. Slike konstellasjoner finnes også i Norge, men her virker avstanden mellom Rødt/SV og venstre-ekstreme partier og grupper som FOR og samlinger rundt nettgrupper som Steigan og Radikal Portal, å være større enn i Danmark. Pedersen tar også avstand fra de ”galningene” på venstrefløyen som vil avskaffe markedsøkonomien. Det som trengs, er et alternativ til den rådende rovdyrkapitalismen som setter markedsøkonomien ut av spill, mener han.
KAMPEN MOT NORMALITETEN
Et annet ankepunkt Pedersen har imot de venstreradikale partiene, er at de må kvitte seg med tanken om at alle har krav på samfunnets hjelp til å løse sine individuelle problemer: ”Dette er en holdning som tar utgangspunkt i den enkeltes subjektive opplevelse og som ikke tar stilling til om den undertrykkelsen eller den krenkelsen man utsettes for, er noe som man selv kan løse, eller om det er noe man må ha hjelp til å løse. Og skal denne hjelpen nødvendigvis komme staten og samfunnet, eller er det familien din og vennene dine som bør hjelpe deg? Vi mangler et språk for hva som er individets eget ansvar. Men å si det, framkaller svar (fra de venstreradikale) som: Hvorfor er du så kynisk? Hva slags samfunn er det du ønsker?”
Pedersen mener at slike reaksjoner har som bakgrunn at venstrefløyen automatisk er solidarisk med folk som føler seg som ofre, særlig om de tilhører minoriteter. Men en slik holdning er farlig for den utvikler seg lett til en kamp mot det som er normalt i stedet for en kamp for å utvide oppfatningen av hva som er normalt.
”Det mangfoldige samfunnet er et progressivt ideal, og i det ligger det et ønske om å redusere hva som er normalt. Dette ønsket forsterkes i den logikken hvor ”normalitet” blir det samme somundertrykkelse. Vårt ambisiøse frihetsbegrep forplikter oss til å avskaffe undertrykkelse, og plutselig har vi forpliktet oss til å avskaffe det normale”, sier Pedersen til Weekendavisen.
Slike uttalelser fra en venstreradikal i Norge er utenkelige, og det avspeiler at meningsrommet i Danmark er vesentlig videre enn i det menings-pietistiske Norge. Det er også forklaringen på at den offentlige debatten i Danmark foregår på et annet og bredere plan enn i Norge. I Norge finnes det ingen kritisk offentlighet. Kritikken her er henvist til og skjult for folk flest i alternative medier, mens den i Danmark blir eksponert også i hovedstrømsmedier som Weekendavisen.
SOSIALISTISK TILBAKEGANG
Det er ganske velkomment å se på utspillet fra Claus Pedersen som en advarsel til tidligere partifeller i en tid der sosialismen er på sterk retur i Europa, og der populistiske partier og bevegelser er på vei fram. Og Pedersen sier i intervjuet med Weekendavisen at målet for de venstreradikale partiene i Danmark bør være større enn å rekruttere sosialdemokrater som er misfornøyde med det som de mener er en høyredreining i det sosialdemokratiske partiet. I det siste valget hadde Enhedslisten og SF framgang. Regner man med partiet Alternativet, som fikk fem folketingsrepresentanter, gjorde venstrefløyen et valg som ikke har vært bedre siden 1987. Men sammen med Sosialdemokratene fikk de tre partiene 74 representanter mot 80 i 2022, altså en tilbakegang.
Framgangen for populistiske og høyre-radikale partier i Europa er bakgrunnen for den siste boka til den britiske sosiologen Frank Furedi, ”In Defence of Populism”. Der beskriver han hvordan de politisk korrekte partiene i Europa bruker den politiske retorikken til de venstreradikale til å stemple og fordømme den populistiske opposisjonen, som de beskylder for å være umoralsk og som en trussel mot demokratiet og som en overgang til fascisme og diktatur. Populistiske partier og partiledere som Marine Le Pen i Frankrike, Nigel Farage i UK, Viktor Orban i Ungarn, Femstjernes-bevegelsen og Giorgia Meloni i Italia og Jaroslaw Kaczynski i Polen blir betegnet som et virus som sprer rasisme og fremmedfrykt. Det skjer på en systematisk måte gjennom hovedstrømsmediene, skriver Furedi i boka si.
De etablerte partiene forsøker å isolere populistiske partier for å hindre dem i å få politisk innflytelse i Europa-parlamentet ved å opprette det de kaller en ”cordon sanitaire” mot populistene. Det er en ordning som etablerte partier også har innført i land som Tyskland for å hindre at AfD skal få noen innflytelse på politikken i et land der AfD i dag er det største politiske partiet. Nesten alt som folk hører og leser om hva populisme og populistiske og høyreradikale partier er for noe, er noe som de får servert i hovedstrømsmediene. Og dette er synspunkter og uttalelser fra deres politisk korrekte motstandere og ikke fra partiene selv, påpeker Furedi i boka. Det er ei bok som det vil være anledning til å komme nærmere inn på ved en senere anledning.