USAs krigsminister Pete Hegseth brukte D-dagens 82-årsmarkering til å levere et budskap som strakk seg langt utover historien om Normandie. I en tale om vestlig styrke, frihet og militær beredskap advarte han Europa mot en ny «invasjon» og stilte spørsmål ved om kontinentets ledere er villige til å forsvare det soldatene kjempet og døde for i 1944.
I talen hyllet han soldatene som reddet Europa i 1944, advarte mot et svekket Vesten, krevde at europeiske land tar større ansvar for eget forsvar – og stilte et spørsmål om dagens migrasjon til Europa.
Hegseth åpnet med å hedre veteranene og de falne soldatene som deltok i Operasjon Overlord 6. juni 1944.
– For 82 år siden hang den vestlige sivilisasjonens overlevelse i en tynn tråd, sa han.
Han beskrev hvordan Nazi-Tyskland hadde lagt store deler av Europa under seg og hvordan de allierte stod overfor det han kalte en nærmest umulig oppgave.
– En umulig operasjon. En selvmordsoperasjon. Oppdraget til frie menn. Frihetens siste håp. Ingen vei tilbake, sa Hegseth.
– USA reddet Europa
Gjennom store deler av talen understreket Hegseth USAs avgjørende rolle under frigjøringen av Europa.
Han fremhevet både de amerikanske fallskjermsoldatene, landgangen på Omaha Beach og Utah Beach og den enorme logistiske operasjonen som gjorde invasjonen mulig.
– Sammen med våre allierte reddet Amerika den vestlige sivilisasjonen, sa han.
Han la til at verden slik vi kjenner den i dag ikke ville eksistert uten Operasjon Overlord.
– Uten Operasjon Overlord ville vi ikke hatt den frie verden vi kjenner i dag, sa Hegseth.
Hyllest til «den største generasjonen»
Krigsministeren viet en stor del av talen til veteranene.
Han beskrev soldatene som gikk i land i Normandie som «den største generasjonen» og fortalte hvordan dagens amerikanere fortsatt må spørre seg om de ville hatt mot til å gjøre det samme.
– De valgte å møte døden fremfor å overgi seg eller gi opp, sa han.
– Amerikanerne som ligger begravet her er våre aller beste. Punktum, sa Hegseth.
Varsel til dagens Europa
Etter hyllesten til veteranene dreide talen gradvis over mot dagens sikkerhetssituasjon.
Hegseth argumenterte for at erfaringene fra D-dagen fortsatt er relevante.
– Sterke allierte som fullt ut gjør sin del, vinner kriger, sa han.
Han kritiserte det han beskrev som et Vesten som har blitt komfortabelt.
– Vi glemte at frihet ikke er gratis. Vi glemte at fred ikke bare kan ønskes fram. Den kjøpes med hensikt, ære og styrke, sa han.
Krever mer av europeiske allierte
En av talens tydeligste beskjeder var rettet mot Europas NATO-land.
Hegseth sa at USA fortsatt vil lede alliansen, men understreket at europeerne må ta et langt større ansvar.
– Amerika vil lede. Det må vi. Men kapable allierte må stå skulder ved skulder med oss når det gjelder som mest, sa han.
Han advarte mot det han beskrev som tom symbolpolitikk.
– Ikke tomme slagord. Ikke overdådige toppmøter. Ikke kommunikéer. Ekte allierte som gjør ekte ting og tar ekte tap for en felles sak, sa Hegseth.
«Invasjonen»
Det var imidlertid én del av talen som skiller seg ut.
Hegseth trakk en parallell mellom strendene i Normandie i 1944 og dagens migrasjon over Middelhavet.
– I dag blir andre europeiske strender stormet av andre farlige ideologier, sa han.
Deretter nevnte han Spania, Italia, Hellas og Bulgaria.
– Båter og menn ankommer. Når vil Europas hovedsteder gjøre noe med denne invasjonen? Eller er det for sent? spurte han.
Han svarte selv at han ikke tror det er for sent.
– Jeg ber til Gud om at det ikke er det, og jeg tror heller ikke det er det, sa han.
Avsluttet med Reagan og Bibelen
Mot slutten av talen siterte Hegseth tidligere president Ronald Reagan.
– Frihet er aldri mer enn én generasjon unna utryddelse, sa han med henvisning til Reagan.
Han avsluttet deretter med et bibelsitat fra Salmenes bok og en bønn for de amerikanske soldatene, alliansen med Frankrike og USA.
Dermed endte en tale som startet som en tradisjonell markering av D-dagen med en bred politisk advarsel om Europas fremtid, vestlig styrke, migrasjon og behovet for økt militær beredskap på begge sider av Atlanteren.
Les hele talen ▼
Minister, ambassadør Kushner, Mr. Rose, formann Kane, ærede gjester – og viktigst av alt: våre veteraner.
Takk for at dere er her for å markere 82-årsdagen – 82 år unge – for D-dagen. Gud velsigne dere alle.
Det er et dypt privilegium å være sammen med dere i dag på denne hellige grunnen.
Dette er ikke bare et hvilested. Det er et monument over den amerikanske krigerens urokkelige ånd. Et vitnesbyrd om det høyeste offeret våre krigere ga for å frigjøre et helt kontinent fra tyranniets grep.
Vi er evig takknemlige overfor den franske regjeringen, vår allierte gjennom 250 år, for å ha viet dette landet til våre falne.
For enhver amerikaner som kommer hit, er det noe helt spesielt å se det amerikanske flagget vaie her, som en evig vakt over tusenvis av kors og Davidsstjerner. Som en tidligere leder for denne kirkegården en gang sa om gravene: Der ligger de, fortsatt i tjeneste for sitt land.
For 82 år siden hang den vestlige sivilisasjonens overlevelse i en tynn tråd. Mørke krefter hadde feid over Europa. Hitler skrøt av at Atlanterhavsvollen hans var ugjennomtrengelig.
Men vår fiende gjorde en fatal feilberegning.
De undervurderte den ubrytelige viljen til den amerikanske soldaten.
Oppgaven var enorm. Et frontalangrep over Den engelske kanal, rett mot strender og klipper befestet med jern, betong og tungt artilleri.
Et umulig oppdrag. Et selvmordsoppdrag.
Frie menns oppdrag. Frihetens eneste håp. Ingen vei tilbake.
Sammen med de modige styrkene fra Storbritannia, Canada, Frankrike, Norge, Polen og våre andre dyktige allierte, ledet USAs militære styrker et stort korstog for å knuse den nazistiske krigsmaskinen og frigjøre kontinentet.
Våre soldater bar med seg general Eisenhowers inspirerende ord. Men enda viktigere: De bar med seg håpet og bønnene til en fri verden.
De la ut i det mørke, opprørte vannet, vel vitende om at mange aldri ville komme hjem.
Som ambassadøren sa: Vanlige menn. Ekstraordinært mot.
Slik amerikanske patrioter har gjort gjennom hele vår historie, fra Lexington til Gettysburg, stolte de på hverandre, på sine brødre og på sin sak.
Før daggry kastet amerikanske fallskjermsoldater og glideflysoldater seg ut i avgrunnen, kun opplyst av fiendens sporlys.
Kaotiske landinger. Hard motstand. De tilpasset seg, samlet seg og kjempet.
Det var en triumf for amerikansk oppfinnsomhet og initiativ over fiendens stive, mekaniserte tenkning. Den fordelen beholder vi fortsatt i dag.
Sersjant William Ashbrook fra 101st Airborne, «Screaming Eagles», så ut av flyet sitt og ned på synet under seg. Han sa at det var så mange båter i kanalen at det virket som om man kunne gå ut av flyet og spasere til Frankrike på toppen av dem.
Fart og skala. Skala som bare den amerikanske krigsmaskinen kunne levere. Og vi produserer igjen i dag. Måtte vi lære av fortiden.
Senere denne tirsdagsmorgenen ble det største amfibieangrepet i menneskehetens historie satt i gang.
Våre amerikanske krigere dro ut for å ta Omaha Beach og Utah Beach. De satt i Higgins-båter, et mesterstykke av amerikansk ingeniørkunst, produsert av 20.000 arbeidere i New Orleans med blåsnipp-arbeidets slit og styrke.
Rampene på båtene falt, og våre menn kastet seg ut i bølgene og inn på den blodstenkte sanden.
Motet, det rene motet som krevdes for å storme inn i den haglstormen av maskingeværild, er nesten ufattelig.
Jeg sier til barna mine, som er med oss her i dag, at de knapt kan forstå det. Hvem kan vel det?
Våre forfedre gjorde det disse mennene gjorde her.
Vi spør oss selv: Kunne vi gjort det samme? Og måtte vi alltid stille oss det spørsmålet.
De første bølgene av soldater led fryktelige tap. Tusenvis av våre aller beste ble skutt ned. Men den amerikanske krigeren ga aldri opp.
Drevet av urokkelig kjærlighet til landet og til mennene ved siden av seg, presset de seg fremover.
De valgte å møte døden fremfor å overgi seg eller gi opp. Og mens de kjempet seg fremover, tomme for tomme, blodige tommer, smuldret Atlanterhavsvollen sammen.
De var virkelig den største generasjonen.
Gårdsgutter fra hjertet av landet. Byfolk fra kystene. Lærere og handelsmenn.
Amerikanerne som ligger begravet her, er våre aller beste. Punktum.
Krig avslører den sanne karakteren til en nasjon. Og her er motet til mennene som stormet disse strendene det motet som definerer Amerikas forente stater.
Måtte vi alltid gjøre oss fortjent til det. Og måtte vi huske hva de gjorde her.
Sjelene som hviler her, gjorde seg fortjent til det. Og vi er velsignet som igjen i dag har flere slike krigere blant oss.
De er den levende legemliggjøringen av den krigerånden vi i dag gjenreiser i Krigsdepartementet.
Til veteranene som er her i dag, som tjenestegjorde i Frankrike og rundt om i verden: Mine herrer, vi elsker dere.
Vi skylder dere en takknemlighetsgjeld vi aldri kan betale tilbake. En takknemlig nasjon hedrer deres tjeneste og deres historiske mot.
6. juni 1944 snudde historiens gang.
Ekstraordinære amerikanere. Alliert mot. Nøyaktig planlegging. Våre helters blod. Aksemaktene var dømt. Verden ble reddet.
Uten Operasjon Overlord ville vi ikke hatt den frie verden vi kjenner i dag.
Sammen med våre allierte reddet Amerika den vestlige sivilisasjonen.
Denne dagen er en årlig påminnelse om frihetens høye pris. Men når vi ser utover disse korsene, er den også en påminnelse om hva som kreves.
Og igjen spør vi oss selv: Har vi det i oss?
I dag, mens vi står overfor et stadig mer komplekst trusselbilde, bruker vi lærdommen fra det som skjedde på disse strendene for 82 år siden.
Sterke allierte, som alle er fullt forpliktet til å gjøre sin del, vinner kriger.
Mennene som ligger begravet her, kjempet i en krigsallianse der hver partner bidro med hele sin industri, sitt mot og sitt offer.
Ikke tomme slagord. Ikke overdådige toppmøter. Ikke kommunikéer.
Ekte allierte gjør ekte ting, tar ekte tap, for en felles sak verdt å kjempe og dø for.
Hver nasjon dro sin del av lasset. Hver nasjon blødde.
Amerika vil lede. Og det må vi.
Men kapable allierte må stå der sammen med oss, skulder ved skulder, i bruddet når det virkelig gjelder.
I årene etter disse strendene ble store deler av Vesten, enkelte steder, i enkelte kretser og i enkelte hovedsteder, komfortable.
Vi glemte at frihet ikke er gratis.
Vi glemte at fred ikke kan ønskes frem. Den kjøpes med hensikt, med ære og med styrke.
Mennene som gikk i land på disse strendene, visste dette. Spørsmålet vi må stille oss, er: Vet vi det?
Det er på høy tid at vi husker det de visste. Arven etter dem krever langt mer enn stille ettertanke.
Den krever vår aktive årvåkenhet.
Tragisk nok blir andre europeiske strender i dag stormet av andre farlige ideologier.
I Spania, Italia, Hellas og Bulgaria ankommer båter og menn.
Når vil Europas hovedsteder gjøre noe med denne invasjonen? Eller er det for sent?
Jeg ber om at det ikke er det. Og jeg tror ikke det er det.
Mennene som kjempet og døde her, gjenreiste friheten i Europa. Den friheten må bevares av denne generasjonen ledere og krigere. Hvis ikke var det de kjempet for, bare midlertidig.
Som vår store president Ronald Reagan en gang sa: «Frihet er aldri mer enn én generasjon unna utryddelse. Den overføres ikke til neste generasjon gjennom blodet. Den må forsvares av hver eneste generasjon.»
Vi står sammen med våre allierte. Og vi forventer at våre allierte er kapable og klare til å stå sammen med oss.
Heltene fra 1944 gjorde det. Måtte vi gjøre det samme.
Fred sikres bare gjennom styrke. Og det må være styrke på begge sider av Atlanteren.
Styrket av beredskap, felles militære kapasiteter og en urokkelig politisk vilje, er verden tryggere og mer velstående når Amerikas forente stater og våre allierte er sterke, frie og kompromissløse i forsvaret av vår vestlige frihetstradisjon.
Det er 6. juni.
Det er 1944.
Det er D-dagen.
Så la oss her beslutte at den formidable alliansen som ble smidd i andre verdenskrigs ildprøve, skal forbli klar, skal bygges opp igjen og skal forplikte seg på nytt.
Og når vi gjør det, minnes vi virkelig mennene fra D-dagen.
Og vi legger dem, alle sammen, i Den allmektige Guds hender.
Faktisk, fra min andakt tidligere i dag, Salme 20, vers 7:
«Noen stoler på vogner og andre på hester, men vi stoler på Herren vår Guds navn.»
Må Herren vår Gud velsigne våre krigere.
Må Herren vår Gud velsigne det varige 250 år lange vennskapet mellom våre to store republikker.
Og må Herren vår Gud for alltid velsigne Amerikas forente stater.
Takk.