Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
To forunderlig lite kjente, og merkelig sammenhengende artikler er å finne på NRK-nyheter: 25% av barn som begynte i 1. klasse i Oslo i 2019 kunne ikke nok norsk til å begynne i 1. klasse – og ble til denne «FrP-sak» i 2025.
Virkningene av dette, på kort og lang sikt, er dramatiske både for barna selv, lærerne og de andre som står midt oppe i dette – og for Oslo – og Norge! Hvordan er fordelingen av de 25% mellom øst og vest i Oslo?
En stor årsak til at de kriminelle «gjengene»; hovesaklig i Oslo øst, har den rekrutteringen de har?
Jeg skrev et innlegg i tråd med dette i Aftenposten i 2005: Oslopolitikere – våkn opp!
Kringkastingssjefen er øverste sjef og redaktør i NRK. Det er NRKs styre som ansetter kringkastingssjefen. Styret er oppnevnt av generalforsamlingen/eieren; den norske stat ved Kulturdepartementet. «Over det hele» er Kringkastningrådet, her i et interessant møte i 2017 om bl.a. kringkastingssjef (2013-2022) Thor Gjermund Eriksens syn på verdien av en «nøytrale rolle» for NRK [11] i forhold til den såkalte «NRK-plakaten«. Daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde han «som favoritt» til stillingen.
Det ser ut til at de har begge «forklaringsproblemer» i «DAB-radiosaken» slik jeg har skrevet den med tittelen; «Innføringen av DAB-radiosystemet i Norge – Det meget store politiske feilgrep!»
Universitet i Oslo og spesielt Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV-fak) har en rolle i dette, sammen med det først nevnte «maktsentrum» i Norge, beliggende i samme område; på Oslos «beste vestkant»…
Innvandring med for lite politisk styring ble til «masseinnvandring». Norge har 5,4 millioner innbyggere. Uten innvandringen fra 70-tallet og til nå ville vi hatt omtrent 4 millioner, og Norge er blant de land i Europa som har hatt størst innvandring i forhold til folketallet i vår tid.
Stor avstand i kultur og verdisyn i forhold de verdier som har «bygget grunnmuren» i Norge, på en stor del av innvandrere, er en vesentlig del av dette. Oslo har tatt en meget stor del av innvandringen, og de barna som ikke kan norsk ved skolestart har sammenheng med dette. Denne innvandring og integrering skulle samfunnsforskere i større grad ha «kvalitetssikret»! – men det har ikke passet med deres «karrierekomfort»? – om dette tema i boken: Ottar Brox, Tore Lindbekk, Sigurd Skirbekk (red.): «Gode formål – gale følger? – kritisk lys på norsk innvandringspolitikk» (Cappelen akademisk forlag 2003)
Om barna i Oslo og de manglende norskferdigheter fra barnehager
«Storskala-eksperimenter» på barn i grunnskolen er lagt oppå dette: «Seksårsreformen», innført i 1997 som senket alderen for skolestart til fem-seks år og forårsaket bl.a. mange flere barn som tidlige skoletapere, og ukritisk bruk av ny teknologi: «Smartboard» og i sammenheng; innføringen av nettbrett.
Anbefaler i den sammenheng denne boken for «rystende situasjonsbeskrivelser»; «Lek og læring i et nevroperspektiv – Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst» fra Charlotte Lunde og Per Brodal (Universitetsforlaget 2022)
SV-fak hadde i sin tid også «Institutt for presseforskning». Hvor ble det av det i ettertid «usynlig-på-nettet» meget viktige forskningsstedet for vårt land? Det mediaeide «Faktisk.no» er nå «den selvutnevnte mediavokter»? Er det greit? Denne saken kunne blitt behandlet mer grundig! – Jeg har gjort det…
Kunne instituttet f.eks. ha problematisert det store samlede eierskapet i media ved at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Amedia i 2016 og er nå eier av 108 norske og 4 danske aviser? – og hvorfor er ikke kjøpet og eierskapet fra Sparebankstiftelsen DNB med i historien om Amedia – og synlig på Sparebankstiftelsens nettsider?
De 16 etasjer som bygges i Sandvika satte meg på sporet av dette da jeg lette etter kritiske artikler (via nettarkivet på Nasjonalbiblioteket) i lokalavisen Budstikka, som er eid av stiftelsen.
Mange representanter for partiene på stands på Byfesten i Sandvika i 2023 (før kommunevalget) var meget kritisk til denne «utviklingen» av Sandvika.
Jeg hadde en samtale med redaktøren i av Budstikka i oktober 2023 for å få vite mer om saken med de 16 etasjer:
Redaktøren sa at de hadde skrevet noe i oktober i fjor og oktober i år. Kommunevalget var jo i september så det var «dårlig match» sa jeg. Svar på det ble «dette er din mening»… På spørsmål om de har kontakt med eieren ble det sagt at de har jevnlige samtaler.
Denne samlede mediemakt, med uoversiktlige forbindelser til DNB, kan sies å være et stort demokratisk problem!
Dekanen; som øverste faglig leder på et fakultet, er på SV-fak valgt for 4 år. Fakultetsstyret utnevner en valgkomite som skal finne egnede kandidater.
– og ikke minst: Fakultetsadministrasjonen skal sørge for god informasjon om valget for ansatte og studenter, slik at kandidater også utenom valgkomiteens forespurte kan melde seg. Dette for en valgkamp som kan belyse ulike oppfatninger av de mange behov et samfunnsvitenskapelig fakultetet kan virke for; spesielt i våre dagers krevende tid med også flere nye komplekse utfordringer.
I siste valg; i 2023 hadde valgkomiteen bare funnet en kandidat til «valget» – som dessverre også tidligere valgkomiteer har gjort for dekanvalgene. Dette ser ut til å kunne ha gitt en årsak-virkning-rekkefølge til valget av rektor.
Studentene hadde stemmerett for dekanvalget. Som en konklusjon; etter undersøkelser med håndsopprekning i auditorier våren 2023: Studentene visste ikke at det var dekanvalg den høsten, og heller ikke at de hadde stemmerett til valget.
Det viste seg også, som en bakenforliggende årsak; fra samtaler med flere vitenskapelig ansatte, at kunnskapsnivået kunne økes en hel del… om dekanstillingens betydning – for studentenes fremtid!
Ved siden av «det forsvunnede Institutt for presseforskning», som ble til «Institutt for massemedia» før det «forsvant», var det som skjedde i Norges meget betydelige «tenke- og debattsted» knyttet til Universitetet i Oslo; Det Norske Studentersamfund, både i forkant og etter 2. verdenskrig; mulige indirekte historiske hendelser i Lindstrøm-saken. Mer om det nedenfor i artikkelen.
–
– og så til den historiske «Lindstrøm-saken» med Einar Gerhardsen (1897-1987) og Arbeiderpartiet som «hovedskyldig» (med flere betydelige aktører som; regjeringsmedlemmer, stortingspolitikere, akademia, rettsvesenet og media):
Lindstrøm-saken handler om behandligen av krigshelten fra 2. verdenskrig (fra bl.a. befrielsen av Finnmark) og senere som byråsjef i Industridepartementet; Harry Lindstrøm (1916-1987), som fikk sitt liv meget ødelagt etter krigen av en landssviker fra krigen! – og som senere skraphandler i Kongsberg; Randi Vike Bakke (1916-2000).
Lindstrøm var, foruten en av Norges største krigshelter:
Sivilingeniør (på 2 år) innen bergverk
Jurist (på 2 år)
Bedriftsøkonom
og kronet det hele som: Elkraftingeniør!
Han behersket engelsk, tysk og fransk skriftlig og muntlig, med tillegg av 2 muntlige; russisk og italiensk – og holdt på med å lære seg kinesisk da Lindstrøm-saken startet!
Han ble ansatt som avdelingsingeniør i Industridepartementet i 1954 og senere raskt forfremmet til byråsjef i 1957, som han var til han sa opp i 1963.
Han var på det meste i 16 ulike styreverv, og var kjent for «å arbeide 18-timers dager»!
«Lindstrøm-saken» kan sies å starte med den store gruveulykken på Svalbard i 1962; «Kings Bay-ulykken» der 21 gruvearbeidere mistet livet. Statsminister Einar Gerhardsen (1897-1987) hadde et personlig ansvar for ulykken ved at regjeringen forlenget driften av gruven, selv etter tidligere ulykker. Regjeringen ble i tiden før ulykken kritisert av opposisjonen fordi de hadde neglisjert Stortingets pålegg om sikkerhetstiltak ved gruvene!
Denne store tragedien, med landesorg i Norge, toppet tidligere industriskandaler for Arbeiderpartiet!
I 1963 avgav et granskingsutvalg; «Tønseth-kommisjonen» sin rapport, der de sikkerhetsmessige tiltak ved Kings Bay-gruvene på ble sterkt kritisert. «Fleischer-kommisjonen» i 1964 ble avgjørende for at skylden for ulykken blir sentrert i departementet til byråsjef Lindstrøm. Advokat Carl Johan Seckman Fleischer (1903-1981) ble derfor en av de sentrale advokater i saken; for at Lindstrøm etter hvert ble tiltalt for «grov korrupsjon».
Kongsberg sølvverk ble avviklet i 1958 og byråsjef Lindstrøm var den i departementet som hadde ansvaret for dette – Så dukket det opp et skjebne-menneske i Lindstrøms liv; skraphandleren i Kongsberg; Randi Vike Bakke. Hun har med en offerhistorie til han om et ulykkelig liv som hun «selv ikke hadde noen skyld i». Han får medfølelse for henne, og da startet en lengre tids utnyttelse av han!
Det begynner med at hun som skraphandler får kjøpt skrap fra det avviklede sølvverket. Så følger en stadig mer utnyttelse av han; med også å be om direkte pengestøtte og andre ytelser.
Etter mistillit i Stortinget pga. Kings Bay ulykken kunne Einar Gerhardsen igjen få regjeringsmakten i 1963; etter John Lyngs (1905–1978) regjering som et kortvarig avbrudd på 4 uker den høsten.
,
John Lyng fikk en betydelig rolle i Lindstrøm-saken da Per Borten (1913-2005); som regjeringsmedlem forgjeves forsøkte ta opp den uretten som han forstod hadde begynt allerede i den forrige Gerhardsen-regjering mot Lindstrøm.
Kunne regjeringsmakten blitt mer varig for opposisjonen hvis en annen enn John Lyng hadde vært statsminister? – Mer om John Lyng senere i artikkelen.
Noen mennesker har en kombinasjon av å være «kloke» og «snille» og i det mener jeg det er en sammenheng: 1+1 kan i sum bli mere enn 2 – Det kloke og snille kan forsterke hverandre til «snillklokhet» (i motsetning til «dumsnillhet»). Lindstrøm var et snillklokt menneske! – som ikke skjønte nok om andre menneskers «mørke sider» – og hvem gjør vel det?
Til slutt satte Lindstrøm foten ned for Randi Bakke – og da viste hun sin meget mørke side mot han: Hun skrev et brev til advokat Alf Nordhus (1919-1997) om en korrupt ansatt i Industridepartemenet; byråsjef Harry Lindstrøm som angivelig også skal ha kommet med «dulgte trusler» mot henne.
Industriminister (og generalsekretær i FN 1946–1952); Trygve Lie (1896-1968) fikk en sjanse i den neste Gerhardsen-regjering med brevet fra Randi Bakke, til å finne en «syndebukk» for Kings Bay-ulykken – en «evne» han var kjent for fra før! Lindstrøm, som hadde forstått nok av hans evner på andre områder, hadde tidlig kommet i konflikt med han. Dette ble en årsak til at Trygve Lie ønsket å bli kvitt «den brysomme Lindstrøm» ved å fremstille han som syndebukk for ulykken.
Om Trygve Lie og flere som «Stalins menn» i boken av Alf R. Jacobsen: «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» [15]
–
I Lindstrøm-saken er det en rekke jurister; som både dommere og advokater, som i ettertid virker besynderlig ut av stand til å gjøre et tilfredstillende arbeid i saken. Dette begynner med den først nevnte Alf Nordhus og så er det lederen for «Fleischer-kommisjonen»: Carl Johan Seckman Fleischer (1903–1981):
Svein Tore Bergestuen er forfatter og rådgiver. Fra den velskrevne artikkelen i «Agenda Magasin» (2018): «Folkefienden Lindstrøm» [12] om Fleischer-kommisjonen::
«På den politiske arenaen krevde opposisjonen en granskning av hele industridepartementet, for å finne ut hvordan alt det som hadde hendt de siste årene, inkludert Lindstrøm-saken, kunne skje. 15 november 1963, ble dommer Carl Johan Seckman Fleischer, som hadde godkjent ransaking av Lindstrøms hjem, leder av den kommisjonen som skulle granske departementet som Lindstrøm jobbet i.
Kommisjonen skulle egentlig granske administrasjonsordningen og forvaltningen i Industridepartementet, men i følge Lindstrøm-biograf Hjalmar Markussen, fikk Fleischer klar beskjed om at de burde gå utenfor mandatet. Rapport endte i alle fall opp med å handle mer om Lindstrøm enn om departementet.»
Fleischer-rapporten sentrerte ansvaret for Kings Bay-ulykken til byråsjef Lindstrøm!
Markussen om dette:»I ettertid må man kunne spørre:er det mulig for 3 fremtredende jurister so Flescher, Arntsen og kringlebotten å leveren så slett og tendensiøs rapport uten at det er et bestillingsverk fra oppdragsgiveren?»
Dette ble bakgrunnen, sammen med korrupsjonsanklagen i Randi Bakkes brev, for at Lindstrøm ble varetektsfengslet 21. oktober 1963 til 19. juni 1964 – etterforsket av 12 etterforskere! – og fikk to rettsaker mot seg!
Den eneste (og gode) dokumentarfilmen om Lindstrøm-saken; med regi av Fredrik Horn Akselsen; «Syndebukken» [13] (tilgjengelig på NRK frem til 20. oktober) fra 2018, viser også opptak av Gerhardsens justismord på Lindstrøm fra Stortingets talerstol i 1963!
Denne filmen; som gjorde at jeg oppdaget «Lindstrøm-saken», har i seg en spesiell hendelse:
Skuespilleren Sverre Anker Ousdal bodde i naboleiligheten til Lindstrøm, og skulle en høstkveld i 1983 hente avisen i kassen utenfor huset. Da oppdaget han Gerhardsen som kom ut av en drosje og gikk inn til Lindstrøm. Han hadde i sitt storsinn gått med på et forsoningsmøte med han som hadde langt på vei ødelagt livet for han. Gerhardsen ga uttrykk for at han skulle be om unnskyldning for de lidelser han hadde medvirket til å påføre Lindstrøm og hans familie.
Derfor kunne sønnen, også skuespiller; Mads Ousdal, bidra i filmen med sin granskning av saken med bakgrunn i at Lindstrøm var «den snille barnevakten» for foreldrene; som «alltid sa ja» til å være barnevakt.
Boken som kommer frem i filmen; «Prosessen mot Lindstrøm – et politisk justismord« [6] av journalist, fiskeskipper, lærer og ikke minst forfatter; Hjalmar Markussen (1939-2015), er til meget verdifull innsikt i Lindstrøm-saken. Han skrev denne eneste; «lysende bok» i sitt liv – etter 30 års arbeid med Lindstrøm-saken!
Journalisten og forfatteren Karsten Alnæs om boken:
| «Hjalmar Markussens bok om saken mot Lindstrøm er et sentralt og viktig dokument. Ikke bare fordi den omhandler en sak som første til et justismord, med fordi den også forteller om et politisk regime som trengte en syndebukk og fant ham. Dette er en avslørende og dypt rystende bok, og Hjalmar Markussen har funnet frem til et kildemateriale som avdekker nye sider ved dette dramaet som fant sted. Jeg er sikker på at boken vil vekke bred interesse, både av de grunner jeg nå har anført, og fordi boken avdekker maktarroganse og en politisk kultur i Arbeiderpartiet som forteller om forråtningstendensene i et system som sitter for lenge ved makten. Den kaster også til dels nytt og skarpt lys på sentrale poltiske skikkelser som Trygve Lie, Einar Gerhardsen, Jens Haugland og Bent Røiseland, og den tegner en rekke interessante og fascinerende portretter av sentrale aktører i prosessen mot LIndstrøm.» |
Ønsket om forsoning fra Gerhardsens side ser ikke ikke ut til å ha vært dypt, og viste en karakterbrist også videre fra han i Lindstrøm-saken:
Om dette i kapittelet; «Einar Gerhardsens historieforfalskning» i Markussens bok: «I sin bok «I Medgang og Motgang»[3] tar daværende statsminister oppgjør med den ukultur de borgelige partier og ikke minst pressen la for dagen disse hektiske sommermånedene i 1963.»
Men han tar ikke med Lindstrøm-saken- Han skrev ingenting i sine bøker om Lindstrøm eller Fleischer-kommisjonen – og dette ble grov historieforfalskning!
Kapittelet «I krig med forsvareren» i Markussens bok er viktig for en sannsynlig konklusjon om forsvarsadvokatens del i at Lindstrøm tapte i retten:
Advokat Torleiv Idsøe (1901-1974) ser ut til å ha hatt få skrupler med å utnytte han (og t.o.m. nære slektninger) økonomisk, og komme med direkte løgner for å forsvare seg selv. Han besøkte heller ikke den meget nedbrutte Lindstrøm på sykehuset! (fra brevene mellom han og Lindstrøm; gjengitt i boken)
Side 124: Lindstrøm i et av brevene til advokaten: «De har en gang sagt til meg at forsvaret av meg var en «pinlig sak». Jeg har alltid hatt vanskelig for å skjønne hvori pinligheten ligger, men det er så mye man ikke kan skjønne».
Advokaten synes altså det var pinlig å forsvare sin klient – som han «visste» var skyldig? – og derfor hans meget kritikkverdige behandling av han?
Fra Markussens bok: «1947 – Randi Bakke blir dømt i Drammen byrett til 18. måneders ubetinget fengsel og minst ti års tap av statsborgelige rettigheter for landsvik». Hadde Idsøe gransket Randi Bakkes dom for landssvik skulle han selvfølgelig lagt dette tydelig frem. Så kunne Randi Bakkes anklager ha vært raskt oppklart og avvist av retten.
De 12 etterforskerne i saken har også, med Randi Bakke som domfeldt for landssvik, et stort forklaringsproblem i denne historien!
«Den fjerde statsmakt» (og NRK som den femte…); pressen kom også meget dårlig ut av Lindstrøm-saken: De jaget han som «en ulveflokk» (beklager utrykket; for ulver har meget bedre oppførsel!), og skapte et hat mot den hjertegode mannen; som ble gjort til en ny Quisling! I dette peker VG seg ut som en betydelig, ukritisk aktør i sitt «samarbeid» med Randi Bakke! (side 270 i Markussens bok)
«I 1966 ble han av Høyesterett dømt til ubetinget fengsel i 1 år og tre måneder for grov utroskap mot staten og til å betale en erstatning på 53.460 kroner til staten. Han ble i 1967 dømt på ny i Eidsivating lagmannsrett, og straffen ble samlet satt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Han ble dømt til å betale erstatning med 92.700 kroner.» (Wikipedia: «Harry Lindstrøm»)
Harry Lindstrøm, den tidligere krigshelten, kjempet videre: Han vant 120 erstatningssaker mot aviser (det var 170 aviser på den tid) som hadde skrevet altfor dårlig sjekkede «sannheter» om han. Dette kunne han leve av videre, da han var fratatt pensjon fra sin tidligere arbeidsgiver!
I 1968 skrev han til sin tidligere forsvarer og purret på saksdokumenter han trengte for å få saken gjenopptatt.
Han fikk ikke saken gjenopptatt.
1968: Lindstrøm-saken i NRK: «Åpen post» (starter på tid 59;00)
–
Som bakenforliggende årsaker for Lindstrøm-saken er det som skjedde i Det Norske Studentersamfund av betydning; som det meget viktige «debatt- og tenkested» i Norge:
I historiefaget er en «kontrafaktisk» måte å forstå historie på regnet som en viktig del av faget. Det betyr å betrakte det som skjedde i en rekkefølge av årsak-virkning for hva som kunne skje hvis det som skjedde ikke skjedde; og hva som alternativt kunne ha skjedd.
Det kommunistiske; «Mot Dag» hadde fått styremakt i Studentersamfundet fra 1925 og med unntak av årene 1928–1932 satt det «motdagister» som formenn i studentersamfundet fra høsten 1925 og fram til 1940. Om Mot Dag i DNS.
Dette kan ha svekket oppmerksomheten i Norge for det som skjedde i Russland og Tyskland!
John Lyng, som kunne ha vært den som stanset Lindstrøm-saken i tide, var en del av Mot Dag i sine studieår på UiO. Hvilke spor hadde det satt i han? Ble han «varig svekket» av tiden i Mot Dag i samvær med stifter og lederen; Erling Falk (1887-1940)?[4]
Og så til noe meget spesielt ut i denne historien: En annen motagist; Karl Evang ser ut til som helsedirektør å ha bidratt til at «Norges Råkost-Institutts» eksperiment-sykehus ikke ble noe av; for vitenskapelig dokumentasjon av instituttets oppsiktsvekkende gode resultater. Dette kan ha ført til tapte muligheter for en mer «innsiktsbasert matproduksjon» med tilhørende bedre helsetistand for norges befolkning – også for en større målestokk!
Slik Erling Falk ble en «fatal skikkelse» i DNS-historien før krigen, kom det også fatal skikkelse for DNS på slutten av 60-tallet; Tron Øgrim (1947-2007)!
Nekrolog for Tron Øgrim av hans venn Pål Steigan (og som i «tospann» fra tidlige år).
Fra Tor Ivar Hansens tale i DNS våren 2013: «Storm på parnasset – Det Norske Studentersamfund som politisk kamparena gjennom 200 år»:
1958 – Studenter i Sosialistisk studentlag forårsaket splittelsen av Arbeiderpartiet under påskeopprøret i 1958, foranledningen til stiftelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961.
1969 – Rød Front [10] tar over DNS, som blir et kamporgan for AKP(ml).
1971 – Studentenes eget sted; Chateau Neuf åpner, etter mange år med innsamlingsaksjoner.
1986 – Rød Fronts periode tar slutt da Den Konservative Studentforening (DKSF – Høyres Studenter Oslo) vinner valget.
1967: Møte i DNS med direktesending på NRK med tema: «Radikal protestantisme – alvor eller moteretning?«
1970: «Åpen post» på NRK: «Mål og metoder i SUF (ml)» (som senere ble til Rød Front og AKP(ml))
Den Konservative Studentforening (DKSF), Rød Front og Sosialistisk studentlag i «Det store slaget i Studentersamfundet»; styrevalget 23. november 1974:
Det ble valgt nytt styre i DNS to ganger i året; etter hvert semester på UiO.
Studentlaget stilte ikke med kandidatliste, men valgte å støtte «marxist-leninistene» (en betegnelse fra Josef Stalin (1879–1953) i Rød Front; en studentforening som forløper for AKP(ml), og som ble stiftet i 1973 med Sigurd Allern som første formann.
DKSF tapte valget da Rød Front satte i gang en meget stor mobilisering av studenter, ikke bare i Oslo, men også med stemmere som ble transportert i busser utenbys fra:
Narve Trædal; Rød Fronts leder den høsten, i et intervju i «Den store ml-boka» (Jon Rognlien 2009): «Og mobiliseringa frå vår side var profesjonell. Det vart sett opp bussar med Raud Front-tilhengarar frå heile austlandsområdet: Bø, Halden, Lillehammer osv.»
Fronteatret»; som senere ble til «Tramteatret», så ut til å ha satt seg inn i «Lenins lærebok» for metoder til bruk mot «politiske motstandere»: De laget en ydmykende revy mot DKSF, som kan ha vært et vesentlig bidrag til at Rød Front fikk for lite motstand. Møtene i Studentersamfundet begynte i valgkampen med denne revyen, og var laget med hensikt ondskapsfullt ydmykende mot medlemmene i DKSF.
Leder i Sosialistisk studentlag Olav Versto (1950-2011), senere politisk redaktør i VG 1994-2008, anbefalte fra talerstolen sine medlemmer å stemme Rød Front; da studentlaget ikke stilte kandidatliste til valget.
Studentenes organ; Universitas hadde en redaktør; også han i studentlaget; som også rådet leserne til å stemme Rød Front.
Han ble senere filmprodusent, som i 2019 fikk vist «Einar – hele historien»; en serie i 4 deler, på NRK [14]. Det spesielle med serien er at han ikke syntes det var viktig nok å ta med Lindstrøm-saken – Dette ble historieforfalskning! – og hvor var NRK i dette?
Valgresultatet fra styrevalget: Rød Front: 3245 stemmer – DKSF: 1500 stemmer – Grønt Gras: 588 stemmer
Bilde og artikkel: «Rød Front – seier» i 1974. En av dem ble ansatt på 90-tallet i ledelsen i Schibsted-gruppen (med Aftenposten) –
Schibsted-gruppen kjøpte Sveriges største avis; «Aftonbladet» i 1996, som senere satte i gang «Vi gillar olika-kampanjen» – Det ble fatalt for Sverige!
–
DKSFs formannskandidat for valget i 1974; Lars Groth, skrev kapittelet; «Det poltiske hysteriets tiår» i en historiebok om Studentersamfundet innbefattet 70-tallet. Dessverre ble boken ikke fullført av andre bidragsytere.
På slutten av 70-tallet lå Studentersamfundet «i grus» etter at Rød Front med sin marxist-leninistiske agenda hadde tømt møtene for interessant innhold for studenter utenfor «sekten»; og derfor oppslutning – og har ikke kommet seg opp igjen i ettertid
– med det også en eksemplarisk kultur (før Rød Fronts tid og heller ikke i Mot Dags tid): Å kunne ytre seg med stor uenighet på talerstolen – men likevel «ta en øl sammen» etterpå!
Denne «Stalin- og Maodyrkende bande» skjendet Studentersamfundet – og tråkket på verdigrunnlaget for et universitet!
Opplysende om AKPs skadevirkninger; utover Norges grenser: TV2 (2001): Gerhard Helskog og Kjell Persen: «Diktaturets ofre»
I 1974 refererte Universitas, hånlig som «grunnløs»; en fremsynt advarsel om hva som kunne skje av skade dersom AKPere i ettertid kom seg inn i «undervisningsvesen og massemedia»
Fra studentmiljøet ved Universitet i Oslo kom det derfor mer «ufiltrerte» inn på Stortinget – og politiske talenter fikk heller ikke utvikle seg på denne talestol, som ble sagt å holde internasjonal kvalitet!
– og hvor ble det av det tidligere nevnte Institutt for presseforskning? – som senere ble lagt inn under Institutt for medier og kommunikasjon – og så har ingen sett det siden … på det instituttet der Sigurd Allern ble professor i journalistikk i 2002, tross kritiske stemmer.
Lindstrøm-saken fikk en direkte forbindelse til DNS i 2005 da Hjalmar Markussen holdt foredraget; «Lindstrøm-prosessen – en juridisk skamplett» (ble det gjort opptak?)
– og så det meget spesielle jeg har funnet i «DNS-saken» (i tillegg til en del andre spesielle funn):
Blindern Studenterhjems historie; som ser ut til å fått en lite sett innvirkning for det som skjedde i DNS.
Tanken bak Initiativet for opprettelsen av Studenterhjemmet i 1925 var at det skulle virke til sosial utjevning av bakgrunnen for studentene til UiO – Men så skjedde det: En stor kostnadsoverskridelse ved byggingen viste seg ved ferdigstillelsen!
– og deretter et fatalt valg: Dette ble tatt inn fra studentene; og dermed fra deres «bemidlede» foreldre, og som resulterte at bare de fra økonomisk priviligerte familier fikk råd til å bo der – det motsatte av tanken bak opprettelsen av studenterhjemmet!
«Vestkant-miljøet» på Studenterhjemmet ser ut til å ha virket til en svekket «balanserende høyreside» i Det Norske Studentersamfund, som gjorde det enklere for kommunistene å få makt, med også ledere i DNS fra Studenterhjemmet. Hvorfor reagerte ingen på dette i tide; og kunne sørge for at Studenterhjemmet ble fullt finansiert for de første beboere i 1925?
“The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing» (ukjent forfatter)
–
Lindstrøm-saken skadet grunnmuren av verdier for vårt land, og videre til skade på denne grunnmur som en uoppgjorte sak!
Den sorte inngangsdør for den oppussede leiligheten som var hans bolig, som den eneste av ellers hvite i husrekken; viser en symbolsk lukket dør han fikk for et videre arbeide for vårt land!
Filosofen Arne Johan Vetlesen arbeider med ondskap. I boken «Evil and Human Agency: Understanding Collective Evildoing» [9] skrev han – og det gjelder også som del av overskriften for Lindstrømsaken – og flere «saker» i denne artikkelen: «Ondskapen er ikke banal» –
Dette for oppgjør med den ondskap Harry Lindstrøm ble utsatt for – og til hans oppreisning på overtid
Referanser og kildematriell
1 – Artikkel om Harry Lindstrøm i Store norske leksikon
2 – Lindstrøm-saken er ikke med i Store norske leksikon om Einar Gerhardsen.
3 – Einar Gerhardsen «I Medgang og Motgang» (for fri nettlesing) (Tiden Norsk Forlag 1972)
4 – Trygve Bull: «Mot Dag og Erling Falk» (for fri nettlesing) (J. W. Cappelens Forlag 4. utgave – 1987)
5 – Harald Skjønsberg: «På parti med Stalin? – den merkelige historien om MLernes storhetstid» (for fri nettlesing) – (Gyldendal 1990)
6 – Hjalmar Markussen «Prosessen mot Lindstrøm – et politisk justismord» (for fri nettlesing) (Dokumentarforlaget 2000)
7 – Kildematriell for Markussens bok (liste i boken)
8 – Ottar Brox, Tore Lindbekk, Sigurd Skirbekk (red.): «Gode formål – gale følger? – kritisk lys på norsk innvandringspolitikk» (for fri nettlesing) (Cappelen akademisk forlag 2003)
9 – Arne Johan Vetlesen: Evil and Human Agency: Understanding Collective Evildoing (Cambridge Cultural Social Studies 2005)
10 – «Fortid – Studentenes historietidsskrift» – 2014: Anilton Paulina Delgado: «Rød Fronts tiår i Det Norske Studentersamfundet»
11 – Opptak fra møte i Kringkastingsrådet 2017–17.9.
12 – Artikkel i Agenda Magasin 2018: Svein Tore Bergestuen: «Folkefienden Lindstrøm»
13 – Fredrik Horn Akselsen: Dokumentarfilm «Syndebukken» (Sant og usant – 2018) (tilgjengelig på NRK frem til 20. oktober)
14 – Erling Borgen: «Einar – hele historien» serie i 4 deler (2019), vist på NRK – NRK om serien
15 – Alf R. Jacobsen: ««Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» (Document forlag 2021)