Dette er en kommentar.
Trump har vunnet, og nå er norske snakkehoder på banen med sine analyser. De er av begredelig dårlig kvalitet.
«Verden våknet til et nytt mareritt,» konkluderer Dagsavisens Lars West Johnsen. «Det er ingen pen måte å si dette på: De neste fire årene blir en utfordring. Også for Europa – og for Norge,» skriver Aftenpostens Christina Pletten.
«USA kan være på vei mot en form for flertallsdiktatur som vi kjenner fra illiberale demokratier som Ungarn. I denne omgangen kan det blir langt skumlere enn det var sist han var president,» skriver DNs politiske redaktør, Frithjof Jacobsen.
Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum prøver å være litt kontrær, han melder at «Donald Trump kan bli en stor fordel for Norge».
Og hvorfor:
Jo, for «[n]å haster det for Norge å bli EU-medlem og beskytte oss mot tollmurer og handelskrig,» skriver Stavrum.
Han mener altså at norske EU-tilhengere nå har fått et vektig argument for at Norge må inn denne underlige, overnasjonale konstruksjonen som domineres av Tyskland og Frankrike og som rommer vidt forskjellige kulturer, folk, geografier og dermed geopolitiske interesser.
Trumpismens internasjonale betydning
Trump sier noe annet enn de vanlige floskler om hvordan verden skal og bør henge sammen. Han stiller spørsmål ved det etablerte. Det betyr ikke at hans løsninger og svar er gode heller. Slett ikke.
For det er lettere å kritisere, enn å legge frem noe troverdig nytt. Trump er ikke et geni. Han er ganske selvopptatt, og åpenbart ingen ekspert på alt.
Men det som er bra, er evnen hans til å stille spørsmål ved det som er innarbeidet som nærmest evige sannheter. Det er ikke urimelig å karakterisere det som han gjør som «sunn fornuft». Det er gjerne mangelvare i det liberale sosialiseringssystemet vi har i vestlige akademia.
Det er skjematisk presentert to grupperinger i Vesten som har dominert den utenriks- og sikkerhetspolitiske tenkningen siden den kalde krigens slutt. Den ene er en idealistisk (og naiv) ideologisk strømning med dype historiske røtter som har en sterkt misjonerende side ved seg.
Deres promotører ser Vesten som en kraft for det gode som bør spre sitt system verden rundt. De kreftene som motsetter seg spredning av våre verdier og politiske system (stemmeseddeldemokrati) er onde.
Den fremste representanten for ondskapen i dette verdensbilde er Vladimir Putin og hans Russland.
Disse ideologiske kreftene i Vesten kan ikke en gang forestille seg at den ekspansive kraften fra denne misjonerende tendensen blir sett å som en trussel for andre, og at dette trusselbilde kan forårsake en (mot)reaksjon.
De avviser eksempelvis kontant at Russland så seg selv som truet av Natos ekspansjon inn i Ukraina og Georgia. For Nato er jo en god kraft. Nato truer ingen. Vi er bare defensive og gode. Man har beleilig glemt Natos bombing av Serbia i 1999, og kampanjen mot Libya i 2011.
Nei, det er en iboende ondskap og aggresjon i Russland som er den eneste årsak til den uro som skjer.
I et slikt verdensbilde er det skakende at Donald Trump vinner, fordi han ikke er tilbøyelig til å forstå hvor (evig) ond og truende Russland er. Han deler ikke den liberale elitens virkelighetsforståelse.
For disse ideologene har det ingen betydning for Russlands grad av fiendtlighet mot naboland at USA ikke lenger skulle presse på og omtale og handle som om Russland er en fiende. Nei, tvert imot. Putin kommer bare til å bli oppmuntret av USAs «svakhet». I dette bildet blir Trump bare Putins «nyttige idiot».
Derfor kan vi høre fra Stavrum at det er «to opplagte svar på Donald Trump som ny president i USA»: 1) Norge bør søke samhold og sikkerhet med de andre vestlige demokratiske landene i EU. og 2) Norge må fortsette å styrke forsvaret og søke allianser med de nordiske landene og Nato.
For med Trumps inntreden vil Putin oppmuntres og true oss enda mer. Tenker Stavrum, som de fleste andre. I Norge ønsker bare omlag 15 prosent at Trump skulle vinne.
Det militær-industrielle kompleks
Jeg har hittil bare nevnt den ene av de to «grupperingene» i Vesten som har dominert den utenriks- og sikkerhetspolitiske tenkningen. Den andre er beslektet, men mer «hardcore» og materielt orientert. Den er det som historisk har vært omtalt som det militær-industrielle kompleks. Kort fortalt er det økonomiske og karrieremessige krefter som tjener på krig og økte militærbudsjetter, og på at standardiserte Nato-krav gir fordeler for vestlige våpenprodusenter.
Som oftest er promotører av det militær-industrielle kompleks farget og fanget også av de ideologiske misjonerende ovebevisningene.
Jeg utga i 2015 en hel bok om disse fenomenene, kalt «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen.»
Disse grupperingene og overbevisningene er enormt sterke her i Vesten, og særlig i Europa. Er man først «besatt» av denne ideologien, så er man en sann troende og overbevist. Da fremstår Trump og JD Vance som inkarnasjonen av den forlokkende djevelen. De befinner seg virkelig utenfor det gode selskap. De banner i den etablerte sikkerhetspolitiske kirken. De er kjettere.
Det rette svaret for liberale eliten er å ruste opp, styrke forsvaret, flytte Nato østover, oppmuntre Ukraina til å kjempe, gi dem mer våpen, og gjerne vurdere å sende egne soldater også. For Putins Russland er onde, alltid onde. De er en trussel uansett hva vi gjør.
Russland forstår ikke våre gode intensjoner.
Trump har åpenbart ikke blitt sosialisert inn i dette tankegodset. Han er en streetsmart businessmann og reality-stjerne fra New York.
Innvandringsliberalismen
Ikke heller har Trump blitt indoktrinert i en annen dimensjon av det samme vestlige, misjonerende verdisettet. Han ser heller ikke noe logisk i åpne grenser og det å la alskens riffraff og snyltere ta seg inn over grensene og ta seg til rette.
For individuelle migranter er i Vestens bilde ikke onde. De vil oss bare godt. Derfor er det ingen motsetning i det å se Russland og Putin som onde fiender, og det å se alskens migranter som iboende gode, hederlige mennesker som vil passe godt inn hos oss.
Også det snudde Trump på hodet allerede da han tok rulletrappen ned Trump Tower i 2015 og erklærte sitt kandidatur. Andre land slipper «voldtektsmenn og drapsmenn» inn i USA, sier Trump nå. Til de gode kreftene i Vesten sin store forferdelse.
Han er rasist, fascist, antidemokrat. Trump er farlig, han.
«Common sense,» (sunn fornuft) kalte Trump det politikken hans og hans versjon av det republikanske parti kokte ned til under seierstalen i natt.
Han har «called out their bullshit», kan man også si.
Det spesielle er at han har lyktes. For det er en etablert, elitistisk mur han har brutt gjennom. For de kreftene jeg har beskrevet, har vært inngrodd i utdanningsinstitusjoner, i media, i tenketanker og politiske partier. Folk som har sagt imot, har effektivt blitt stemplet som medløpere til ondskapens krefter. Man har blitt utstøtt. Og hvem vil vel det?
Men USA er på et eget kontinent. Og det er Kina som mer geopolitiske rasjonelt fremstår som en langsiktig utfordrer, ikke den til sammenlikning middels store og ikke altfor utviklede russiske samfunn og stat.
Disse geopolitiske realitetene kommer nok til som en hjelpende faktor for Trump i tillegg til «sunn fornuft» som en forklaring på at han ikke helt ser det smarte i å drive stedfortrederkrig med Russland i Ukraina.
Så hva betyr så dette for oss i Norge og i Europa?
Vel, så lenge vi tenker som vi gjør, så vil et trumpiansk og «nytenkende» USA fremstå som en trussel. Da handler det, som for Stavrum og Pletten og de andre, om å gjøre det samme som før her i Europa, men bare uten USAs «hjelp».
Og det kommer nok også til å være det som til å begynne med kommer til å bli snakket om at man skal og må.
Men vi skal også huske at det ekspansjonistiske, misjonerende og militær-industrielt påvirkede Vesten ikke minst var forankret i nettopp miljøer i USA. Det var Bush-folkene som drev gjennom Nato-invitasjonen til Ukraina og Georgia i 2008. Tyskland, Frankrike og Norge, blant annet, var lunkne. Med god grunn.
Det vi trenger, etter min mening, er en prosess av tankefull inspeksjon av våre mest inngrodde teser om oss selv og vår innvirkning på omgivelsene.
En meget konkret nøtt i så måte er hvordan vi kan bidra til en utvikling på krigen i Ukraina som er minst mulig problematisk fra et geopolitisk og moralsk perspektiv. Med moral tenker jeg da ikke minst på den lidelse som krigen påfører.
Men, selvfølgelig, en urimelig og ubalansert fred som viderefører ustablitet, kan slik sett også være umoralsk.
Akkurat det har jeg ingen god løsning på. Men et sted må vi starte. Og det er å kvitte oss med fordommen om at Russland alltid vil ha ufred og bråk.
Så enkel og svart-hvitt, er ikke verden.
Og det har Donald Trump intuitivt, om ikke annet, forstått.
Ja, selv om USAs nye, «erkefiendes» leder Xi Jinping har Trump hatt gode ting å si.
Jeg tror den type pragmatisk, realistisk internasjonal politikk er langt mer fornuftig enn å reise rundt i verden og belære alskens folk med sine egne kulturer og historier om «vårt» demokrati og liberale friheter.
Den er den virkelighetsforståelsen Trump truer. Det er derfor jeg er glad han har vunnet nok en gang.
For dette selvbedraget om vår egen universialitet og godhet tjener ikke våre interesser på en optimal måte. Den skaper tvert imot en større usikkerhet for oss selv.
Og for «de andre».