Operasjonen var angivelig godkjent av Joe Biden selv.
Seymour Hersh (85) gjorde seg bemerket da han i 1969 avslørte My Lai-massakren. For den ble han tildelt Pulitzerprisen. Han skrev for New Yorker i en mannsalder. Onsdag er han ute med en «fantastisk» artikkel på Substack der han beskriver i detalj hvordan Biden-administrasjonen planla og gjennomførte sprengningene av Nord Stream-rørledningene 26. september 2022.
Med hjelp av den norske marinen, andre deler av Forsvaret og Etterretningstjenesten.
Hersh skriver åpent at han kun har én kilde for historien. Det er normalt ikke tilstrekkelig for å gå ut med noe så eksplosivt. Men iNyheter velger likevel å gjengi hoveddelene av artikkelen gitt Hershs bakgrunn. Hersh hevder kilden har «direkte kjennskap til den operasjonelle planleggingen».
Sprengstoffet skal ha blitt plassert av en gruppe fra U.S. Navy’s Diving and Salvage Center i Florida under øvelsen BALTOPS 22 i juni 2022 med tett hjelp fra det norske Forsvaret. Det var også norske styrker som skal ha bidratt til å utløse sprengstoffet, skriver Hersh.
Han skriver videre at «Bidens beslutning om å sabotere rørledningene kom etter mer enn ni måneder med svært hemmelig debatt frem og tilbake i administrasjonen og tilligende etater om hvordan man best kan oppnå dette målet.»
Videre:
«Det var en viktig byråkratisk grunn til å stole på nyutdannede ved U.S. Navy’s Diving and Salvage Centers dykkerskole,» skriber Hersh. Angivelig skulle det at dykkerne kun kom fra marinen, og ikke var medlemmer av America’s Special Operations Command, føre til at de hemmelige operasjonene ikke måtte rapporteres til Kongressen, Senatet og det ledelse – den såkalte Gang of Eight.
«Biden-administrasjonen gjorde alt for å unngå lekkasjer ettersom planleggingen fant sted sent i 2021 og inn i de første månedene av 2022,» skriver han.
I desember 2021, to måneder før de første russiske stridsvognene rullet inn i Ukraina, innkalte Bidens sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan angivelig til et møte med en nyopprettet arbeidsgruppe – menn og kvinner fra Joint Chiefs of Staff, CIA og stats- og finansdepartementet – og spurte for anbefalinger om hvordan de skal svare på Putins forestående invasjon.
«Det ville være det første av en serie topphemmelige møter, i et sikkert rom i toppetasjen i Old Executive Office Building, ved siden av Det hvite hus, som også var hjemmet til presidentens utenlandske etterretningsråd (PFIAB). (…) Det som ble klart for deltakerne, ifølge kilden med direkte kjennskap til prosessen, er at Sullivan hadde til hensikt at gruppen skulle komme med en plan for ødeleggelsen av de to Nord Stream-rørledningene – og at han innfridde ønsket fra presidenten,» skriver Hersh.
I løpet av de neste møtene diskuterte deltakerne alternative fremgangsmåter for et angrep. CIA hevdet at uansett hva som ble gjort, måtte det være skjult. Hvis angrepet var sporbart til USA, ville det bli oppfattet som en krigsshandling.
Hersh skriver videre at CIA og State Department fikk kalde føtter og ville avblåse operasjonen, men i januar og februar skjedde noe «ekstraordinært». Først Victoria Nuland og deretter Joe Biden indikerte offentlig at de kom til å angripe ledningene. Angivelig var da konklusjone at operasjonene formelt sett ikke var hemmelige lenger og at man slik sett ikke var forpliktet til å informere kongressen. Og ved å bruke marinens dykkere fra Florida var det heller ikke spesialsoldater involvert. Dermed måtte man ikke informere Kongressen.
Det var deretter man begynte å tenke på Norge.
Hersh skriver dette på engelsk:
Sometime in March, a few members of the team flew to Norway to meet with the Norwegian Secret Service and Navy. One of the key questions was where exactly in the Baltic Sea was the best place to plant the explosives. Nord Stream 1 and 2, each with two sets of pipelines, were separated much of the way by little more than a mile as they made their run to the port of Greifswald in the far northeast of Germany.
The Norwegian navy was quick to find the right spot, in the shallow waters of the Baltic sea a few miles off Denmark’s Bornholm Island. The pipelines ran more than a mile apart along a seafloor that was only 260 feet deep. That would be well within the range of the divers, who, operating from a Norwegian Alta class mine hunter, would dive with a mixture of oxygen, nitrogen and helium streaming from their tanks, and plant shaped C4 charges on the four pipelines with concrete protective covers. It would be tedious, time consuming and dangerous work, but the waters off Bornholm had another advantage: there were no major tidal currents, which would have made the task of diving much more difficult.
Kjapt oversatt til norsk:
«En gang i mars fløy noen medlemmer av teamet til Norge for å møte den norske hemmelige tjenesten og marinen. Et av nøkkelspørsmålene var nøyaktig hvor i Østersjøen var det beste stedet å plante eksplosivene. Nord Stream 1 og 2, hver med to sett med rørledninger, ble adskilt store deler av veien med litt mer enn en kilometer da de anløp til havnen i Greifswald helt nordøst i Tyskland.
Den norske marinen var raskt ute med å finne det rette stedet, i det grunne vannet i Østersjøen noen mil utenfor Danmarks Bornholm. Rørledningene løp mer enn en kilometer fra hverandre langs en havbunn som var bare 260 fot dyp. Det ville være godt innenfor rekkevidden til dykkerne, som, som opererer fra en norsk minejeger i Alta-klassen, ville dykke med en blanding av oksygen, nitrogen og helium som strømmet fra tankene deres, og plante formede C4-ladninger på de fire rørledningene med betongbeskyttelse. Det ville være tidkrevende og farlig arbeid, men farvannet utenfor Bornholm hadde en annen fordel: det var ingen store tidevannsstrømmer, noe som ville ha gjort oppgaven med å dykke mye vanskeligere.»
Hersh hevder videre at «nordmennene» insisterte på å varsle enkeltpersoner i Danmark og Sverige om en operasjon og at amerikanerne gikk med på dette. Det var også angivelig «nordmennene» som plukket ut tidspunktet for å plassere sprengstoffet, nemlig under øvelsen i Østersjøen i juni.
Opprinnelige skulle de detoneres to dager etter uplassering, men Biden fikk «kalde føtter». Dermed måtte man komme opp med en annen plan for detonasjon.
Et amerikansk team som jobber i Norge kom opp med en plan for hvordan de kunne sende signaler som satte av sprengstoffet. En sonarbøye ble sluppet fra en norsk militært overvåkningsfly av type P8 på et «rutineoppdrag». Fra bøyen ble signalene sendt gjenom vannet og detonerte sprengstoffet 26. september.
Dette er historien Seymour Hersh forteller. iNyheter tar ikke stilling til troverdigheten på dette tidspunkt. Det er som sagt bare én eneste kilde ifølge Hersh selv. Men skal vi tro hans versjon, har en rekke personer i USA og i Norge kjent til operasjonen.