Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Etter over tretti år på innsiden av det norske bistandssystemet, sitter jeg igjen med en frustrasjon. Jeg har sett skiftende regjeringer lansere nye, kostbare strategier med brask og bram, bare for å se dem forsvinne i stillhet.

Jeg har vært vitne til den naive overgangen til direkte budsjettstøtte, der milliarder av norske skattekroner overføres rett i statskassene til regimer vi vet er korrupte, uten reell mulighet for etterprøving.

Jeg har sett hvordan pengene våre forsvinner i det multilaterale systemet, et byråkratisk sort hull der ansvar pulveriseres og resultatene er nær umulige å spore.

Min erfaring er at Norges såkalte ‘engasjementspolitikk’ har vært en ekstremt kostbar affære for skattebetalerne, preget av magre resultater og en oppblåst selvgodhet. Mens en liten, lukket elite klapper seg selv på skulderen og sikrer seg lukrative internasjonale jobber, ler korrupte statsledere hele veien til banken – i privatfly finansiert av dine penger.

Hva er ‘engasjementspolitikk’?

Begrepet ‘engasjementspolitikk’ er en pompøs beskrivelse av Norges aktive, og ofte pågående, rolle i internasjonal politikk. Det er en doktrine som forener bistand, diplomati og fredsmekling under en felles paraply, med et uttalt mål om å fremme ‘norske verdier’ som demokrati, menneskerettigheter og fred.

I praksis har dette betydd en aggressiv og naiv innblanding i andre lands komplekse interne anliggender. Man har operert ut fra en arrogant tro på at norske løsninger og en sjekkhefte-tilnærming kan eksporteres og løse dyptgripende konflikter. Denne politikken, frontet av arkitekter som Jonas Gahr Støre, har blitt en integrert del av det norske utenrikspolitiske DNA-et. Den står i sterk kontrast til en mer tradisjonell, interessebasert utenrikspolitikk hvor nasjonens egen sikkerhet og økonomiske ve og vel står i sentrum.

En bunnløs brønn av skattepenger

Siden midten av 90-tallet har Norge pøst ut anslagsvis over 800 milliarder kroner i bistand. I 2023 alene nådde bistandsbudsjettet et historisk toppnivå på 58,6 milliarder kroner. For å sette tallet i perspektiv: Det er mer enn det samlede norske politibudsjettet. Til tross for en liten nedgang i 2024 til 55,7 milliarder, forblir Norge verdens desidert mest generøse giver per innbygger.

Hver eneste nordmann, fra spedbarn til pensjonist, bidro med rundt 12.000 kronet i 2023. Legg til dette årlige administrasjonskostnader på 2,4 milliarder, og bildet av et byråkratisk monster som sluker enorme ressurser trer frem. Spørsmålet er ikke lenger om vi har råd til det, men hvorfor vi fortsetter å kaste penger ut av vinduet på en politikk som beviselig ikke fungerer.

Fra stormaktsdrøm til pinlige resultater

Til tross for den enorme pengestrømmen, er listen over konkrete, varige suksesser pinlig kort. Fredsprosesser Norge har frontet med brask og bram, som i Sri Lanka og Midtøsten (Oslo-avtalen), har kollapset i vold og kaos. Milliarder brukt på ‘demokratibygging’ i land som Sør-Sudan og Afghanistan har endt i total katastrofe, med borgerkrig, humanitære kriser og Talibans maktovertakelse som fasit.

Pengene forsvinner ofte i et sort hull av korrupsjon, der lokale eliter beriker seg. En tidligere bistandstopp uttalte til NRK allerede i 2021 at «bistand virker ikke». Likevel fortsetter den samme politikken, drevet av et utenrikspolitisk miljø i Oslo som nekter å anerkjenne fiaskoen. Deres selvbilde som en ‘humanitær stormakt’ og ‘fredsnasjon’, et bilde de aktivt selger inn til egen befolkning, er viktigere enn de faktiske, katastrofale konsekvensene for både norske skattebetalere og de menneskene man angivelig skal hjelpe.

Elitens karriere-karusell og NGO-industrien

Engasjementspolitikken har vist seg å være ekstremt gunstig for én gruppe: den norske eliten. Den har skapt en lukrativ karrierevei for politikere og byråkrater. Etter endt tjeneste i Norge, venter ofte prestisjetunge og svært godt betalte retrettstillinger i FN, Verdensbanken eller andre internasjonale organisasjoner.

Denne svingdøren mellom norsk politikk og internasjonale toppjobber skaper en usunn lojalitet til et system som belønner generøsitet med andres penger. Listen er lang: Jens Stoltenberg (NATO), Gro Harlem Brundtland (WHO), Jan Egeland (Flyktninghjelpen), Erik Solheim (UNEP), Terje Rød-Larsen (IPI), Kjell Magne Bondevik (Oslosenteret) og Hilde Frafjord Johnson (FN) er bare noen eksempler.

Samtidig har en hel industri av bistands- og fredsorganisasjoner (NGOs/INGOs) vokst frem som paddehatter, nesten utelukkende finansiert av staten. Direktørene i disse organisasjonene bygger karrierer og personlige formuer som distributører av fellesskapets midler, og fungerer som et ekkokammer for den feilslåtte politikken.

Tid for et brutalt oppgjør

Den norske engasjementspolitikken er bygget på en farlig cocktail av stormaktsambisjoner, moralsk hybris og et selvforherligende verdensbilde frakoblet virkeligheten. Den har kostet norske skattebetalere vanvittige summer, med minimal og ofte negativ avkastning.

Politikken har gjort korrupte ledere rike og fungert som en karrieremaskin for den norske politiske og byråkratiske eliten. Det er på høy tid med et brutalt og ærlig oppgjør med denne feilslåtte doktrinen. Norge må forkaste rollen som verdens naive lommebok og samvittighet, og heller føre en utenrikspolitikk som tjener det norske folkets reelle interesser.