Det spørsmålet stiller Bård S. Solem fra Motvind Norge i et innlegg holdt for Blått Energiforum.

Slik vindkraftsatsningen fremstilles i det offentlige ordskiftet, kan det være vanskelig å forstå konsekvensene av ønskedrømmene, enten de presenteres i GW eller TWh, fortsetter han.

Han mener Norges kraftplaner strider naturvernavtale som ble signert i Montréal i desember 2022. «Dette er avtalen som skal hjelpe oss å løse naturkrisen og gi oss mer natur i stedet for mindre», sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide i forbindelse med at han signerte avtalen.

Bare to måneder etter at Barth Eide signere Naturavtalen i Montréal, presenterte regjeringen Energikommisjonens utredning NOU 2023: 3 Mer av alt raskere, hvor det argumenteres for raskest mulig nedbygging av natur til kraftformål.

Her heter det blant annet at vi trenger «en mer effektiv og fleksibel energibruk, for økt kraftproduksjon, raskere og bedre saksgang, økt nettkapasitet samt organisering for fremtidens utfordringer i kraftmarkedet og for forsyningssikkerheten». Hensikten med dette skal angivelig være å nå klimamålene for 2030 og 2050. For å stabilisere klimaet skal man ofre enorme naturarealer, til tross for nyere forskning som fastslår at det beste vi kan gjøre for klimaet er å la naturen være i fred. 

Med dette bakteppet holdt Solem sitt enettbasert foredrag for Blått energiforum 15. mai. Ambisjonen var å belyse «det store bildet» hvor vindkraft vurderes i et klima- og miljøperspektiv. 

Artikkelen fortsetter.

Under følger noen av hovedunktene fra Solems foredrag.

FNs bærekraftmål omhandler både naturkrisen og klimakrisen. Det som til daglig omtales som klimakrisen, handler om menneskeskapt global oppvarming. Den globale oppvarmingen forårsakes av at vi henter fossile energikilder (olje, gass og kull) fra langtidslagrene under bakken og tilfører karbonkretsløpet store mengder CO2 som kloden ikke klarer å absorbere. 

Økt grad av elektrifisering blir ofte presentert som svaret på klimakrisen, både lokalt, nasjonalt og globalt. Alle sektorer skal elektrifiseres uten tanke på hvor energien skal produseres. Dermed ropes det på «fornybar kraft» som i mange tilfeller betyr vindkraft – landbasert, i fjæresteinene eller på havet, hevder Solem. 

Han mener imidlertid der er sjelden vi får presentert arealkonsekvensene av Europakommisjonens målsetting om 240-450 GW havvind innen 2050. Regjeringens målsetting om 30 GW havvind innen 2040 eller energikommisjonens mål om minst 40 TWh økt (fornybar) kraftproduksjon innen 2030. Bare i Nord-Norge er det innmeldt et kraftbehov på 70 TWh for å oppfylle industrieventyret ifølge Bodøregionens utviklingsselskap.

Kart som viser arealkonsekvensene hvis alle kraftønsker skal imøtekommes, er «skremmende bilder som bør få alle og enhver til å våkne», sier Solem.

Han mener arealkonsekvensene er «så omfattende at vindkraft ikke er i nærheten av kunne oppfylle det oppgitte behovet for fornybar kraftproduksjon uten å rasere store deler av Norge og Europa. Langt mindre erstatte dagens fossile kraftproduksjon. Vindkraften er et kortsiktig blaff. Den er ikke fornybar og setter varige spor som ikke forsvinner før neste istid.» 

«Det store bildet», norgeskartet med alle utførte, godkjente planlagte og foreslåtte vindkraftanlegg gir en oversikt over landbaserte anlegg. I Troms og Finnmark viser Solem den totale belastningen fra landbaserte vindkraftanlegg og havvind, samt utførte og planlagte kraftlinjer. Hvis dette gjennomføres, vil Finnmark og Nordkalotten bli dramatisk endret, hevder han.

Solem peker på at Norge står en særstilling i Europa med store arealer intakt natur – ikke minst i nordområdene der vi har økosystemer og unike naturområder som vi har et overordnet ansvar for å bevare og videreføre til våre etterkommere. Han mener det er «betenkelig» at Regjeringen overlater til lokale folkevalgte å ta et globalt ansvar for å beskytte naturen og naturmangfoldet. «Splittede lokalsamfunn og dype konflikter er ofte resultatet, uavhengig av om det ender med utbygging eller ikke,» sier han.  

Fysiske inngrep er i stor grad irreversible og medfører tap av store naturområder. Inngrepene blir bagatellisert av både myndigheter og utbyggere. Fjellskjæringer og steinfyllinger som tildekkes med (karbonrik) torv er ikke med i myndighetenes arealregnskap. Det er heller ikke enorme masseuttak, trafostasjoner, driftsbygninger eller kraftlinjer.

Solem viser sammenstilte kart med ulike arealinngrep som han mener er nyttige verktøy om man ønsker å få et nyansert bilde av arealkonsekvensene. Direkte inngrep, planareal, støysoner, dominans og influens i 5, 10, 20 og 30 kilometers avstand er sentrale begreper som belyser anleggenes omfang. Den totale belastningen i et område er viktig å vise der influensområdene fra flere anlegg overlapper hverandre. I arealstatistikken til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) blir det ikke tatt hensyn til overlapp fra flere anlegg – der telles arealet kun én gang.

Analyser av allerede utførte anlegg viser at støygrensen for bolig- og fritidsbebyggelse ligger fra 500-1700 meters avstand til turbinene. Myndighetene oppgir en minimumsavstand på 800 meter. Ved Øyfjellet vindkraftanlegg ligger grensen på 800-1400 meter. Støysonen for rekreasjon og friluftsliv strekker seg fra 1300-3500 meter ut fra turbinene. 

Konsekvensene av landbasert vindkraftutbygging kan være dramatiske. Slitasje, kollaps og oljelekkasjer fra anleggsvirksomhet og turbiner kan blant annet ødelegge drikkevannet. Ved Berlevåg planlegges det nå en utvidelse av Raggo vindkraftanlegg midt i drikkevannskilden. Det er vanskelig å forstå at man kan være villig til å ta en slik risiko. Næringsmiddelindustri og foredling av råvarer er avhengig av trygg vannforsyning – ikke ustabil kraftproduksjon. 

Kulturminner har vist seg å ha svær lav verdi i regnskapet til NVE, mener Solem og viser til at på Sørøya brukte Riksantikvaren kun ett døgn – 24 timer – på å godkjenne Dønnesfjord vindkraftanlegg som ble plantet midt i et svært rikt fornminneområde fra en gammel fangstkultur. Offersted, ledegjerder, varderekker, sperregjerder, kjøttgjemmer, cilla (skyteskjul), boplasser med ildsted (árran), fjøsgamme, gammetufter, teltringer aiti (gjemme), levegger og skjul. «Alt dette ligger i et fantastisk landskap, men ble kun beskyttet av en sikkerhetsavstand på fem meter.»  

Faren for iskast gir store utfordringer for fri ferdsel i fjellet, noe som svekker allemannsretten. Sikkerhetssonene er ofte oppgitt til 250-350 meter,a men på Haramsøya oppgir utbyggeren kastelengder på opptil 600 meter. Motvind Norge har oppfordret NVE til å etablere et samordnet iskastvarsel på nettstedet varsom.no. Tilbakemeldingen er imidlertid negativ. NVE har opplyst folkeaksjonen på Haramsøya om at turgåere selv er ansvarlige for å vurdere iskastfaren de dagene de tenker å ta en tur opp på fjellet. Når arbeidere gjennomfører obligatoriske sikkerhetskurs for å vurdere iskastfaren i anlegget, beskytter de hodene sine med hjelm.

For samisk kultur representerer vindkraftbransjen en stor trussel, hevder Solem. Fosen-dommen fastslår at de to anleggene Storheia og Roan ikke har gyldig konsesjon fordi de krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon artikkel 27. Disse snurrer og går som om ingenting hadde hendt- til tross for dommen.

Solem viser til produksjonsstatistikken som belyser, time for time, vindkraftproduksjonens karakter. Statistikken viser hvordan vindkraften «belaster nettet og undergraver forsyningssikkerheten». Produksjonen svinger opp og ned med vinden, som det ligger i sakens natur. Noen hevder at det vil alltid blåse noen steder, og at tilsiget av kraft derfor vil jevne seg ut, men dette stemmer ikke. 11. september 2022, mellom klokken fire og fem om morgenen, var den samlede norske vindkraftproduksjonen 40 MW, 8 promille av installert effekt, altså omtrent ingenting, sier han. 

Statistikken som ligger til grunn, time for time, viser også effektfordelingen gjennom året ved noen utvalgte anlegg og for hele landet. Ved Fakken vindkraftanlegg lå produksjonen under 8 % av installert effekt halve året. For alle vindkraftverk i Norge lå produksjonen under 30 % av installert effekt halve året. 

Vindkraftbransjen hevder at det har vært en formidabel utvikling av turbiner. Statistikken viser at de kun er blitt større, og ikke mer effektive, med årene, hevder Solem. Større høyde, rotordiameter og sveipeareal gir større konsekvenser for inngrep og omgivelser. 

Produksjonsstatistikken avdekker også «hvor ustabil produksjonen er ved de enkelte anleggene, og hvorfor det er behov for balansekraft. Og det er nettopp behovet for balansekraft som myndighetene og utbyggerne ikke svarer opp. NVE roper nå et varsko og advarer mot å føre mere ustabil kraft inn i kraftnettet. Vi har vært nær kollaps i kraftnettet et par ganger de senere årene. I 2022 ble vi reddet av noen vindpust i Danmark,» sier han. 

Både fra myndighetshold og av bransjens lobbyister, blir vindkraften rosemalt, hevder han..

Se foredraget fra Bård S. Solem i Motvind Norge i videoen under.