Dette er en kommentar.

Elitene og deres talerør i gammelmediene gruer seg til resultatet av helgens EU-valg. Meningsmålinger viser at såkalt ytre høyre partier vil gjøre det svært bra.

Men «populismen» disse partiene målbærer er en konsekvens av en til dels ufokusert frustrasjon med et Europa i intellektuelt, moralsk, økonomisk og politisk forfall.

Europeisk og senere vestlig siviliasjon gjorde seg velstående og mektig på bakgrunn av en kritisk impuls nedarvet fra de indoeuropeiske grekerne iblandet en rimelige menneskevennlig moral gjennom kristendommen.

Dette er vi på vei til å skusle bort.

Det var en friere debatt enn noe annet sted og en trang til å fornye samfunnet intellektuelt og materielt som ga deler av Europa et forsprang. De ulike delene av og elitene i renessansens og opplysningstidens Europa konkurrerte. Og i konkurransen vant sannhet over dogmer gradvis frem. Kirken strittet imot, men tapte.

I løpet av 1900-tallet fant nye dogmer veien inn i vestlige akademiske institusjoner. I fravær av gud, begynte man å tro på nye, ikke minst marxistiske utopier som skulle lede til et forjettet samfunn.

Blant det som vokste frem er forestillinger om multietnisk- og kulturell harmoni, fornektelse av biologiske kjønnsforskjeller, en tro på at autoritet i oppdragelse og generell styring er unødvendig og forestillingen om at vi kan ønske oss bort fra at fossil energi var selve grunnlaget for den økonomiske veksten.

Den kalde krigens realiteter holdt noen av de utopiske vrangforestillingene i sjakk. Under trusselen fra kommunismen var realisme i Vesten nødvendig. Men fra 1990-tallet og dens tro på Vestens liberale og endelige seier (husk Fukuyamas «Historiens slutt») mistet vi hodet fullstendig til utopi og ideologi, til illusjoner.

Allerede fra 1970-tallet var massemigrasjonen et faktum der motstemmer ble avfeid som rasister. Det ble ikke gjort forsøk av vesentlig omfang for å stoppe det, til tross for tydelig tegn på hvor det bar avsted.

Vi er nå som samfunn fanget av vår egen ideologi. Troen på vår egen ideologi fører til en rettferdiggjøring av politikk som åpenbart verken gir de konsekvensene det påstås eller bringer samfunnet nærmere noen løsninger på de problemene som springer opp. Europas eliter og opinion innbiller seg at man kan klare seg uten olje og gass og skaper den dyreste energien av alle. Og den som har billigst eneregi, har også den mest effektive produksjonen. Europa blir utkonkurrert.

Ikke bare et forsert «grønt skifte» er grunnen til Europas problemer. Også en hodeløs og ideologiske drevet konfrontasjon med Russland over Natos ekspansjon østover inn i Ukraina, slår tilbake økonomisk. Russland har funnet nye markeder. Europa sitter igjen som en taper.

Men ingen av disse tingene innrømmer eller endog innser særlig mange i elitene og de etablerte politiske partiene. Vi har nå kanskje de dummeste og minst opplyste elitene i hele den utviklede verden. De tror motargumenter er fake news og at ytringsftrihet er en trussel. De har ikke «kontroll» på hva folk blir fortalt, som Gro Harlem Brundtland så ærlig innrømte og beklaget seg over.

I våre samfunn nytter det rett og slett ikke å debattere lenger. Mediene er ensrettet og alternative synspunkter er forhåndsdømt på moralsk grunnlag. Skeptikere av forsert grønt skifte er «klimafornektere» og realistiske tilnærminger til geopolitikk blir stemplet som «pro-Putin» og lagt i samme bås som de som faktisk er pro-Putin. Folk skremmes fra å snakke, og de som faktisk snakker keiserene midt imot, blir frosset ut av de plattformene elitene fortsatt kontrollere.

Når Europa har oppgitt den kritiske tanke, debatt og ytringsfrihet, er vi ikke lenger den sivilisasjon med de komparative fordeler overfor de andre som vi engang var. Vi taper, men nekter å innse det fordi vi jo har «den rette tro».

Det er i dette sørgelige landskapet at EU-valgene finner sted. I Europa er det mange ganske nye partier som nå ligger an til å gjøre innhogg. I mainstream kaller man dem gjerne «populister» og «ytre høyre». Og det er greit nok. Disse partiene ledes ikke nødvendigvis av så kompetente eller innsiktsfulle politikere de heller. Men de vinner frem som bærere av PROTEST.

Og det er de synlige utslagene av elitenes idioti som blir symboler i populistene valgkamp. De spiller på nasjon, samhold og mot den hodeløse innvandringen med alt det fører med seg av vold, oppløsning, frykt, kriminalitet, gettoer og eliter som nekter å kalle en spade for en spade. De peker på absurde utslag for toleranse i titalls ulike kjønn og kategorier som man skal late som at er reelt. Man peker på subsidier til pill råtne industrier som vokser opp for å få sugerør ned i stats- og EU-kasser.

Det er trist å se hvordan Vesten skusler bort de faktorene som i sin tid sørget for at vi ble best i verden og skapte, mer enn andre, liberale og frie stater der det var mulig å si sin mening.

Ytre høyre har ikke bare gode svar. Slett ikke. Det er mye grums og lite bærekraftige fordommer også blant dem. Men de er et symptom på et intellektuelt forfall, som, hvis det ikke stoppes, kommer til å endre livsbetingelsene for fremtidige generasjoner på måter som bare er sørgelig.

Integritet, analyse, sunn fornuft, åpen debatt – og en slutt på løgn, fordommer og ideologi.

Det er min drøm.

Et dogmatisk, intellektuelt intolerant Vesten, er ikke Vesten slik det i sin tid ble en stor, dominerende sivilisasjon.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

2. verdenskrig var nødvendig å kjempe: Men Putin er ikke Hitler