Dette er en kommentar.
Mediedekningen etter 2. runde av valget i Frankrike er fremstilt som en seier for venstresiden. Men det er et politisk polarisert samfunn.
Det er 577 enmannskretser i det franske parlamentssystemet. Den med flest stemmer, tar mandatet. Taperen får ingenting. Det åpner for taktisk stemmegiving og koalisjoner.
I Frankrike har begrepet «den republikanske fronten» vært et begrep siden 1950-tallet. Fra 1980-tallet har det innebært at «the establishment» har samlet seg om kandidater i opposisjon mot ulike varianter av Le Pen-familiens partier, som er oppfattet som «ytre høyre» med nasjonalt orientert og innvandringsrestriktiv prolitikk.
Venstrealliansen Ny folkefront (NFP) fikk flest mandater med 182, men de fikk ikke flest stemmer. I antall stemmer fikk de 26,3 prosent. Marine Le Pens Nasjonal samling (RN) fikk 37,1 prosent av stemmene (opp fra 33 prosent i første runde). Men de fikk «bare» 142 mandater. Macrons parti ENS fikk også flere mandater (161) enn RN til tross for 24,7 prosent av stemmene.
Sammenliknet med valget i 2022 økte RN sine mandater med hele 53.
Marine Le Pen sa søndag kveld at deres maktovertakelse med dette valget kun var «utsatt».
Partimedlemmer og velgere av RN er skuffet. De hadde trodd, eller i det minste håpet, at den republikanske «fronten» denne gangen ikke ville lykkes.
Men det gjorde den.
Fransk politikk i sin faktiske utforming vil sannsynligvis dreie seg mot venstre etter valget. Macrons sentrumsregjering ledet av Gabriel Attal går av. Det er uvisst hvordan et parlamentarisk flertall skal oppnås, men man unngår ikke «ytre venstre». Og Macrons retorikk mot islam og integreringsutfordringer har vært langt til høyre for det vi i Norge hører fra FrP. Likevel har Nasjonal samling vunnet ny oppslutning. Men med en dreining i retning venstrealliansens politikk etter valget, skulle man tro det ikke blir mindre grobunn for RN med den unge Jordan Bardella (28) og veteranen Marine Le Pen (56) i front.
Velferdsstatene i Europa kneler. Man har levd på opptrykte, lånte penger i flere tiår. Med kostbar, uproduktiv innvandring blir det stadig vanskeligere for elitene å skjule at deres løsninger hittil ikke er bærekraftige.
Deler av Frankrike, i forstedene, har kommet blant de lengste i europeisk sammenheng når det gjelder islamisering, utenforskap og ghettofisering. Samtidig er det i Frankrike såvel en intellektuell, marxistisk inspirert elite som en tradisjon for nasjonal stolthet og styrke. Det gjør at det har utviklet seg an ambivalens i Frankrike, inkludert i eliten. På mange måter er retorikken mot anti-franske innvandrere mye mer eksplisitt og mindre politisk korrekt enn i de fleste andre europeiske land, inkludert i Norge.
Allerede i 2020 gikk Macron ut og advarte mot «islamsk separatisme» i Frankrike og sa at landets seks millioner muslimer var i ferd med å opprette et «parallell-samfunn».
Frankrike er også langt fremme i å forby islamsk bekledning i offentligheten.
Og det til tross for at Nasjonal samling ikke har hatt formell makt.
Den økonomiske krisen og problemene knyttet til stadig voksende innvandrergrupper med dårlig evne og vilje til å reelt sett gjøre de tilpasninger som skal til for å integrere seg smertefritt, gjør at «ytre høyres» fremmarsj nok ikke blir reversert med det første. Men valgresultatene i Frankrike og i Storbritannia den siste uken viser også at den innfødte befolkningen på ingen måte er forent i synet på virkeligheten eller løsningene.
Venstresidens ideer er fortsatt godt forankret. Og det skyldes ikke bare sosialisering, (indoktrinering) og kontroll over utdanningssystemet, dog det spiller en betydelig rolle.
Det skyldes også at den innvandringskritiske høyresiden ikke nødvendigvis har troverdighet når det gjelder å omdanne populistisk retorikk til faktisk gjennomførbar politikk.
Det meste i denne verden er lettere sagt enn gjort. Og innerst inne vet de fleste velgerne det.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Storbritannia: Ikke så lett å være styringsdyktig populist (+)