(Dette er manuskriptet til talen iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness holdt for MIFF i Litteraturhuset i Oslo etter minnestunden i synagogen 7. oktober)

Den mest forferdelige, den tristeste, den sørgeligste, den mest grufulle historien som finnes, det er historien om jødeforfølgelsen gjennom tidene.

Hvordan skal jeg kunne fortelle den? Hvor skal jeg begynne?

Hvem er jødene?

Det var spørsmålet jeg en gang stilte på søndagsskolen.

Hvem er jødene?

Svaret kom sporenstreks: Jødene drepte Jesus.

Det korte svaret på tre ord gir oss klangen av 2000 år med jødehat.

I Evangeliet etter Johannes sier Pontius Pilatus, landshøvding i den romerske provinsen Judea, til Jesus: « «Du er altså konge?» «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

«Hva er sannhet?» sa Pilatus.»

Hva er sannhet?

«Deretter gikk han igjen ut til jødene og sa til dem: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen. Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.»

Barabbas! Barabbas!

Etterpå vasket Pontius Pilatus sine hender.

Hva er sannhet?

Det er et godt spørsmål. Kanskje det viktigste.

Jeg vil likevel ikke begynne her.

Skal vi begynne i England i 1144. Da ble jødene i Norwich beskyldt for å ha drept den 12 år gamle lærlingen William.

Hvert år, ble det hevdet, så hadde nemlig jødene et møte hvor de valgte ett barn de skulle drepe til påske det året.

Eller skal vi gå til Strasbourg 14. februar 1349. Da ble 2000 jøder brent offentlig. De var angivelig skyld i Svartedauden. En biskop med gjeld var dessuten ivrig på å brenne sine kreditorer.

Nei, jeg vil ikke begynne her.

La oss gå fremover, la oss gå til Shakespeare, til Kjøpmannen i Venedig, for hva sier ikke den jødiske pengeutlåneren Shylock.

Go with me to a notary, seal me there

Your single bond; and, in a merry sport,

If you repay me not on such a day,

In such a place, such sum or sums as are

Express’d in the condition, let the forfeit

Be nominated for an equal pound

Of your fair flesh, to be cut off and taken

In what part of your body pleaseth me.

Et pund kjøtt, omlag et halvt kilo, av kroppen til Antonio med mindre gjelden hans blir tilbakebetalt.

Eller skal vi begynne med 1814, dere vet den grunnloven vi feirer hver 17. mai. La oss huske grunnlovens 2. paragraf, det som var den siste setningen der: «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Nå vet jeg hvor jeg vil begynne.  Jeg vil begynne den 14. oktober 1894, altså for 130 år siden om en uke.

Paris den 14. oktober 1894.

En epoke som i historien har fått navnet La Belle Époque, den skjønne tiden.

Det er fem år siden det 312 meter høye Eiffeltårnet ble reist til verdensutstillingen.

Vi er i den epoken som ettertiden vil betrakte nostalgisk, aldri noensinne hverken før eller etter har europeisk sivilisasjon nådd et høyere nivå.

Kveld i Paris den 14. oktober 1894.

En kaptein i det franske artilleriet er sammen med sin kone Lucie og de to barna Pierre og Jeanne på besøk hos svigerforeldrene Monsiur og Madame Hadamard.

Hvilket liv de lever.

De bor i en stor, solfylt leilighet i rue du Trocadéro.  Et av de vakreste og mest elegante områdene av Paris. De har tjenere, holder to hester, og hver dag rir kapteinen i Bois de Boulogne den store offentlige parken i nærheten av deres hjem. De er rike. Formuen stammer fra tekstiler på hans side, og fra diamanter på Lucies. Hans patriotisme var noe av det som hadde gjort at hun falt for ham.

Beskriver jeg ikke nå nærmest det perfekte liv i den vakreste byen med den mest høytstående kulturen noensinne?

Om morgenen den 15. oktober blir han innkalt til krigsdepartementet. Han blir bedt om å møte i sivil.

Etter et to timers avhør blir Albert Dreyfus kastet i militærfengsel for spionasje.

Jøden Albert Dreyfus bedyrer sin uskyld.

De tror ham ikke. De vil ikke tro på ham.

Lørdag den 5. januar 1895 foran 5 000 soldater og en folkemengde på 20 000 river de av epålettene, knappene og stripene av uniformen hans, og knekker sabelen hans i to.

Jeg er uskyldig, sier han. Vive la France, sier han.

Til Djeveløya med ham!

En av journalistene som bevitner den offentlige ydmykelsen er den østerriksk-ungarske journalisten Theodor Herzl, Paris-korrespondent for Wien-avisen Die Neue Freie Presse. I 1895 så heter viseborgermesteren i Wien Karl Lueger, 1897 blir Lueger borgermester – avskydd av keiseren fordi hans rabiate tyske nasjonalisme og antisemittisme utgjør en trussel mot dobbeltmonarkiets multietniske sammensetning.

En ung mann i Wien setter imidlertid stor pris på Karl Lueger, og skriver sin underlige blanding av selvbiografi og politisk manifest Mein Kampf: «I dag oppfatter jeg ham mer enn noen gang som den mektigste som den mektigste tyske borgermester noensinne.»

Adolf Hitler beskriver hvordan han vandret rundt i Luegers Wien, og han støtte «plutselig på et vesen i lang kaftan og med svarte krøller. Min første tanke var: Er dette også en jøde? Jeg studerte stjålent mannen, og jo lenger jeg stirret på dette fremmede ansiktet og forskende gransket trekk for trekk, desto mer ble mitt første spørsmål til et nytt: Er dette også en tysker?»

Dette er de tre personene vi altså begynner med. Albert Dreyfus. Den jødiske, franske offiseren som på grunn av antisemittisme ble uskyldig dømt for spionasje. Deretter den jødiske journalisten Theodor Herzl som bevitner den offentlige ydmykelsen av Dreyfus.

Herzl gir opp etter århundrer med antisemittisme. Til tross for den integrasjonen som har skjedd både i Paris og i Wien så får man altså Dreyfus-saken og politikere som Karl Lueger.

Herzl tror ikke lenger den dag vil komme da jødene vil være trygge. De må få sin egen stat.

Før eller siden så kommer den plagen, eller pesten som gjør at tiden for å brenne jøder offentlig igjen er kommet. Den eneste redningen han ser er en egen jødisk stat.

Klokken tikker. Hører dere?

Klokken tikker for jødene. Igjen.

Og i Wien omfavner den unge Adolf Hitler antisemittismen, for ham er det som om et slør faller fra øynene. Endelig ser han klart: «Fantes det i det hele tatt noen form for svineri, for skamløshet – fremfor alt i kulturlivet – som ikke minst én jøde var delaktig i? Skar man varsomt i en slik svulst, fant man ofte en liten jøde, gjerne blendet av det plutselige lyset som marken i et kadaver … Jeg var gått fra å være en veik verdensborger til å bli en fanatisk antisemitt … Skulle jøden, ved hjelp av sin marxistiske tro, seire over folkene i denne verden, ville menneskehetens dødsdans bli hans krone. Deretter ville denne planten, som for årmillioner siden, igjen sveve mennesketomt gjennom eteren. Den evige naturen hevner seg ubønnhørlig når dens lover blir brutt. Følgelig mener jeg i dag å handle på vegne av vår allmektige skaper: Ved at jeg verger meg mot jødene, kjemper jeg for Herrens verk.»

Hva er sannhet?

Dette er en del av sannheten, dette er sant: Adolf Hitler skrev hva han ville gjøre.

Han løy ikke. Han skrev det like ut: «Med jøder slutter en ikke overenskomster, med dem er det et nådeløst enten-eller. Selv bestemte jeg meg for å bli politiker.»

Hva slags politiker?

En handlekraftig politiker. I andre bind av Mein Kampf sier han tydelig hva denne handlekraften vil bestå i: «Hadde en ved starten av krigen (den første verdenskrig) og mens den varte, bare latt 12 000 eller 15 000 disse hebraiske folkeforderverne bli utsatt for giftgass i likhet med det som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle livets veier var tvunget til ute i felte, ville ikke millioner blitt ofret forgjeves.»

Eller som Hitler sa i sin tale til riksdagen den 30. januar 1939: «jødene lo av mine profetier om at jeg en dag skulle lede det tyske folk og den tyske stat, og at jeg da skulle løse jødeproblemet. Jødedommen har nå satt sin hule latter fast i halsen. Jeg ønsker idag igjen å bli profet: Hvis internasjonale finansjøder i og utenfor Europa igjen skulle lykkes med å kaste nasjonene ut i en verdenskrig, vil ikke resultatet bli bolsjeviseringen av jorden og dermed jødedommens seier, men utslettelse av den jødiske rasen i Europa.»

Utslettelsen av den jødiske rasen i Europa.

Holocaust, Shoah.

I 1939 bodde det omlag 10 millioner jøder i Europa. Seks år senere var omlag seksti prosent av dem drept.

6 millioner mennesker.

6 millioner jøder ble drept.

Hitler sa at han ville drepe jødene, han lyktes med å drepe 6 millioner.

Han skrev ned hva han ville gjøre, men det fleste nektet å tro på ham.

Dette er sant: Menneskene som ikke hører etter, eller som nekter å høre, når ondskapen snakker, selv når de snakker helt klart og tydelig, de begår en av de verste syndene.

Holocaust, brennofferet, shoah, det er blitt beskrevet som det moderne, industrielle folkemordet. Sosiologen Zygmont Bauman beskrev det som sosial ingeniørkunst. Store Norske Leksikon skriver: «Det grusomme var ifølge Bauman ikke at vi også kunne ha blitt ofre for Holocaust, men at vi under de samme omstendighetene også selv kunne ha utført det. Satt på spissen betyr dette at historien om organiseringen av Holocaust uten vansker kunne brukes som «lærebok i vitenskapelig bedriftsledelse» – og at det nok ville blitt brukt slik dersom nazistene ikke hadde lidd militært nederlag.»

Hannah Arendt skrev Eichmann i Jerusalem, og beskrev «ondskapens banalitet». Byråkraten ble ondskapens tro tjener. Hos den store forfatteren Jens Bjørneboe blir det gjengitt slik: «Eichmann likte jøder, men han likte karriere enda bedre … Hver gang vi bøyer oss for en ordre fra høyere hold, uten først selv å vurdere og bedømme den moralsk, da er det Eichmann som bukker i oss.»

Jeg tror denne forestillingen om det moderne, byråkratiske, industrielle massemordet er gal. Det var ikke noe klinisk eller renslig eller maskinelt over holocaust.

Jeg tror ikke Eichmann likte jøder. Det var ingenting rent eller maskinelt over Holocaust. Det var drap på drap på drap …

I et brev til sin kone den 5. oktober 1941 beskriver politisekretær Walter Mattner hva han har vært med på i Mahiljow, Hviterussland : «Jeg var faktisk her om dagen med på den store massedøden. Da det første lastebillasset kom, ristet hånden min da jeg jeg skjøt, men man blir vant til alt. Allerede ved det tiende lastebillasset, var hånden rolig, og jeg skjøt rett på de mange kvinnene, barna og spedbarna. Jeg var oppmerksom på at jeg også har to småbarn hjemme som ville blitt blitt behandlet likt av denne horden, om ikke ti ganger verre … Spedbarna fløy gjennom luften i høye buer, og vi skjøt dem i luften før de falt i gropen og i vannet…»

Hvor mange jøder ble drept i Mahiljow? «… et tall med tre nuller, men dette er ikke en stor ting her. Jeg er faktisk glad. Mange her sier, at når vi er tilbake hjemme er det våre lokale jøders tur.»

Eller hva med lansekorporal Fritz Siegels beskrivelse av massakren på jøder i Krupka, Hviterussland den 6. oktober 1941? Løytnanten hans ba om femten frivillige menn med sterke nerver, og Siegel var en av dem som meldte seg.

«Det var rundt tusen jøder i landsbyen Krupka og de skulle alle bli skutt denne dagen … Klokken syv nøyaktig måtte alle jøder møte opp på forsamlingsstedet – menn, kvinner og barn. Listene ble lest opp, og så marsjerte hele formasjonen i retning nærmeste myr. Da vi kom til myra, måtte de alle sette seg ned vendt mot der vi kom fra. Femti meter unna var det en dyp grøft full av vann. De ti første måtte plassere seg ved siden av denne grøfta og kle av seg til livet, så måtte de ut i vannet. Skytelaget, det vil si oss, sto over dem. Vi hadde med oss en løytnant og en underoffiser. Ti skudd, ti jøder falt ned. Det fortsatte til vi var ferdige med dem alle. Bare noen få klarte å beholde roen. Kvinner klamret seg til mennene sine, og barna til mødrene. Det var et skue som vi sent vil glemme.»

Det var et skue som vi sent vil glemme.

Hva er sannhet?

Det som skjedde, skjedde. Det som skjer, det skjer.

Det er sannhet.

7. oktober 2023 klokken 6:29 skjøt Hamas raketter mot Israel. Under dekke av dette rakettangrepet brøt så nesten 4000 terrorister gjennom grensegjerdet mellom Gaza og Israel på 119 steder.

Musikken stoppet på Nova-musikkfestival.

På stranden nær kibbutzen Zikim ankom terroristene fra Gaza i båter, en av dem en fiskebåt. En video viser sivile som fra stranden som gjemmer seg på et bad i hus ved stranden, de blir forsvart av en soldat med en rifle. Den påfølgende videoen viser alle menneskene døde. Sytten sivile, inkludert flere fiskere som hadde vært på stranden og fisket ved daggry, ble myrdet ved Zikim.

Hun skriver:

«Jeg er Gili Y., snart 23 år gammel, fra Kibbutz Kfar Aza … De startet fra stuen, fra hovedinngangen … De skjøt på alt som var mulig å skyte på. Så avanserte de til det trygge rommet,  faren min grep dørhåndtaket og blokkerte inngangen. Vi hadde ingenting som beskyttet oss, bare min far som holdt hardt i dørhåndtaket. I mellomtiden ropte de til oss «jøder, jøder» på arabisk og «Allah Akbar» og alt mulig annet …  Faren min ble skutt i hånden på dette tidspunktet. Alt var mørkt. Jeg ville bare forstå om jeg var i live eller ikke…  Jeg hadde mange tanker som gikk gjennom hodet mitt, at jeg var målet og at de skjøt på meg. Det var bare en dør som skilte meg fra dem. Så ble det et sekunds stillhet. Faren min hørte at det ble festet et eksplosiv til døren … Han tok håndtaket med begge hender og brukte hele kroppen for å motstå presset … Eksplosjonen: Pappa … hendene hans ble sprengt, blodet sprutet. Han skled på gulvet, han ble brent litt på brystet, han fikk et kraftig slag i hodet, han kollapset på gulvet. Vårt første mirakel var at døren smalt igjen … De dro … Jeg vet ikke hvorfor, og selv i det øyeblikket var jeg ikke så opptatt av det, jeg var bare bekymret for faren min.»

Gili Y. og faren hennes overlevde.

Dette er også sant. Den 28. november 1941 møtte Adolf Hitler stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini,  og sa til ham «Tyskland er fast bestemt på å presse én europeisk nasjon etter den andre til å løse jødeproblemet.»

Én ting har nemlig vi europeere lyktes med å eksportere til islamske land, et frø har vi sådd hos dem, det bærer sine blodige frukter: Vi lærte dem jødehat.

I en hadith, altså i en beretning om hva profeten Muhammed sa eller gjorde, heter det at når endetiden kommer så vil det bli en krig mellom jødene og muslimene. I denne krigen vil alle ting hjelpe de muslimske krigerne, selv livløse steiner vil begynne å snakke og si: Muslim, en jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham. Kun tornetreet Gharqad som jødene planter så mange av, vil jødene kunne gjemme seg bak uten å bli røpet.

Hamas sitt charter av 1988, punkt 7, henviser til dette.

Det er 36 år siden. I 36 år så har de altså sagt at det er en hellig plikt å utslette Israel og drepe jøder.

Hvorfor nekter vi å tro at de som sier de vil drepe jøder faktisk vil drepe jøder?

Hvorfor?

Jeg sier ikke dette for å stemple islam, men for å stemple jødehat og antisemittisme.

Antisemittisme var ikke en del av nazismen, det var en av de mest sentrale delene av nazismen, kanskje den mest sentrale.

Antisemittismen var barbariet, galskapen og den utspekulerte ondskapen som forandret kulturnasjonen Tyskland til Nazi-Tyskland.

Antisemittismen ødela nesten sivilisasjonen i Europa.

Antisemittisme er ikke en del av islamismen, det er en av de mest sentrale delene av islamismen, kanskje den mest sentrale.

Antisemittismen er barbariet, galskapen og den utspekulerte ondskapen som har forandret kulturnasjonen Iran til Ayatollahenes-Iran.

Israel er beviset på nazismens feil. Israel er beviset på islamismens feil.

Antisemittismen kan ødelegge all sivilisasjon i Midtøsten. Antisemittismen kan ødelegge all sivilisasjon i Europa.

Hvis vi fortsetter å nekte for at de som sier at de vil drepe jøder, faktisk vil drepe jøder.

Dette er sannhet: Du kan gå nazismens vei, og du vil ende opp som Hitler-Tyskland. Du kan gå islamismens vei og du vil ende opp som Iran, som Gaza, som IS, som Hezbollah, som Taliban.

I Klassekampen lørdag 5. oktober sa Line Khateeb, leder for Palestinakomiteen, følgende om terrorangrepet 7. oktober 2023: «Det var tragisk, men eg var ikkje overraska. Eg er overraska over at det ikkje har kome før, og at det ikkje var større. Å stenge inne palestinarane i 17 år utan rørslefridom er ikkje berekraftig. Sjølvsagt kjem det då motstand mot okkupasjon og mot undertrykking.»

Hører du Gili Y?

Det var din feil.

Alle jødene som ble drept denne dagen. Det var deres egen feil.

Hva er sannhet?

Dette er sant: Antisemittisme dreper jøder.  Men antisemittisme dreper ikke bare jøder.

Antisemittisme drepte kultur-nasjonen Tyskland, antisemittisme dreper Palestina. Antisemittisme forrykker enhver sammenheng mellom årsak og virkning, gjør at verden fryser i en evig sirkel som sier at jødene må dø, hvis vi skal leve, og at jødene som blir drept, måtte bli drept, for de skapte sitt eget drap. Ifølge antisemittene så var 7. oktober nærmest for et selvmord å regne.

Hvis vi lar denne sirkelen fange oss så dreper vi alt som er edelt og vakkert ved mennesket.

Hva tenkte de 529 jødene som 26. november ble fraktet fra Oslo havn med skipet DS Donau?Jødene må dø hvis vi skal leve.

Hva tenkte de norske politimennene som pågrep  og deporterte 772 norske jøder til dødsleirene dette?

Verdens mest forferdelige historie er umulig å fortelle.

De som kjenner den, de som har levd den historien helt ut, de som ble kjent med den, de er døde.

Vi kan bare vagt kjenne en skygge, et ekko, en gjenklang av verdens mest fordelige historie.

Kun 37 av 772 norske jødene som ble deportert overlevde.

Det er 735 versjoner av verdens mest forferdelige historie som aldri vil kunne bli fortalt, slik 7. oktober 2023 ga oss enda 1165 versjoner av verdens mest forferdelig historie.

Hva er sannhet?

Dette er sant: Vi hører mennesker si at de vil utslette Israel, at det ikke blir fred før jødene er drept, de synger «Palestine will be free, from the river to the sea.»

Vi vet hva slags frihet de synger om: Det er ayatollahenes frihet, det er Hitlers frihet, det er hatets frihet, det er en bejubling av og hyllest til mørket, det er dødstrommene som spiller opp til dans.

Igjen.

Det var et skue vi sent vil glemme, sa lansekorporalen.

Vi skal ikke glemme. Vi skal spre sannheten: Det som skjedde, det skjedde. Morderne drepte. De sa på forhånd hva de ville gjøre.

Hva er vår synd? Vi trodde ikke på dem. Vi hørte ikke etter. Vi sa ikke det som var sant: De vil drepe jødene.

Når skal vi tro at de som sier at de vil drepe jøder, faktisk vil drepe jøder?

I sin Tales of the Hasidim har den jødiske filosofen Martin Buber med følgende historie:

«Rabbi Elimelk sa en gang: «Jeg er sikker på at jeg vil få del i livet etter dette. Da jeg står overfor domstolen, og de spør: Har du studert alt du burde? Vil jeg svare: Nei. Da vil de spørre: Har bedt alle bønnene du burde? Igjen vil jeg svare Nei. Da vil de stille et tredje spørsmål til meg: Har gjort alt det gode du budre? Også denne gang må jeg gi dem det samme svaret, nei. Da vil de avsi dommen, den vil bli: Du fortalte sannheten. For sannhetens skyld fortjener du del i den kommende verden.»

Å fortelle sannheten, det er vår oppgave.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

En eksistensiell krig (+)