Dette er en journalistisk artikkel med kommentarinnhold.

Man skal lese mye rart i Aftenposten.

På lørdag publiserte de et innlegg som først sto på trykk i den danske avisen Politiken, skrevet av deres redaktør Christian Jensen. Han gjør et nytt forsøk på å kaste dårlig samvittighet over nordmenn. (Ja, han har vært ute tidligere også, i mars). Men han gjør det i tillegg på uredelig vis.

Les også: Svenske og danske redaktører mener «Norges manglende støtte til Ukraina er forkastelig og patetisk»

«Bruk nå deres astronomiske oljefond til å stille garanti for Europas fremtid. Europa trenger dere, Norge, og dere har ikke råd til å la være,» skriver han innledningsvis.

Bakgrunnen er at Ukraina har massive økonomiske behov. Statsminister Julia Svyrydenko sa i september at landet trenger 120 mrd dollar (omlag 1200 milliarder norske kroner) bare til forsvaret i 2026. Krigen koster omlag 172 millioner dollar om dagen, meldte Reuters.

For å få budsjettet til å gå opp har den ukrainske regjeringen planlagt med 50 milliarder dollar i bidrag fra andre land. Men selv med det (og det er ingen garanti for at det beløpet i sin helhet heller kommer) er det en manko på 18,5 milliarder dollar i budsjettet for 2026. Og siden Trump har tatt USA ut av donasjonsgruppen og snarer selger våpen heretter som Europa/Ukraina må betale for, faller det på europeerne.

Norge har allerede lovet 85 milliarder kroner. Men de totale behovene er altså omlag 700 milliarder norske kroner for 2026.

I slutten av oktober ble det klart at EU ikke kom til enighet om å bruke frosne midler som den russiske sentralbanken hadde i Euro-denominerte verdipapirer (stort sett statsobligasjoner) på 190 milliarder som garanti for lån til Ukraina på 140 milliarder Euro. Belgia, som huser Euroclear, der de frosne midlene i stor grad er lokalisert, motsatte seg grepet.

Belgias regjering ville at EU-land skulle stille seg solidarisk dersom Russland vant frem rettslig om at det var ulovlig å bruke deres frosne midler på denne måten. For det første planla EU å la rentene fra de frosne midlene betale rentene på Ukrainas lån. Og dersom Ukraina ikke ville være istand til å betale lånet tilbake, er det de russiske midlene som ville bli beslaglagt.

Og at de ikke blir betalt tilbake er noe de fleste tar for gitt. Ukraina vil ha enorme behov til gjenoppbygging selv om krigen skulle ta slutt, og at Russland skulle gå med på å betale erstatning for sin invasjon, slik Tyskland måtte etter 1. verdenskrig, er det vel ingen som tror på slik styrkeforholdet er og ser ut til å utvikle seg på slagmarken.

Wolfgang Münchau og Yanis Varoufakis har i en podkast på en god måte forklart hvordan EU prøver å føre sine egne borgere bak lyset med å kalle dette dette «lån» når alle er godt klar over at Ukraina aldri vil kunne betale tilbake og de heller ikke kan tvinge Russland til å gå med på å betale krigserstatning.

Men hvis Russland skulle vinne frem med et søksmål, er det Belgia som frykter at det er de som vil måtte punge ut med 140 milliarder Euro for dette «lånet».

Og det er altså her våre gode venn, den danske redaktøren, kommer inn. For han mener Norge nå bør ta ansvar og stille garantier for dette «lånet».

«Det moralske speilet holdes opp foran Norge. (….) Denne gangen handler det ikke om direkte støtte, men om et lån til Ukraina som er avgjørende for at landet kan yte maksimal motstand mot Putins hær. EU-landene er enige om behovet og om at noen av de russiske milliardene som for tiden er frosset i Belgia, bør brukes som garanti for Ukraina-lånet,» skriver Jensen.

Logikken han beskriver er denne: «Hvis Russland etter krigen går med på å betale krigserstatning, skal Ukraina betale lånegarantien tilbake. Hvis ikke – noe som selvfølgelig blir resultatet – vil de frosne midlene utgjøre erstatningen.»

«En genial idé», har statsminister Mette Frederiksen kalt det.

Problemet, ifølge Jensen, er at Belgia motsetter seg EU-lånet fordi landet frykter russiske represalier og tap av troverdighet for sin finanssektor. Derfor vil Belgia at resten av EU skal dele risikoen.

Det er jo riktig nok, men de frykter ikke bare å miste troverdighet, de frykter å måtte betale.

Jeg vet ikke om Jensen etter å ha skrevet dette, tror nordmenn er dumme. Men han skriver:

«Her kommer Norge inn. Landet, som ikke er EU-medlem, men tjener store penger på boikotten av russisk gass, kunne stille hele eller deler av garantien – et beløp på rundt 1000 milliarder danske kroner [1700 milliarder norske kroner, red.anm]»

«For Norge vil dette knapt merkes økonomisk, og ifølge to ledende økonomer vil beslutningen ikke engang «skade Norges tårnhøye kredittverdighet», hevder den danske redaktøren og fortsetter:

«Bruk nå deres astronomiske oljefond til å stille garanti for Europas fremtid. Europa trenger dere, Norge, og dere har ikke råd til å la være.»

Ja, ha. Men han har nettopp skrevet at Ukraina jo ikke kommer til å betale tilbake, så da er det jo de som stiller garantien som må betale: Altså nordmenn. Og det hele summen, på 1700 milliarder kroner. For siden det ikke er de frosne russiske midlene som skal være garantien, er det altså nordmenns sparepenger.

Og det er ingen vist å engang kalle det garanti for et lån: Det vil være en gave, noe enhver involvert selvfølgelig er klar over.

Skjønt, hvorvidt det gjelder Venstre-leder Guri Melby er usikkert.

I et skriftlig spørsmål i Stortinget innlevert 4. november stiller Melby følgende spørsmål:

«Vil statsministeren ta initiativ til at Norge stiller som garantist for EUs planlagte lån til Ukraina, gitt Norges unike kredittverdighet og oljefondets størrelse, og med tanke på at Belgia krever risikodeling for å frigjøre frosne russiske midler som sikkerhet?»

Hun begrunner det på følgende måte:

«EU diskuterer et rentefritt lån til Ukraina på om lag 140 milliarder euro, sikret med frosne midler fra den russiske sentralbanken som står hos Euroclear i Belgia. Belgia har stilt som betingelse at andre land deler risikoen, da de frykter juridiske og økonomiske konsekvenser dersom Russland senere krever midlene tilbake. Dette har foreløpig blokkert en løsning i EU, til tross for Ukrainas akutte behov for finansiering. Flere, både i Norge og utlandet, har foreslått at Norge – som har verdens høyeste kredittverdighet, et oljefond på over 20 000 milliarder kroner og som har fått merinntekter i billionklassen som følge av Putins gasskrig mot Europa – bør stille som garantist for lånet. Dette er også noe undertegnede støtter. Spørsmålet er om regjeringen vil ta initiativ til at Norge stiller som garantist, for å bidra til europeisk sikkerhet, styrke Ukrainas forsvarsevne og styrke Norges internasjonale omdømme som en forkjemper for Ukrainas frihet.»

Melby skriver altså at hun støtter at Norge skal stille som garantist. Men det eneste som da kan garanteres, er at Norge faktisk ender opp med å gi Ukraina 1700 milliarder kroner. Det er det Melby faktisk stiller seg bak.

Med mindre hun er helt kunnskapsløs og tror, i motsetning til EU-lederne, at Ukraina vil kunne betale med eller uten russiske krigserstatninger.

Er det ikke bedre for Norge å bare gi pengene direkte til Ukraina med en gang, Melby. Alle 1700 milliardene?

Statsministeren har i skrivende stund ikke besvart Melbys spørsmål.

 Loading ...