«Du som har så fin rumpe, kan ikke du bare bøye deg framover».

Det er angivelig en kommentar en ung kvinnelig politibetjent forteller at hun får høre hver gang hun skal hente utstyr bak i politibilen.

Utsagnet er blant mange eksempler forskere har samlet inn i en ny studie om arbeidskulturen i politiet.

Det er Dagsavisen som skriver om en ny bok om temaet.

– Sånn er kulturen. Det er samme humor og sjargong som går igjen samme hvor du er, sier en av kvinnene som er intervjuet i boken.

Hun vegrer seg for å si ifra.

Ifølge arbeidslivsforsker Dag Ellingsen ved OsloMet er en del av forklaringen det man internasjonalt kaller «blue code of silence» – taushetskoden i politiet.

– Det å jobbe i politiet innebærer en konstant risiko for å gjøre feil eller komme opp i ubehagelige situasjoner. Man prøver derfor å beskytte hverandre. En del av dette handler om at man ikke kritiserer hverandre verken internt eller utad, sier han.

Ellingsen har sammen med kjønnsforsker Ulla-Britt Lilleaas gitt ut boka «Arbeidskulturer og kjønn i det operative politiet: En studie som rotet opp i feltet».

Her beskrives et miljø der seksuell sjargong, kroppskommentarer og uønsket oppmerksomhet er en del av hverdagen for mange kvinnelige tjenestepersoner.

Forskerne skriver at kvinnelige politifolk utsettes for:
• Gjentatt omtale av kvinners seksualitet og «griseprat».
• Kommentarer om kropp, klær og fremtoning.
• Seksuelle invitasjoner, klåing og i noen tilfeller overgrep.

– Hvis du som kvinne gir uttrykk for at du blir trakassert og ønsker å rapportere, mister du all legitimitet og settes i bås som rødstrømpe eller gnåledame, sier en av kvinnene som er intervjuet.

Et sentralt spørsmål i boka er hvorfor det er så få kvinner i politiets utrykningsenhet (UEH). Ifølge forskerne beskrives enheten som preget av «gutteklubben grei» og en tøff, nesten militær treningskultur.

En erfaren politimann sier det slik:

– Dette er jo en gutteaktivitet og noe som gutter har lekt siden de gikk i barnehagen og derfor faller mer naturlig for dem.

Flere kvinnelige betjenter forteller at de opplever instruktører som nærmest «ligger på dem som et frimerke» for å finne feil under trening.

– Vi blir forskjellsbehandlet og møtt med skepsis, sier en av dem.

Vandrehistorier og spøker blant mannlige kolleger og instruktører formidler ofte liten tro på kvinner i den mest krevende operative tjenesten. Det spøkes med at kvinnepatruljer «ofte trenger mannlig bistand».

Ifølge forskerne er bildet som trer fram et politi der det fortsatt eksisterer en maskulin kultur – og der mange kvinner opplever at prisen for å si fra er høy.