Dette er en kommentar.
Vi er kommet til et punkt der tankemønsteret til europeiske ledere har låst seg fast inne i sin egen propaganda. De har gjentatt den så lenge at de tror den er sann. Derfor er de også i sjokk over at realiteter blir fortalt dem fra Washington.
Det er ikke bare våre ledere som sliter. Mediene har blåst luft i den samme boblen. Og den har omfavnet og påvirket de fleste mennesker i samfunnet vårt.
Budskapet har vært endimensjonalt: Russland angrep Ukraina uprovosert. Alle land må selv kunne velge om de vil være med i Nato. Vesten vil bare fred. Ukrainerne kjemper en heroisk kamp for frihet og demokrati. Putin er en ond despot som vil erobre sine naboland. Og hvis Putin føler at han vinner i Ukraina, vil han ruste opp og angripe på nytt og på nytt. Som AUF-leder Gaute Skjervø sa på en podkast hos Ness nylig, så har russerne en «pervers» kultur.
I Europa blir man nå applaudert for å demonisere russere. Tenk kontrastene til den samme elitens berøringsangst over islamsk kultur og muslimer.
Noe har gått av hengslene hos oss.
Å få folk ut av en slik boble av propaganda, er ikke lett. Folk flest vil stritte imot. Det sitter langt inne å forlate sine illusjoner. De fleste foretrekker å tviholde på dem..
Men det er på tide å forklare situasjonen slik den har spilt seg ut siden den kalde krigens slutt. For propaganda kan ikke være grunnlag for policy. Ikke lenger. For Trump sier stopp. Og da kan ikke Europa og Ukraina fortsette i sin egen virkelighetsfjerne boble.
Vi må starte ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991..
Etter 45 år med jernteppe i Europa la russiske ledere med Gorbatsjov og så Jeltsin ned hele det ideologiske kommunistiske prosjektet som var grunnlag for motsetningen mellom vest og øst.
Sovjetunionen ble frivillig oppløst og republikkene fikk sin selvstendighet, inkludert Ukraina og de tre baltiske land. Oppløst ble også Warszawapakten, som var Natos kommunistiske motstykke.
Etter andre verdenskrig var Europa delt i to innflytelsessfærer. Skillet gikk midt gjennom Tyskland og reflekterte der de sovjetiske og de allierte styrkene møttes etter nedkjempingen av Hitlers styrker.
Dog skal det bemerkes at russerne trakk seg ut av Finnmark.
Gorbatsjov motsatte seg ikke at Tyskland skulle samles. Men spørsmålet om hva som skulle skje med Nato, var lederne i Kreml opptatt av. Det hevdes at de ble fortalt av USAs utenriksminister James Baker og Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher at Nato ikke skulle utvides en cm øst. De aksepterte gjenforening av Tyskland.
Det var forsoning og tøvær i luften.
I Russland ble det et økonomisk vanskelig tiår. Privatiseringen skapte et sjokk. Oligarker vokste frem. Korrupsjonen fortsatte i nye former.
I USA og Europa ble de sikkerhetspolitiske og ideologiske miljøene preget av stor tro på eget systems overlegenhet. Det liberale demokratiet var historiens slutt. USA ledet verden hegemonisk og unipolart.
Vestens misjonerende røtter i kristendommen spilte også inn. Mange mente vi hadde en forpliktelse til å fremskynde overgangen til liberalt stemmeseddeldemokrati andre steder.
Det kom derfor i stand det som ble omtalt som «humanitære intervensjoner». Vestlige styrker ble spydspissen til å omdanne konfliktherjede land. Natos intervensjon i Bosnia i 1995 var den første i sitt slag, og det vestlige protektoratet der varer fortsatt.
Utover 1990-tallet ble det formulert en ideologi og strategi i USA som gjerne omtales som «neocon», «neoconservatives» eller de nykonservative. Det var på mange måter en tverrpolitisk ideologi med sentrale tenkere og politiske aktører på både republikansk og demokratisk side.
Men de mest kjente var republikanere som Dick Cheney, Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz, Robert Kagan og hans kone Victoria Nuland (hun er demokrat). Men også Madeleine Albright. Richard Holbrooke og Zbigniew Brzeziński bør nevnes.
Mange av disse spilte en rolle under Bush I fra 1988-92 og like frem til Bidens presidentskap. Victoria Nuland jobbet i State Departement med ansvar for Ukraina-politikken til 2023.
Det som forente de nykonservative var målet om å forsterke og bevare USAs ledende hegemoniske rolle i verden. De mente en unipolar verden med USA som den sterkeste kraften var en riktig geopolitisk målsetting. De mente det var bra for USA og for resten av verden.
Innbakt i dette synet lå det også at USA hadde en rett til å gripe inn mot regimer som brøt med den orden de mente var rett. Bombingen av Serbia i 1999 og opprettelsen av Kosovo som egen stat var et uttrykk for denne ideologien.
Bombingen ble gjort uten støtte i FNs sikkerhetsråd. Det var Nato som ble brukt i gjennomføringen, også Norge var med.
Det var helt eksplisitt for de nykonservative at Nato var et redskap for USA i å opprettholde sin geopolitiske innflytelse i Eurasia. Den geopolitiske logikken kom til uttrykk i blant annet Project for the New American Century og tilsier blant annet at det for USA er påkrevd å hindre noen enkelt makt å dominere alle Eurasias ressurser. USA har en interesse av noen motsetninger i Europa, og mellom Europa (Russland) og Asia (Kina) det samme geopolitiske dogmet som Storbritannias imperium i sin tid opererte etter.
De nykonservative i USA ønsket Nato-utvidelse, og flere av dem ønsket gjerne at oppløsningen av Russlands innflytelse og samhold skulle fortsette. Disse nykonservative kreftene var oppvokst under tiden der Sovjetunionen var USAs hovedmotstander.
Og lovnadene fra 1990-91 ble forlatt om at Nato ikke skulle utvides. Det ble erstattet av «Open door policy» (de som ville kunne bli medlemmer hvis de ble akseptert av de eksisterende, ingen eksterne land kunne legge ned veto) I 1999 ble Ungarn, Tsjekkia og Polen medlemmer i Nato. I 2004 kom Estland, Latvia, Litauen, Romania, Bulgaria, Slovakia og Skovenia til.
Kroatia, Albania, Montenegro og Nord-Makedonia er kommet med, samt Finland og Sverige nå i 2023 og 2024.
I hele denne perioden var det fra USA at initiativene til utvidelsene av Nato kom. De eksisterende vesteuropeiske landene var mer skeptiske. De fryktet at utvidelsene kom til å øke spenningene med Russland.
Terroraksjonene fra Al-Qaida mot USA i 2001 (9/11) åpnet opp et handlingsrom som de nykonservative utnyttet. De var i sentrale posisjoner under George W. Bush med Cheney som visepresident, Rumsfeld som forsvarsminister og Wolfowitz som viseminister.
Planer ble lagt for å styrte regimer i eller svekke land som ble ansett som sentrale opponenter av USA. Invasjonen av Afghanistan var i hovedsak en hevnaksjon for terror, men det ble også sett på som strategisk fordelaktig å opprette permanente baser der.. Som Trump sa til pressen 6. mars: Bagram airbase er bare en time unna der Kina produserer atomvåpen.
Invasjonen av Irak i 2003 ble gjort under påskudd av et atomvåpenprogram som ikke fantes. Enkelte av de nykonservative fantaserte også om å styrte regimene i Iran, Syria, Nord-Korea og Libya.
Problemene man møtte i Irak og Afghanistan satte en stopper for videre militære intervensjoner drevet frem av «neocons». Men gjennom CIA og State Departement gjorde man operasjoner for å undergrave russisk innflytelse i Ukraina og Georgia ikke minst med demonstrasjoner og uro i 2003 og 2004 som resultat.
I 2008 presset USA gjennom invitasjon av Ukraina og Georgia i Nato og overkjørte motstand i Tyskland, Frankrike og andre land. Året før, under sikkerhetskonferansen i München i 2007, ga Putin en tale der han i klare ordelag beskrev hvordan Russland så på Nato-utvidelsene som en trussel mot deres sikkerhet.
Etter Nato-toppmøtet, skapte Putin påskudd for en krig mot Georgia i 2008. Krigen var ment som et signal og en advarsel.
I 2010 ble den pro-russiske Viktor Janukovitsj valgt til president i Ukraina. Han tok Nato-medlemskap av agendaen. Fra høsten 2013 skapte en tilknytningsavtale med EU politiske spenninger. Folk tok til Maidan-plassen for å protestere mot presidenten. Disse demonstrasjonene ble aktivt støttet fra USA, noe en lekket telefonsamtale mellom Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, med tydelighet viste. Mange andre bevis finnes også.
Maidan-revolusjonen var en dreiebok for hvordan vestlige land med USA i spissen har blandet seg inn i andre lands interne anliggender og forsøkt å styrte valgte og uvalgte ledere.
Janukovitsj flyktet til Moskva, og den pro-vestlige Petro Porosjenko ble president. Russland svarte med å okkupere den stort sett russisk-talende Krim-halvøya som huset Russlands Svartehavsflåte i Sevastopol. Øst i Ukraina, startet et opprør i russisktalende Donbass.
USAs og europeiske lands politiske og militære påvirkningskampanjer fortsatte også andre steder. I Libya i 2011 brukte Nato et mandat i FNs sikkerhetsråd om å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi til å styrte Gadaffis fra makten. I Syria støttet vi et væpnet opprør mot Bashar al-Assad.
Hvorfor bør vi minne oss selv på dette nå?
Vel, det ser ut som vi har glemt det – om vår offentlighet da noensinne har registrert hva våre regjeringer har gjort.
For nå snakker mediene og politikerne i Europa som om Trump avbryter en periode der Vesten har håndhevet regler internasjonalt om respekt for små staters autonomi, institusjoner og regler.
Den oppfattelsen av oss etter den kalde krigens slutt deles slett ikke av alle. Og med nokså god grunn slik eksemplene jeg trakk frem viser.
Vi har en veldig tro på vår egen rettferdighet og godhet i Vesten. Noen ganger gjør den oss blinde for hva vi faktisk gjør, og hvordan det vi gjør oppfattes av andre.
Vi har, og fortsetter å ha, ønsker om hvordan andre land skal styres og av hvem de skal styres. Store deler av den politiske eliten og befolkningen i vestlige land ønsker at «liberale demokrater» skal styre i Moskva. I den grad vi kan, prøver vi å styrke opposisjonen i Russland.
Og det vet Putin.
Så Kreml ser oss som en fiende. Og er det så rart?
Har vi glemt hvor mye bestyrtelse det skapte da mediene var opptatt av løgnen om russisk innblanding på Trumps side i valget i 2016?
Da ble det sett som en fiendtlig handling og en trussel mot vårt demokrati.
En av våre egenskaper er en betydelig evne til hykleri og doble standarder. Og det fravrister oss evnen til kalkulert realpolitisk tenkning.
For Russland er vi en fiende. Og Russland er en fiende for oss.
Som naboer, har ukrainere et anstrengt historisk forhold til russere og Russland. Antipatien er gjensidig.
Det burde da ikke kreve mye innsikt for å forstå at Russland ikke er særlig betrygget av en allianse mellom to fiender av seg selv, og der USA og Nato får mulighet til å bygge baser og flytte tropper og missiler enda nærmere Moskva, som jo Nato-medlemskap til Ukraina vil innebære.
Resultatet av Natos intensjon om å utvide til Ukraina og Georgia, som jo også ville true Russlands adgang til og innflytelse i Svartehavet, har vært to tiår med krig og økte spenninger i Europa.
Det er det denne krigen i bunn og grunn handler om. Og hvis vi, Trump og ukrainerne ikke forstår det, vil krigshandlingene i Ukraina fortsette.
Les også: Nå gjelder det, Europa – men ikke som eliten tror (+)
Les også: Hva mener man med «sikkerhetsgaranti» til Ukraina? (+)