Andelen indere som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra 16,2 % i 2011–12 til 2,3 % i 2022–23, ifølge en ny rapport fra Verdensbanken.
Det betyr at 171 millioner mennesker har kommet seg over grensen på $2,15 per dag.
Reduksjonen har vært størst i rurale strøk, hvor andelen ekstremt fattige falt fra 18,4 % til 2,8 %. I byene er andelen nå nede i 1,1 %. Fem delstater – blant annet Uttar Pradesh og Bihar – stod for to tredjedeler av nedgangen, men har fortsatt over halvparten av landets ekstremt fattige.
Ved å bruke en høyere grense på $3,65 per dag, anslås det at 378 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom.
Likevel er ungdomsledigheten er fortsatt høy, særlig blant dem med høyere utdanning – hvor nesten én av tre står uten jobb.
Inntektsforskjellene er imidlertid fortsatt store i India. Ifølge World Inequality Database tjener de 10 % rikeste 13 ganger mer enn de 10 % fattigste.
Store inntektsforskjeller er endog ikke bare forventet, men nærmest uunngåelige ifølge Pareto-prinsippet (også kjent som 80/20-regelen), som sier at i nær alle systemer vil omtrent 20 % av innsatsen eller deltakerne stå for 80 % av resultatene. I økonomisk sammenheng betyr det ofte at en liten andel av befolkningen vil sitte på størsteparten av inntekten eller formuen.
Les også: Nær halvparten klarer ikke uforutsette ekstrautgifter
Verdensbanken understreker at fattigdomsreduksjonen er et resultat av sterk økonomisk vekst, men hevder også at offentlige tiltak har spilt en tydelig rolle. Videre mener de fremgangen kan trues av ulikhet og et «uformelt» arbeidsmarked.
Privat sektor er hoveddriveren for sysselsetting i India, og en sentral kilde til verdiskaping. De fleste nye jobber som har blitt skapt de siste årene, har kommet fra privat sektor – både formell og uformell. Spesielt Små og mellomstore bedrifter (SMB-er) spiller en nøkkelrolle, men møter fortsatt utfordringer knyttet til tilgang på kreditt, formalisering og regelverk.
Det påpekes i rapporten at privat sektor kan spille en viktig rolle i å øke produktiviteten, særlig i landbruket og tjenestesektoren, hvor mye av arbeidsstyrken fortsatt er sysselsatt i lavproduktive jobber.
Samtidig fremhever Verdensbanke behovet for såkalt «inkluderende vekst», samt bedre tilgang til utdanning og arbeid.