Dette er et eksternt innlegg og står for forfatterens meninger.
Forløpet og effektene av global oppvarming er av de største tema i dagens politikk. For å sette debatten i perspektiv kan det være nyttig å se på et tilfelle der kontroversene langt på vei har forsvunnet.
Påstander om skader på grunn av sur nedbør hadde stor innvirkning på politiske beslutningsprosesser fra begynnelsen av 1980-tallet og inn på 1990-tallet. Det dramatiske slagordet var «skogsdød». I dag virker det klart at frykten for katastrofale skader på skog på grunn av sur nedbør var sterkt overdrevet, at den manglet et solid vitenskapelig grunnlag.
I motsetning til tilgjengelig vitenskapelig bevis ble pessimistiske varslere lyttet til og nøkterne eksperter ble ignorert. At skogsdød pga. sur nedbør var en illusjon er et trekk i denne saken som bidrar til å belyse problemet med beslutningstaking under usikkerhet. I dag har vi illusjonen klimakrise. Frykten for skogdød var avgjørende for å sikre et gjennombrudd for en internasjonal avtale om luftfartsforurensning over lange avstander i 1985.
Det blir oftest feil når politikerne lener seg inn i vitenskapelige debatter med sine løfter, trusler og politisk korrekte subsidier og bevillinger. En god politiker skal ta vare på nasjonens og innbyggernes interesser. Hva er en dårlig politiker? For å ta en vri av Churchill: en tom drosje kjørte opp foran Stortinget, og ut steg Brundtland, Solberg og Støre. Vi har topp politikere med bunnivå.
H. C. Andersen tok feil. Det var ikke en liten gutt, men en liten jente med musefletter som til stadighet kom løpende og ropte «Ulv, ulv!» i landsbyen. Det var ingen ulv som kom, men en naken keiser som spådde varme og undergang, og ham måtte alle se opp til.
Les også: Er det viktig å hilse på samme måte i et samfunn? (+)
Forskning er basert på ærlig søken etter sannhet, litt svulstig sagt i dagens debattklima, men sant. Tidligere var det ingen forskjell på kunst og vitenskap, begge hadde samme status, for eksempel hos Leonardo da Vinci. Vitenskap, utvikling av teknologi og omsetning av dette i økt levestandard har videre vært basert på ytringsfrihet i en Humboldts universitetstradisjon som postulerer at de vitenskapelige ansatte (professorer) er uavhengige og kan ikke sensureres, hverken av de som finansierer dem eller av andre (myndigheter). Det er dette vi vanligvis betegner som akademisk frihet.
Politikere tar ofte avstand fra disse tradisjoner, for eksempel G. H. Brundtlands uttalelse om at «vi har mistet kontrollen på hva folk får vite”, et utsagn som også peker på et savn av manglende kontroll av publiseringer på internett.
Det skjer uten unntak; hver gang det rapporteres om varme- eller ekstreme værtyper dukker det opp «grønne» politikere som annonserer klimakrise, dette selv om forskere og fagfolk sier at vær ikke er klima. Dette viser at disse politikerne og partiene ikke tar forskningen seriøst, og at de selv heller ikke bør tas seriøst.
Klimadebatten raser med økende hastighet av gårde i en uheldig retning, noe alle orienteringsløpere kjenner resultatet av. Mange, også forskere, er villige til å gi avkall på vitenskapelig grundighet og nøyer seg med 10 prosents sannsynlighet for å forandre verden. Sannsynligheten for at de forandrer på alt annet enn klimaet er stor. Medias omtale av klimadebatten virker mer og mer som en værmelding med høy temperatur, kraftig vind og mye motbør. De unge blir fratatt troen på sin fremtid. En grønn politiker får uten motforestillinger hevde at klimaendringene er her fordi april var sykt varmt, det er skogbranner overalt og mennesker er på flukt fra klimaendringer. Alt sammen er forvrengte øyeblikksbilder.
Forskere som ønsker å se på alternative forklaringer på klimaet blir kalt klimafornektere eller -skeptikere. Dette er ut i fra den vitenskapelige tradisjon uakseptabelt, da det å se på alternative forklaringer, og å utfordre rådende hypoteser er definisjonen av vitenskap. En som kaller sine meningsmotstandere for «fornektere» har forlatt vitenskapen og trådt inn i aksjonistenes rekker.
Innlegget sto først hos Klimarealistene.