Dette er en kommentar.
Israelsk og amerikansk etterretning ble tatt på senga i en grad som er nesten ubegripelig.
Omfanget av og metodene som Hamas brukte under angrepet mot Israel som startet lørdag og pågår fortsatt må ha involvert et stort antall personer og forberedelsen av utstyr over ganske lang tid. Noen bruddstykker av etterretning kan israelsk etterretning kanskje ha plukket opp, men uten at de klarte å pusle bitene sammen til en indikasjon om hva som skulle komme.
Wall Street Journal skriver videre at kilder i både Hamas og Hezbollah sier Iran var aktivt med i forberedelsene og at det ble holdt flere møter i Beirut i forkant. Talsmenn i USA hevder på sin side at de ennå ikke har opplysninger om at Iran sto bak.
Det var under Trump at de regionale kalkylene rundt konflikten mellom palestinere og Israel endret seg. Abraham-avtalene fra 2020 la grunnlaget for de første Gulf- og araberstater til å forsone seg med Israels eksistens, og det uten at krav på vegne av palestinerne ble blandet inn. Senere har også Saudi-Arabia og Israel jobbet mot normalisering. Opp til de siste årene har ulike islamske stater brukt egen befolknings sympati med palestinerne og hat mot Israel som innenrikspolitiske verktøy for å kamuflere sitt eget autoritære vanstyre og korrupsjon.
Utviklingen i forsoning mellom Israel og araberstatene etterlot palestinerne med mindre eksternt støtte for sine krav om mer autonomi/uavhengighet. Mange av deres ledere hadde trolig en følelse av å være glemt.
Glemt er de ikke lenger, i det minste ikke den nærmeste tiden.
Israel kommer til å slå hardt tilbake. Det har de sverget, og det har Hamas helt sikkert regnet med. Gaza kommer til å bli rasert. De mange titalls jødiske gislene som befinner seg på Gaza vil gjøre operasjonen med å knuse Hamas særdeles vanskelig for de israelske styrkene, men at de nå skulle begynne å forhandle med Hamas om å få gislene frigjort i bytte for å avstå fra en invasjon, synes lite sannsynlig. I så fall vil det fremstå som om Hamas lyktes med sin operasjon.
At Iran var direkte involvert i forberedelsen og ga grønt lys, kan godt hende. Regimet i Teheran bruker fiendskap mot Israel både for å styrke seg inneriks- og utenriks og vil ha sett det som en trussel med en tilnærming mellom Israel og sunniarabiske stater, ikke minst Saudi-Arabia. Med et bakteppe av kraftige kamper og angrep fra israelske styrker mot Gaza, og muligens med spredning til Vestbredden, vil det bli vanskeligere for araberstatene å fortsette forsoningen med Israel. Det anser nok prestestyret i Iran å være i deres destruktive interesse.
For dette er fortsatt en konflikt med religiøse, identitetsbasert dimensjoner der muslimer står mot jøder, slik det også var i Medina på profeten Muhammeds tid. Begge parter kjemper om Jerusalem.
Jøder og palestinere har vidt forskjellige oppfatninger om hva som skjedde i årene frem til Israel ble opprettet i 1948. For palestinerne var det et ran av deres land, for israelere kom de til nærmest folketomme områder som de kjøpte og bygget opp. I årene etter har de jødiske bosettingene ekspandert, mens palestinere har blitt foret med en fortelling om dem selv som offer.
Det er hat på begge sider.
Iran og Hamas har Israels utslettelse som sitt erklærte mål. For Israel er eksistensen deres hele tiden truet. Det er ikke bare noe de innbiller seg. Mange israelere trodde nok at de nå var på tryggere grunn siden forsoningen med araberstatene hadde begynt. Kanskje var også etterretningsanalytikerne i Israel noe for avslappede og for optimistiske.
Men nå er den forsoningsprosessen alvorlig truet.
Det som har skjedd er et sjokk for israelerne. Mer enn 700 sivilie er drept, ytterligere mange er tatt som gisler. Mer enn 2000 er skadd. Hamas gikk frem med en brutalitet overfor sivile som ikke var tilfeldig eller kun uttrykk for hat, men som var kalkulert og ment å gjøre hevnen fra Israel så massiv at muslimer verden over skal mobilisere bak sine trosbrødre på vegne av palestinerne nok en gang.
Kan regjeringen i Israel dermed besinne seg av strategisk hensyn?
Kanskje, men det virker ikke særlig sannsynlig. Talsmenn har kalt angrepet et paradigmeskift. Hamas skal knuses, men det kan neppe skje uten at Gaza blir okkupert, i det minste i en periode. Det kommer til å bli blodig. Hamas må ha vært forberedt på at nettopp en invasjon kom til å skje, og de er villig til å ta konsekvensene. Israel kan bli angrepet av Hezbollah fra nord, og muligens vil både Syria og Egypt involvere seg – av innenrikspolitiske årsaker. Det kan bli en krig som drar inn mange land. Også USA har flyttet krigsskip til området og vil intervenere om Israel for alvor er truet.
Følgene av dette vil også merkes i europeiske land, der vi har store diasporaer av arabere. En ny omdreining med islamsk radikalisering og økt terrortrussel er både mulig og dessverre sannsynlig om dette ikke raskt deeskalerer.
Noe det neppe gjør. Terroristene og fanatikerne i Hamas og Iran har vunnet en taktisk seier. Vanviddet går sin gang i Midtøsten.