Barn som lever med psykisk vold reagerer ikke nødvendigvis ved å bli sinte eller utagerende. Noen blir stille, hjelpsomme og svært tilpasningsdyktige. Elisabeth Hatlem mener det kan gjøre det vanskelig å oppdage at barnet egentlig lever med stor belastning.
– Ofte tenker man at de barna som ikke har det bra, er de barna som utagerer. Men det kan like godt være et barn som er helt stille, sier Hatlem i podkasten til Shurika Hansen.
Hatlem er grunnlegger av Foreningen Mot Psykisk Vold, foredragsholder og forfatter av boken Et Bedre Liv Etter Psykisk Vold.
I samtalen med Hansen snakker hun om hvordan barn kan bli påvirket av å vokse opp i hjem preget av psykisk vold, kontroll og konflikt mellom foreldrene.
Hatlem mener barn kan utvikle svært forskjellige strategier for å håndtere situasjonen.
– Det er så mange andre symptomer man må se etter enn utagering for å se at et barn ikke har det bra, sier hun.
Kan forsøke å bli «det flinke barnet»
Ett mønster Hatlem trekker frem, er barn som blir svært ansvarlige.
Det kan være barn som forsøker å unngå konflikt ved å være stille, pliktoppfyllende og hjelpsomme overfor forelderen. Men Hatlem understreker at barnet ikke nødvendigvis oppfører seg slik i alle sammenhenger.
Det avgjørende er hvordan barnet forholder seg til den forelderen det opplever at det må ta ansvar for.
– Akkurat overfor den forelderen vil de på en måte påta seg foreldrerollen, sier hun.
Barnet kan begynne å lage mat, vaske huset, passe yngre søsken eller ordne praktiske ting som egentlig ligger utenfor det man normalt forventer ut fra barnets alder.
Men det mest alvorlige handler ifølge Hatlem ikke nødvendigvis om husarbeidet. Det handler om det følelsesmessige ansvaret.
– Det er ikke bare oppgavene i seg selv. Det handler like mye om at de påtar seg oppgaver som egentlig er helt utenfor deres alder og modenhet, sier hun.
Barnet blir den som trøster
Hatlem trekker frem begrepet «parentifisering». Det innebærer at rollene mellom forelder og barn delvis blir snudd, slik at barnet opplever at det må ta vare på den voksne.
Hun gir et eksempel på en mor som har det svært vanskelig etter et samlivsbrudd og forteller barnet hvor vondt hun har det når barnet er hos faren. Moren kan for eksempel si at hun ikke får sove når barnet er borte, at hun savner barnet hele tiden, eller at livet føles meningsløst uten barnet.
Hatlem påpeker at en forelder kan gjøre dette uten et bevisst ønske om å skade barnet.
– Barnet føler at barnet må ta ansvar for mammaen sin. Og det er jo psykisk vold, sier hun.
Samtidig mener hun det er viktig å skille mellom bevisst manipulasjon og en emosjonelt umoden eller psykisk belastet forelder som ikke forstår konsekvensene av sin egen atferd.
– Hvis den mammaen får det bra med seg selv, så vil jo ikke mammaen gjøre det lenger, sier Hatlem.
– Kan ikke du holde tårene dine for deg selv?
Hansen forteller i samtalen om en episode hun selv hadde observert på en togstasjon. En mor sto og gråt mens barnet skulle reise sammen med faren og andre familiemedlemmer.
Hansen forteller at hun umiddelbart syntes synd på barnet. Hun begynte å tenke på om barnet kunne få dårlig samvittighet for å reise og ha det hyggelig med faren.
– Kanskje barnet har dårlig samvittighet for å bli med pappa. Kanskje barnet har dårlig samvittighet for å ha det bra uten mamma, sier Hansen.
Hatlem svarer at det godt kan være at moren ikke var bevisst på hvordan reaksjonen hennes påvirket barnet.
– Kanskje hun tenker at «jeg viser barnet mitt at jeg bryr meg», sier Hansen.
Hatlem mener eksemplet illustrerer hvorfor kunnskap om psykisk vold og emosjonelt ansvar er viktig.
– Det handler jo igjen om bevissthet. Hvis vi skaper bevissthet rundt psykisk vold generelt, så kan vi også skape bevissthet rundt slike handlingsmønstre, sier hun.
Søsken kan reagere helt forskjellig
Barn i den samme familien trenger heller ikke reagere likt. Hatlem beskriver hvordan søsken kan utvikle helt forskjellige strategier for å komme seg gjennom en vanskelig hjemmesituasjon.
Ett barn kan trekke seg mentalt bort når konfliktene oppstår.
– Man forsvinner fra situasjonen mentalt sett. Man kutter av verden og bare sitter inni seg selv og later som man er et helt annet sted, sier hun.
Et annet barn kan gå inn i en omsorgsrolle og forsøke å ordne alt. Et tredje kan bli familiens «klovn».
– Et barn kan bli en sånn som skal være morsom hele tiden, som skal få alle til å le og prøve å lette stemningen hele tiden.
Andre barn kan bli mer tydelig utagerende. Hatlems poeng er at alle disse reaksjonene kan springe ut av den samme grunnleggende utryggheten.
Kan oppføre seg best der de føler seg minst trygge
Hatlem peker også på et paradoks som kan gjøre det ekstra vanskelig for voksne rundt barnet å forstå hva som skjer. Et barn kan ifølge henne være svært lydig og tilpasningsdyktig hos én forelder, men utagere kraftig hos den andre.
Hun beskriver en mulig forklaring der barnet bruker mye energi på å kontrollere seg i et miljø der det ikke føler seg helt trygt. Når barnet senere kommer til en forelder det føler seg trygg på, kan reaksjonene komme.
– Mange foreldre som har barn med en voldsutøver, vil oppleve at barna utagerer hos dem, mens barna er veldig snille og føyelige hos voldsutøveren, sier Hatlem.
Hun understreker samtidig i samtalen at dette ikke er en enkel regel. Barn kan reagere svært forskjellig, og Hansen peker på at forskningen hun har sett på området ikke gir ett entydig mønster.
– Barn er så forskjellige, sier Hatlem.
Når det får konsekvenser å si imot
Hatlem mener et barn også kan lære seg raskt hva som skjer dersom det utfordrer en kontrollerende forelder.
Hvis barnet sier imot, kan reaksjonen ifølge henne komme på forskjellige måter.
– Man kan få et ekstremt sinneutbrudd fra voldsutøveren. Eller det kan være at voldsutøveren begynner å gråte og er lei seg, sier hun.
Barnet kan også bli ignorert eller oppleve andre former for straff, hevder Hatlem.
Konsekvensen kan være at barnet lærer at det tryggeste er å tilpasse seg. Hun mener dette også kan forklare hvorfor enkelte barn begynner å si det de tror forelderen ønsker å høre.
– De bare gjør det for å føle at de passer inn og at de ikke blir straffet, sier Hatlem.
Mener barn påvirkes selv om volden ikke rammer dem direkte
Hatlem viser i samtalen til forskning hun mener viser at barn kan bli sterkt påvirket også når volden først og fremst foregår mellom foreldrene.
Hun peker blant annet på den konstante utryggheten og stresset som kan oppstå dersom barnet observerer at den ene forelderen kontrollerer den andre.
Barnet kan dermed leve i en form for konstant beredskap. Hatlem mener det kan påvirke både konsentrasjon, utvikling og barnets følelsesliv. Det sentrale, mener hun, er derfor at voksne ikke bare ser etter barnet som skriker høyest.
Barnet som tilsynelatende «klarer seg fint», kan også streve. Det kan være barnet som aldri lager problemer. Barnet som hjelper til. Barnet som trøster mamma eller pappa. Eller barnet som gjør alt det kan for at stemningen hjemme skal forbli rolig.
– Det kan like godt være et barn som er helt stille og alltid er i sine egne tanker, sier Hatlem.