Det har kommet flere historier om mulig ulovlige adopsjoner. Det mistenkes at mange barn i realiteten er ofre for menneskehandel og forfalskede papirer. Bufdir vurderer om Norge skal stoppe alle adopsjoner fra utlandet midlertidig.

I Klassekampen fredag tar Sofie Constanza S. Andelic, som selv er adoptert fra Colombia, et bitende oppgjør med den norske mentaliteten hun mener ligger til grunn for mange «adopsjonsmyter».

«Myten om den adopterte som heldig, bygger på forståelsen av adopsjon som en slags redningsaksjon, hvor et barn blir «reddet» fra en oppvekst på barnehjem og et liv i nød,» skriver hun og mener denne «adopsjonsmyten springer ut fra fordomsfulle virkelighetsbilder om at mennesker i andre land lever mindre verdifulle liv.»

Andelic hevder den «norske selvgodheten gjør mange blinde for hvordan patriotismen kan ha en rasistisk undertone som opphøyer det norske og vestlige levesettet over andre måter å leve på.»

Utenlandsadopterte har begrenset tilgang til informasjon om sine opprinnelsesland, og de fleste har begrenset forståelse for den virkeligheten som eksisterer i de landene de stammer fra. Mange adopterte aksepterer derfor ideen om at de er heldige som har fått muligheten til å komme til «verdens beste land.»

«Takknemlighetsgjelden er fengslende,» skriver hun. «Den burer oss inne. Den definerer hva vi får lov til å si og uttrykke. Den definerer hvordan vi blir møtt av storsamfunnet. Den definerer hvilke valg vi tar og hvordan vi forholder oss til de rundt oss.»

Andelic mener den «pålagte takknemlighetsgjelden stiller den adopterte i en underdanig posisjon, ikke bare overfor storsamfunnet, men også i relasjon til våre nærmeste. Mange adopterte opplever at de står i gjeld til sine adoptivforeldre, og takknemlighetsgjelden blandes ofte med det som er en ubevisst frykt for avvisning. Det er ekstremt vanskelig å eksistere som et fritt menneske med et slikt utgangspunkt.»

Adopterte føler ofte at kjærligheten fra foreldrene kan oppleves som betinget. Det stiller stpre krav til bevissthet og innsats fra adoptivforeldrene sin side dersom de skal greie å bygge en relasjon og et familiebånd «som frigjør den adopterte fra den underliggende frykten for avvisning.»

Nå er det i tillegg er påvist at flere utenlandsadopterte i realiteten er ofre for menneskehandel og grove menneskerettighetsbrudd gjennom det internasjonale adopsjonssystemet. De fleste av barna som har blitt adoptert til Norge har i realiteten ikke vært foreldreløse.

«Likevel virker det som at mange ikke greier å løsrive seg fra tankegangen om at den adopterte tross alt har vært heldig som har endt opp i Norge. Dette sier noe om hvor dypt disse undertrykkende holdningene sitter. Det sier noe om det ubevisste rasistiske tankesettet som gjennomsyrer de gjeldende adopsjonsmytene,» skriver Andelic.

– Vi har foreldre, søsken og familiemedlemmer i våre fødeland som lever alle slags mulige liv. Adopsjonen har gitt oss et annerledes liv. Men om livet har blitt bedre, er som oftest umulig å gjette seg frem til.

Et eksempel

På NRK går det nå en serie om TV-kjendisen Christian Strand, som selv er adoptert fra Indonesia som baby. Hans adoptivfar er den kjente redaktøren Arne Strand.

Da Christian begynte å interessere seg for røttene sine, var det forbundet med en viss frykt.

– Jeg var redd for å virke utakknemlig for det livet jeg hadde fått her i Norge og for at de skulle bli lei seg hvis jeg stilte for mange spørsmål om hvor livet mitt startet, sier han til NRK.