Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Tilhengere av norsk medlemskap i EU har alltid hatt som primære begrunnelser og målsetninger at det skal fremme Norges interesser, og at vi får påvirke det som EU bestemmer. Begge deler er en illusjon. Det er vel derfor de er forlatt som argumenter.
De enkelte 27 medlemsland i EU skal ikke fremme sitt eget lands interesser, men kun ha unionens felles interesser som målsetning. Det gjelder EU-kommisjonen og det gjelder EU-parlamentet, men ikke andre avstemninger der hvert land har én stemme. EU-kommisjonen består av 27 kommissærer fra hvert sitt land og med hvert sitt ansvarsområde. Kommissæren skal tjene EUs fellesskap (hva nå det måtte være).
Kommer Norge med, så må EU finne et nytt område som den norske kommissæren skal ha ansvar for. Ser man på hvilke 27 ansvarsområder som allerede er dekket, så oppdager man at det knapt er noe igjen til en norsk kommissær.
EU-parlamentet består av 750 politikere. De representerer ikke sitt land, men de partipolitiske grupperingene som er dannet i parlamentet. Norge vil få ca. 15 representanter, altså 2 %. De blir fordelt på de gruppene der de politisk hører hjemme. De to største er Sentrum-høyre med 221 medlemmer og Sentrum-venstre med 191. For øvrig finnes det fem andre grupper av mindre størrelse.
De norske politikerne vil selvsagt drukne i dette systemet, og får i praksis null innflytelse. En «nordisk blokk» er ikke mulig. De norske EU-politikerne skal velges i et separat «EU-valg» i Norge, der hvert parti stiller lister. Valget og utfallet av det er et skuespill, og en parlamentarisk og demokratisk parodi.
EU er en mastodont av en organisasjon med ca. 60 000 ansatte, i et enormt byråkrati. Norge får i praksis ingen innvirkning på og forsvar av våre interesser, men det er likevel dette som den norske eliten og mediene lengter etter. Et slikt medlemskap er mest av symbolsk betydning, for å kunne si at «vi er med på å bestemme». Men når ble gisler tatt til inntekt for medbestemmelse? Dette forstår selvsagt EU-tilhengerne, og har nå endret taktikk.
Det som nå gjelder er at Norge ikke må bli utestengt fra felles europeiske tiltak på områder som medisin, vaksiner, klima, handel og andre mer eller mindre krisepregede områder. Men også nå om forsvar, sikkerhet og beredskap, som om NATO ikke lenger eksisterer. Da er det ikke noe igjen av det opprinnelige argumentet om medbestemmelse. Heller ikke at vi må være med i EU fordi vi er «europeere». Men det har jo nordmenn aldri vært.
Et annet argument som svekker EU som politisk kraft og gjør norsk medlemskap meningsløst, er at det i viktige saker kreves enstemmighet blant de 27 medlemslandene. Med Norge blir det 28 i slike avstemninger. Kan det overhodet tenkes at Norge vil dissentere i slike saker? Dersom ikke; hva har vi da i EU å gjøre, annet enn å dilte etter. Og i saker som ikke krever enstemmighet, men bare kvalifisert flertall, er det de store landene som avgjør saken. Ved å være medlem risikerer Norge at de andre landene krever av oss at vi finansierer deres underskudd, f.eks. pensjonene. Norge er enormt rik, og det vet alle land i verden. Det vil stille oss overfor ubehagelige krav og forventninger innen EU.
Akkurat nå er det syv land som er offisielt godkjent som kandidater til EU-medlemskap. Det er Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina. To land, Bosnia og Georgia, jobber med å få bli kandidatland. Om noen år er EU blitt et slags Europeiske Nasjoner. Parlamentet vil bestå av nesten 1 000 personer, og regjeringen av 35 medlemmer/kommissærer.
Er dette en union vi ønsker og trenger å være medlem av, og er virkelig overnasjonalitet så viktig for Norge? Selv heier jeg på sunn nasjonalisme og sjølråderett. Selv om en del av dette allerede er avgitt med EØS-avtalen, så er det mye igjen. Da gjelder det å ta vare på disse frihetene.