Dette er et eksternt innlegg og gir uyytrykk for skribentens meninger.

Politikkens skyggeteater: Et kritisk blikk på Høyre og Arbeiderpartiets politiske narrespill.

For noen uker siden spekulerte Halvor Hegtun i Aftenposten om hvorvidt Norge på ramme alvor kan ende opp med en Ap/H-regjering.

For noen år siden ville en slik overskrift blitt møtt med høylytt latter. 

Som en naturlig konsekvens av at disse to partiene i mange saker nå fremstår som ett, fremstår nå en slik koalisjon som stadig mer realistisk.

Det eneste som taler mot en koalisjon er partienes ideologiske opphav, og det opphavet har de begge gått bort fra.

«Uniparty»

Begrepet «uniparty» ble første gang brukt av den uavhengige kandidaten Ralph Naders under den amerikanske presidentkampanjen i 2000.

Nader brukte begrepet for å beskrive demokratene og republikanerne som en lukket struktur, «A corporate uniparty» fullstendig i lomma på storkapitalen.

I de senere tiårene har Norge sett en utvikling der de to store politiske partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har nærmet seg hverandre til det punktet hvor de nå fremstår som to søsterpartier.

Mange velgere opplever at forskjellene mellom dem har blitt utvisket, og at det som egentlig foregår er et skyggeteater som har som hensikt å skape et inntrykk av politisk uenighet. 

Begge partiene, en gang adskilt av klare ideologiske grenser, har nå dannet et lukket tokammersystem der de bak lukkede dører diskuterer og blir enige om de store politiske spørsmålene. Masseinnvandring, medlemskap i EU, høye strømpriser og en helhjertet støtte til det grønne skiftet er eksempler på saker hvor de har funnet felles grunn. Velgernes frustrasjon øker når de ser hvordan deres stemmer ikke har noen reell påvirkning på disse sakene.

En illusjon av uenighet

Ved å opprettholde en fasade av uenighet, bytter Høyre og Arbeiderpartiet på å sitte i regjering, og skaper en illusjon av at det har én reell betydning hvem som styrer. Denne strategien har ført til at velgernes misnøye veksler noen prosentpoeng frem og tilbake mellom partiene, uten at det fører til reelle endringer i politikken. Resultatet er en følelse av politisk apati og maktesløshet blant velgerne.

Denne situasjonen har blitt mer og mer åpenbar for mange velgere, som nå begynner å gjennomskue strategien. Boligprisene fortsetter å stige, strømmen blir dyrere, og grendeskolene legges ned – alt uten demokratisk forankring. Til tross for to folkeavstemninger hvor det norske folket sa nei til EU-medlemskap, har Norge i praksis blitt integrert i EU bit for bit.

Demokratiske konsekvenser

Denne utviklingen er farlig for demokratiet. Politikerforakten øker, og store velgergrupper føler seg marginalisert. Ved siste kommunevalg var det hele 38% av velgerne som ikke benyttet seg av stemmeretten. En følelse av at politikk ikke nytter, brer seg.

INP vil snu trenden

INP ønsker å bidra til å snu denne trenden ved å bidra til et politisk klima der alle velgere føler at blir tatt på alvor. Når velgerne føler seg lurt og ikke representert, går det som vi nå ser på kontinentet: De gamle statsbærende partiene blir kraftig svekket, og sinte velgere flokker seg til mer eller mindre ekstreme partier med et lemfeldig forhold til det liberale demokratiet.

INP ønsker et samfunn der alle velgere har en stemme, og der store samfunnsmessige forandringer skal være gjenstand for ekte demokratiske prosesser. 

Det er dette som er ekte demokrati.