Dette er en kommentar.

«Verden har på kort tid blitt farligere og mer uforutsigbar. Det er krig i Europa, konkurransen mellom stormaktene er tiltakende og det er store spenninger i det transatlantiske forholdet. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.»

Slik oppsummerer regjeringen sitt sikkerhetspolitiske verdensbilde.

De er ikke alene. Det samme sies av ledere i hele Europa.

Budskaper er at verden er på vei inn i en ny og farligere fase. Den unipolare verdensorden ledet av USA, som dominerte etter den kalde krigen, er i ferd med å smuldre. I dens sted vokser en multipolar virkelighet frem, der regionale stormakter deler makt og innflytelse seg imellom.

I Asia aktualiseres teorien om Thukydids felle, hentet fra den greske historikeren som beskrev krigen mellom Sparta og det oppadstigende Athen. Når en ny stormakt utfordrer en etablert hegemon, øker risikoen for krig dramatisk, selv uten ønske om det fra noen av partene. Denne dynamikken brukes ofte for å forklare forholdet mellom Kina og USA.

Samtidig har interessen økt for boken The Fourth Turning av William Strauss og Neil Howe, som hevder at historien beveger seg i sykluser på 80–100 år, kalt saecula. Hvert saeculum består av fire faser: oppgang, oppvåkning, oppløsning og krise. Vi befinner oss nå i den siste fasen, mener de: en dyp og omveltende krise der gamle strukturer bryter sammen og et nytt system tar form.

Forfatterne spådde at denne krisen ville utspille seg mellom 2005 og 2025. Og ser vi rundt oss, kan det se ut som om de traff. Med Donald Trump kom det mange lengtet etter: En leder som lovet å brenne ned det bestående for å gjøre plass for noe nytt. Kanskje så noen også i ham en Messias, en slags frelser for et samfunn i forfall.

Men Messias bringer ikke bare dommen over det gamle, han skal også innstifte det rettferdige. Men er Trump i stand til å bygge? Det gjenstår å se.

Jeg er ingen determinist. Utviklingen er ikke skjebnebestemt. En konfrontasjon mellom Russland og Vesten kunne kanskje vært unngått. Krigen i Ukraina kunne i det minste vært forhindret. Men vi er der vi er. Og bordet har fanget.

I Norge forbereder vi oss nå på krig. Retorikken er entydig: «Norge og Nato truer ingen,» heter det i regjeringens strategi. Men i virkeligheten fremstår Vesten som en aktør som selv har deltatt i regimeendringer, bombet suverene stater og eksportert politiske modeller med militær makt som verktøy. Vi var ikke bare passive observatører i Serbia, Irak og Libya.

Vi er nå i en fase der mye vi tok for gitt rakner. Det gjelder ikke bare geopolitikk. Vesten har bygget sin velstand på et system av gjeld og pengevekst, som har gitt oss en overvurdert forestilling om hva vi eier og hva vi er. Når boblen sprekker, vil den materielle og ideologiske sikkerheten vår falle samtidig.

Vi har trodd vi representerer det gode. Men i våre egne «liberale demokratier» ser vi nå sensur, hatlover, diskusjoner om forbud mot partier (som i Tyskland), og diskvalifikasjon av politiske kandidater (som i Romania). Systemets moralske overhøyhet fremstår i økende grad som en tankeboble.

Vi lever i en tid hvor det nesten utenkelig må vurderes som plausibelt: krig mellom Nato og Russland, mellom Kina og USA over Taiwan, mellom India og Pakistan. Et atomvåpenutstyrt Iran. En etnisk rensing i Gaza som antenner hele den muslimske verden.

Skal vi være ærlige, må vi erkjenne at vi kanskje står midt i den fjerde vendingen. Tiden der institusjoner dør og noe nytt må fødes gjennom konflikt. Kanskje skjer det i årene 2025‒2030. Kanskje når det toppen akkurat nå.

Ingen kan si med sikkerhet hva som vil skje, eller om noe dramatisk skjer i det hele tatt. Og vi vet ikke hvilke av de mest ødeleggende scenariene som faktisk (først) vil skje. Det holder ikke å forberede seg spesifikt. Men vi kan forberede oss indviduelt og som samfunn på usikkerhet, knapphet, krise, trusler og frykt.

For også en krig på den andre siden av kloden, mellom Kina og USA, vil være truende og skremmende på en større måte enn vi også har oppfattet ffra krigen i Ukraina. For med krigen i Ukraina har vi strengt tatt hatt kontroll på termostaten selv. Vi har kunnet styre krigen ved å kalibrere mengde og kvalitet på utstyret sendt til ukrainerne. Den kontrollen vil vi ikke ha med en krig der «en av våre» – USA – er direkte involvert.

Kanskje blir det «bare» en begrenset stormaktskrig. Også det vil endre livene våre dramatisk.

Regjeringen sier det selv: «Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.» Og nettopp andre verdenskrig var den forrige fjerde vendingen i Howes og Strauss» modell.

Kanskje har Arbeiderpartiet, som en blind høne, funnet et korn.

Jeg har en uggen følelse av nåtiden og nære fremtid. Det er tegn i tiden på at noe grunnleggende bryter sammen foran øynene våre. Spørsmålet er ikke bare hva som vil skje, men hvem og hvor forberedt vi vil være når det skjer.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Vi er inne i «den fjerde vendingen» – og det kan forandre alt (+)