Tidligere stortingsrepresentant Jan Bøhler er aktiv i norske rettssaler der han følger den stadig mer omfattende kriminaliteten i Norge.

I et nytt innlegg tar han opp en sak der samtlige ble frifunnet fordi ingen av fire de involverte gjerningspersonene pekte på hvem av dem som hadde brukt kniven som neste drepte offeret.

Det er en sak fra Lørenskog høsten 2024 som nettopp ble avgjort i Eidsivating Lagmannsrett som nå er avgjort.

Som Bøhler beskriver det:

«De danset og hoppet og sang «47», som de kaller banden sin etter postnummeret sitt. De filmet hendelsen og «utnyttet den fryktkapitalen de tiltalte som medlemmer i «47-gjengen» hadde opparbeidet seg».

Det begynte med at de kidnappet en venn av offeret, som de slo, sparket og truet i en time. Slik fikk de lurt han de egentlig skulle ta, til å komme til gapahuken. Det handlet om at 47-gjengen ville true seg til enerett på salg av narkotika og tilbehør i området. De hadde minst en stor «Rambo-kniv» og en revolver, eller en etterlikning, med seg.

Når offeret kom til gapahuken, oppstod det en slåsskamp mellom han og fire angripere, etter at en av dem hadde pekt på han med revolveren. Han så at det glimtet i en stor kniv underveis. Men det var så mange slag og spark, at han merket ikke forskjell på det ene og andre.

På sykehuset viste det seg at han hadde fått en stor stikkskade i rygg og flanke som var 10 cm lang og rundt 5 cm dyp. Han hadde også et farlig stikk i høyre lår som var over 12 cm dypt. Det må brukes adskillig kraft og lang kniv, for å lage så store sår.

I erklæringen fra kirurgen heter det at stikket i låret var nær ved å treffe pulsåren, og at skade på denne kunne medført livstruende blødning. Det står også at offeret hadde betydelig blodtap, og at de måtte tilføre blodprodukter for å opprettholde blodsirkulasjonen. Konklusjonen var at skadene var potensielt livstruende, dersom offeret ikke hadde kommet til sykehuset i tide.»

Artikkelen fortsetter.

Taushet ga frikjennelse

Ingen av de fire tiltalte ville si noe om hvem av dem som brukte «Rambo-kniv», og stod for knivstikkingen.

«Det er noe vi stadig ser i gjeng-saker. Ved å nekte å si hvem som utførte handlingen, håper de at alle blir frikjent. Man skulle tro retten ville gjennomskuet dem, og dømt alle for medvirkning til drapsforsøk. Det er jo et faktum at alle var til stede under handlingen, og uansett har bidratt på sin måte, mer eller mindre aktivt eller passivt,» skriver Bøhler.

Men hva skjedde?

En av fagdommerne og tre av meddommere var enige i dette. Gitt skadeomfanget på offeret mente disse dommerne det bevist at det var et drapsforsøk. Deres oppfatning var at samtlige tiltalte skulle domfelles for passiv medvirkning til dette.

Men en fagdommer og to meddommere kom fram til det motsatte. Etter deres oppfatning kunne man ikke dømme noen for passiv medvirkning når det ikke var klart hvem som stakk med kniven.  

Og videre at det ikke kan «utelukkes at det kom brått og uventet på de tiltalte at en i deres «gjeng» trakk kniv», skriver de. Derfor skulle alle fire frikjennes.

Bøhler forteller at når Lagmannsretten deler seg på midten på denne måten, følger det av stemmereglene i loven at det kommer de tiltalte til gode. «Så de fire i 47-gjengen gikk fri. Noen av dem ble dømt for andre forhold, men det har ikke noe med vår sak å gjøre,» skriver Bøhler.

En bevisst strategi

Han mener denne saken er ikke et enkeltstående tilfelle. Bøhler mener det jevnlig er gjeng-saker hvor de tiltalte nekter å si hvem av dem som gjorde det, og slik prøver å bli frikjent.

«Det er en klar strategi.,» skriver Bøhler og nevner en skyting på Fjellhamar for noen år tilbake.

Han er klar på at denne strategien ikke må belønnes med frifinnelse.

«De opptrer alltid flere sammen. Da vil de kunne slippe unna all slags farlig vold, ved å nekte å si hvem av dem som gjorde det,» skriver han.

Ifølge Bøhler er noen dommere er flinke til å gjennomskue dette, andre ikke. Men han mener de trenger et klarere lovverk å støtte seg på og peker i den forbindelse på den generelle § 15 i Straffeloven om medvirkning, som «må tydeliggjøres og utdypes. Bruk av den må ikke være avhengig av at den som medvirker gjør en aktiv handling, som å skaffe våpen, kjøre gjerningsmannen og annet.»

– Det er tvingende nødvendig at også såkalt passiv medvirkning må inngå. Det vil si at når flere har vært til stede og vært innforstått med hva som skulle skje, uten at det kan bevises hva hver enkelt gjorde – så vil alle bli dømt. En slik klargjøring ville betydd mye for knivstikkingen i gapahuken på Lørenskog, bolig-skytingen på Fjellhamar, og flere lignende saker, skriver Bøhler og avslutter:

– Dette kan kanskje høres ut som innfløkt juss. Men det haster at regjering og storting får til en lovendring. Det er svært viktig for å unngå at flere voldskriminelle med hjelp av durkdrevne gjeng-advokater kommer seg unna. Slik loven er i dag har de for store muligheter til å utmanøvrere rettsapparatet.