Det mener forskere ved Universitetet i Oslo.
De har fulgt en gruppe på over 2000 nordmenn over 28 år. Deltakerne svarte først på en spørreundersøkelse i 1992, da de var i tenårene. Frem til 2020 svarte de på nye spørsmål ved fem nye anledninger.
Resultatene de mener å ha kommet frem til er nå publisert ii Nature Communications.
Forskerne toner flagg om sitt politiske ståsted innen «mainstream» allerede i innledningen.
«Mens konspirasjonsteorier ikke er nye, har nylige hendelser vist hvor farlige og polariserende de kan være i en globalisert, medialisert verden. Konspirasjonsteorier undergravde den globale innsatsen for å begrense COVID-19-viruset under pandemien og ble brukt i forkant av 6. januar 2021, raidet på Capitol Hill. De ligger i kjernen av politisk og sosial polarisering5, og gir næring til vaksineskepsis, klimaendringsskepsis og antivitenskapelige bevegelser som «flat earthers». I en tid med desinformasjon er det avgjørende å forstå hva som får folk til å støtte konspirasjonsteorier,» skriver de.
Ensomhet var positivt korrelert med en konspirasjonstankegang (r = 0,19) i et representativt tysk utvalg. Hvorvidt ensomhet opplevd i kritiske perioder (dvs. i ungdomsårene) og over lengre perioder er assosiert med et konspirasjonssyn senere i livet, er ikke tidligere undersøkt.
«Mens flere motiver kan være implisert i utviklingen av konspirasjonsoppfatningene, tyder både teori og forskning på at frustrasjon av sosiale behov og den resulterende følelsen av ensomhet kan være spesielt viktig.»
De skriver videre at det inntil denne studien er en mangel på forskning på sammenhengen mellom ensomhet og senere utvikling av «konspirasjonstenkning».
Innledningsvis skriver de videre at det er «flere teoretiske årsaker til en slik tilknytning» mellom ensomhet og konspirasjonstenkning.
«For det første kan konspirasjonsteorien bidra til å gi mening til ens ensomhet på en måte som beskytter egoet.»
Å skape sammenheng og «egoforsvar» ser ut til å være blant de viktigste psykologiske funksjonene til konspirasjonstenkning og «kan være spesielt relevante for ensomme mennesker som generelt virker på vakt overfor sosiale trusler og kan skylde på andre for å håndtere sine egne negative følelser.»
Konspirasjonstro kan «bevare et positivt selvbilde ved å flytte skylden for ens ensomhet til ondsinnede andre (f.eks. jeg er ikke en fiasko, men et offer for en konspirasjon)».
Konspirasjonsteoriene «kan til og med styrke folks selvbilde ved å forklare deres ensomhet med deres unike egenskaper (f.eks. jeg er alene fordi jeg forstår ting andre ikke forstår)».
«For det andre kan ensomme mennesker mangle den sosiale tilbakemeldingen som kan korrigere deres utviklende konspirasjonssyn, og når disse synspunktene først er dannet, kan slike mennesker målrettet søke forsterkende tilbakemeldinger fra andre likesinnede konspirasjonstroende.»
Som siste punkt mener de ensomhet kan «motivere folk til å adoptere konspirasjonstro i et forsøk på å få fellesskap og en følelse av sosial identitet.» Altså at i utgangspunktet ensomme mennesker kan finne felleskap med andre konspirasjonsteoretikere.
– Folk som er ensomme i ungdomsåra, har større risiko for å tru på konspirasjonsteorier når de er 40, forteller forsker Kinga Bierwiaczonek ved Universitetet i Oslo til NRK.
Hvis de fortsatt var ensomme 20- og 30-åra, er de ekstra utsatt, ifølge studien.
– Jeg trur ensomme mennesker har en grunn til å føle at det er en konspirasjon rundt dem som forklarer både deres egen situasjon og åssen samfunnet behandler dem, sier Bierwiaczonek.
– Sullik
NTNU-professor Asbjørn Dyrendal påpeker først at sammensvergelser er noe som faktisk skjer.
– Det fullstendig lov å tenke seg at andre folk driver med sammensvergelser. Det gjør de, sier han til NRK som kommentar til studien.
Men man skal holde tunga rett i munnen og stole på eksperter, mener han.
– Hvis ikke kan du ende opp med å løpe til Alex Jones eller en eller annen sullik, som ikke kan noen verdens ting om noe, men som har veldig sterke meninger.