I fotballen aksepterer nordmenn at noen blir superstjerner og milliardærer, mens de fleste aldri når toppen. Investor Jens Rugseth og formuesforvalter Eirik Furuseth spør hvorfor den samme forståelsen for prestasjoner og ulike resultater ikke gjelder i næringslivet.
Jens Rugseth og Eirik Furuseth befinner seg i Miami, omgitt av norske supportere, amerikansk gjestfrihet og fotballfeber. De har pratet med Ole Asbjørn Ness.
På den kjente restauranten Joe’s Stone Crab får de oppleve hvor langt begeistringen for det norske landslaget har nådd. Furuseth går i norsk landslagsdrakt, mens amerikanere kommer bort for å gi ham high five og rope «Go Norway».
Da en kelner ber Furuseth vise hvordan nordmennene «ror», svarer han at dersom han skal ro, må hele restauranten bli med.
– I løpet av 30 sekunder sitter flere hundre mennesker i restauranten og ror, forteller Rugseth.
Etterpå kommer restaurantsjefen løpende og ber om å få videoen.
Opplevelsen blir for de to et bilde på fotballens evne til å forene mennesker på tvers av nasjonalitet, klasse og politiske skillelinjer.
Men i podkasten hos Ole Asbjørn Ness bruker de også fotballfesten som utgangspunkt for en langt mer politisk diskusjon: Hvorfor klarer nordmenn å hylle vinnere på fotballbanen, samtidig som mennesker som lykkes i næringslivet ofte møtes med mistenksomhet?
– Fotballen har like muligheter, men ikke like resultater
Rugseth mener fotballen på én måte legemliggjør det sosialdemokratiske idealet om at alle skal få en mulighet.
Samtidig er idretten nådeløs når det kommer til resultatene.
– Fotballen er lik sosialdemokratiets idé ved at det skal være like muligheter. Men den er helt fjern fra det norske sosialdemokratiet ved at den har like muligheter, men på ingen måte like resultater, sier Rugseth.
Titusenvis av gutter og jenter begynner å spille fotball som barn. Bare et lite mindretall blir profesjonelle, og enda færre når landslaget.
Det oppfattes likevel ikke som urettferdig at Erling Braut Haaland får spille mer, tjene mer og motta mer oppmerksomhet enn andre spillere.
– Vi kan ikke argumentere for at Schjelderup skal få spille like mye som Haaland fordi han skal ha like muligheter. Han kan få spille like mye som Haaland, men da må han være like god som Haaland, sier Rugseth.
I fotballen forstår alle at det er prestasjonene som avgjør.
– Hvis du tilpasser deg laget, tar imot ordre fra treneren og er jævlig god, får du være med. Er du ikke god nok, får du faktisk ikke være med, sier han.
Alle dyrker Haaland
Podkastvert Ole Asbjørn Ness påpeker at fotballen samtidig er både ekstremt folkelig og hyperkommersialisert.
Vanlige arbeidstakere og kongelige kan glede seg over den samme kampen, samtidig som de største stjernene tjener hundrevis av millioner kroner.
Rugseth mener det interessante er at nordmenn aksepterer denne ulikheten.
– Alle skjønner at ikke alle kan bli Haaland eller Ødegaard. Enten man er på venstresiden eller høyresiden, dyrker man Haaland, sier han.
Han viser til at Haaland kan være på vei mot en årsinntekt på over én milliard kroner. Fotballstjernens biler, boliger og materielle rikdom skaper likevel ikke den samme typen moralsk kritikk som når gründere og investorer blir velstående.
I stedet fremheves Haalands personlighet, verdier og forhold til supporterne.
– Det at han har 20 biler, eller hva han har, og en enorm leilighet i Marbella, er helt greit. Det er null problem, sier Rugseth.
– Rugseth er næringslivets Haaland
Furuseth mener Rugseth på mange måter kan sammenlignes med en toppidrettsutøver.
Han viser til at Rugseth har bygget opp en rekke selskaper og arbeidsplasser gjennom flere tiår. Bak suksessen ligger forsøk, risiko og virksomheter som ikke alltid har lyktes.
– Jens er jo en Haaland i næringslivet. Han begynte i ung alder, har startet 30–40 virksomheter og bygget opp arbeidsplasser i en rekke land, sier Furuseth.
Han mener nordmenn burde møte fremragende gründere med noe av den samme beundringen som rettes mot landets beste idrettsutøvere.
Furuseth trekker også frem sin egen erfaring med å bygge bedrift. Da hans selskap ble etablert, var det ifølge ham en rekke andre virksomheter som forsøkte å gjøre det samme. De fleste forsvant, mens hans eget selskap ble stående.
– Man sier at det er samfunnet som har gjort at du har hatt suksess. Men hvorfor sørget ikke samfunnet for at alle de andre selskapene lyktes? spør han.
For hver gründer som lykkes, finnes det mange som har forsøkt og mislyktes. Det er ifølge Furuseth selve kjernen i konkurranse, både i idretten og næringslivet.
Frykter norske eiere forsvinner
Furuseth mener norske bedriftseiere ikke konkurrerer på like vilkår med utenlandske eiere.
Han hevder skatteendringene som ble gjennomført i 2021 og 2022 har gjort det dyrere å eie bedrifter fra Norge. Resultatet blir etter hans syn at norske eiere flytter ut, eller at selskapene selges til internasjonale konserner og oppkjøpsfond.
– Det kommer til å være to typer eiere igjen av norske virksomheter dersom man ikke snart forstår hva man driver med. Det er utlandet og staten, sier Furuseth.
Han understreker at han ikke krever at norske bedriftseiere skal ha verdens laveste skatt.
– Det eneste vi ber om, er konkurransedyktige vilkår. Det må være mulig å gi gründere og bedriftseiere som bor i Norge og skatter til Norge, vilkår som gjør at de kan konkurrere, sier han.
Furuseth mener stemningen mellom Arbeiderpartiet og norske eiere ikke er skapt av næringslivet.
– Det var ikke norske bedriftseiere som gikk til krig mot Arbeiderpartiet. Den stemningen har dere laget selv, sier han.
– Hjertet mitt er i Norge
Rugseth flyttet til Sveits etter endringene i norsk skattepolitikk. Han reagerer på fremstillingen av at utflyttede nordmenn ikke lenger ønsker å bidra til eller føler tilhørighet til Norge.
– Jeg bor i Sveits, men hjertet mitt er i Norge. Barna mine er i Norge, og barnebarna mine er i Norge, sier han.
Rugseth sier han aldri ville flyttet dersom han mente regjeringen forsto hvordan verdier og arbeidsplasser skapes.
Han avviser også påstanden om at han har flyttet fordi han ikke vil betale skatt. Rugseth opplyser at han fortsatt betalte over fem millioner kroner i skatt til Norge året før.
– Jeg betaler sannsynligvis mer skatt enn 98 prosent av andre nordmenn, sier han.
At han heier på Norge under fotball-VM til tross for at han bor i Sveits, mener han burde være selvsagt.
– Tilhørighet, arv og tradisjon er en del av det som gjør et menneske til et menneske. Kjærligheten til landet forsvinner ikke fordi man har flyttet, sier Rugseth.
Ulike utgangspunkt
Furuseth og Rugseth mener norske medier også møter idrettsstjerner og næringslivsledere med ulike utgangspunkt.
En toppidrettsutøver møter som regel journalister som ønsker å forstå prestasjonen og bygge opp historien om utøveren. En gründer eller investor må derimot være forberedt på spørsmål om penger, skatt, luksus og mulige konflikter.
Furuseth forteller at han ble møtt av en journalist på Gardermoen før VM-reisen. Han opplevde at spørsmålene i stor grad handlet om hvor mye penger han skulle bruke på turen.
Han understreker at pressen skal være kritisk, men mener grunnholdningen er annerledes når intervjuobjektet kommer fra næringslivet.
Rugseth tror forklaringen er at den vellykkede bedriftseieren historisk er blitt definert som en motpart til arbeiderne og fagbevegelsen.
Idrettsutøveren oppfattes derimot ikke som en politisk eller økonomisk trussel.
Vil forsvare breddeidretten
Samtidig argumenterer Furuseth mot at fotballens prestasjonskultur skal bety at bare de beste barna får delta.
Han har selv vært trener i barneidretten og retter kraftig kritikk mot tidlig selektering, private akademier og personlige trenere for ni- og tiåringer.
– Hva er det de driver med? Skal Christian Preben få bli med treneren, mens Arne kan stikke hjem? Sånn kan vi ikke ha det, sier han.
Furuseth mener idrettens viktigste oppgave er å holde flest mulig barn med lengst mulig.
Han viser til at over 99 prosent av dem som spiller håndball aldri blir landslagsspillere.
– Jeg vil være trener for de 99,83 prosentene, ikke bare de 0,17 prosentene, sier han.
Breddeidretten lærer barn å vinne og tape sammen, ta imot beskjeder, håndtere dårlige avgjørelser og fungere som del av et lag. Den kan også motvirke utenforskap, kriminalitet og rekruttering til gjenger, mener Furuseth.
Topputøverne vokser frem fra denne brede basen.
– Hvis vi kan bruke Haaland, Ødegaard, Nusa og Bobb som forbilder og få flest mulig barn inn i idretten, samtidig som idretten tar imot dem på en inkluderende måte, er det ekstremt viktig, sier han.
Fellesskap og konkurranse
For Rugseth er det ingen motsetning mellom et sterkt fellesskap og ønsket om å frembringe vinnere.
– Det er ikke noe misforhold mellom samhold på den ene siden og at folk blir best på den andre, sier han.
Problemet oppstår, mener han, når den norske begeistringen for fremragende prestasjoner stanser ved garderobedøren.
– Vi gjør dette for idrettsfolk og dem som vinner i skisporet. Vi må gjøre det samme for folk som tør å satse, enten det er i kultur eller næringsliv. Å få frem vinnere er bra for hele landet, sier Rugseth.
Fotballen blir dermed et bilde på samfunnet de to etterlyser: Et fellesskap hvor flest mulig får delta, hvor alle begynner med en mulighet, og hvor det samtidig er legitimt å bli best.
– I fotballen har alle forståelse for at ikke alle kan bli Haaland. Den forståelsen burde vi også ha i resten av samfunnet, sier Rugseth.