Regjeringen villeder oss nok en gang om innvandringens konsekvenser.
«Å sikre trygghet for folk i Norge er regjeringens mest grunnleggende oppgave,» skriver Regjeringen innledningsvis i Perspektivmeldingen. Deretter går den over til å snakke om den sikkerhetspolitiske situasjonen i utlandet:
«En ny sikkerhetspolitisk situasjon krever at vi bruker mer av samfunnets ressurser på forsvar og beredskap i årene fremover.»
Men det som skader og dreper og skaper utrygghet for nordmenn om dagen er ikke fremmede stater. Det kommer fra folk som bor og oppholder seg i Norge. Mange av dem innvandrere eller etterkommere av nylig innvandrede mennesker. Slik kommer det også til å fortsette i fremtiden.
Krimininelle individer er det som mest sannsynlig kommer til å true norske borgeres liv og helse i fremtiden. Det er neppe Russland.
Alle de fremtidige utgiftene til politi, rettsvesen, kriminalomsorgen og integreringsbudsjettet (27 mrd i 2024) påvirkes av og øker i takt med innvandringen.
Det samme gjør ekstrautgifter i skole, barnevern, til tolker i helsevesenet osv.
Denne sammenhengen mellom innvandring og den fremtidige bærektraften i norsk økonomi er ikke kommentert i Perspektivmeldingene overhodet. Dermed er den heller ikke ærlig. Å justere innvandringen blir ikke omtalt som et mulig virkemiddel i det hele tatt.
Perspektivmeldingene er slik sett verdiløs, om ikke direlte villelende.
Grad av sysselsetting og yrkesdeltakelse
Og mangelen på å diskutere innvandring er spesielt påfallende da det allerede i pressemeldingen, som første punkt, pekes på at hovedutfordringen frem mot 2060 er å håndtere det økte antall eldre i forhold til de i arbeidsfør alder.
Regjeringen skriver:
«I denne meldingen har regjeringen satt seg som mål å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20-64 år fra 80,5 pst. i 2023 til 82 pst. i 2030, og en ytterligere økning til 83 pst. i 2035.»
Men saken er altså at det er stor forskjell på gruppenivå i yrkesdeltakelse mellom etniske nordmenn og ulike kategorier av innvandrere.
Som SSB skrev i en rapport i mars 2024 er andelen i aldersgruppen 20-66 år (altså to årskull mer enn det tas med i Perspektivmeldingen), som er sysselsatt, 77,2 prosent for befolkningen som helhet. For innvandrere en den 68,2 prosent. Men det varier for ulike innvandrergrupper.
For de fra Afrika er den nede på 61 prosent, for Asia 64 prosent, for de fra Europa utenfor EU/EØS er den nede på 51 prosent.
Og for nordmenn for øvrig er den 79,8 prosent. Det er omtrent som innvandrerne fra Norden (80,5 prosent)
I tillegg vet vi at statistikken ikke skiller mellom deltid og heltid. Det vil si at innvandrere med svært lavt antall timer som de arbeider, regnes som «sysselsatt».
Som det heter:
«Sysselsatte er definert som personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken, samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l.»
Å fremheve yrkesdeltakelse som en hovedutfordring og skissere løsninger uten å diskutere nivået på innvandringen fremover, hvilken landbakgrunn disse innvandrerne har og hva som er bærekraftig, er en utilgivelig utelatelse i en perspektivmelding som gjør krav på å bli tatt seriøst.
Ordene blir med slike utelatelser for rene floskler å regne:
«Regjeringens overordnede mål er å utvikle et tryggere og mer rettferdig Norge med muligheter over hele landet. Det innebærer en økonomisk politikk som gir befolkningen mulighet til å leve gode liv. Regjeringen vil føre en politikk for sterkere fellesskap, vekst og utvikling i hele landet. Det skal være attraktivt å få barn i Norge, og vi skal ha levende lokalsamfunn. Vi skal legge til rette for at alle som kan, skal få mulighet til å bruke sin arbeidsevne og delta i arbeidslivet. Samtidig må vi føre en politikk for at flere kan jobbe, ved å øke folks kompetanse og arbeidsevne. [Vår utheving] Arbeidslinjen er avgjørende for den enkeltes sosiale og økonomiske muligheter og for at alle som trenger det, skal kunne tas vare på av fellesskapet.» (s. 5-6).
I løpet av de neste 40 årene ventes det å bli 700 000 flere over 67 år, heter det i meldingen. Samtidig ventes ingen økning i andelen i yrkesaktiv alder. Dermed øker det meldingen omtaler som «forsørgerbyrden».
Når da meldingen kommer inn på innvandring, fremstilles det nesten som en «løsning» på forsørgerbyrden. Måten dette fremstilles på er under enhver kritikk:
«Store endringer i størrelsen på befolkningen skaper utfordringer. Innvandring kan redusere forsørgerbyrden, men det avhenger av alderssammensetningen og yrkesdeltakelsen til innvandrerne som kommer. Samtidig skal også innvandrere ha tilgang på offentlige tjenester, infrastruktur og bolig, og de vil bidra til økt etterspørsel etter varer og tjenester. Økt innvandring vil dermed også øke etterspørselen etter arbeidskraft og vil trolig i begrenset grad lette forsørgerbyrden i befolkningen.» (s. 7-8).
Hvordan der er mulig å få seg til å skrive noe slikt når de vet fra SSB at forsørgerbyrden jo blir større på grunn av den markant lavere sysselsettingen hos de største gruppene av innvandrere, er uforståelig. Eller rettere: Det er skandalløst.
Drøftingen av innvandrernes sysselsetting er i Perspektivmeldingen henvist til en fotnote på side 8 der det står: «Økt sysselsetting blant innvandrere antar at yrkesdeltakelsen blant innvandrere i landgruppe 3 øker fra 75 til 85 pst. av øvrig befolkning.»
Her innrømmes det altså at yrkesdeltakelsen er lavere hos innvandrerne. Og regjeringen har heller ikke noe mål (eller tro på) at den kommer opp på samme nivå som for nordmenn for øvrig. Målet er altså å komme opp på 85 prosent av det den øvrige befolkningen jobber.
Landgruppe 3 består av det øvrige Øst-Europa (utenom EU og EØS), Afrika, Asia (inkludert Tyrkia), Sør- og Mellom-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand).
Perspektivmeldingen snakker videre om produktiviteten. Det vi si hvor mye vi får ut av arbeidskraften. Hvis produktiviteten øker, kan vi få mer ut av hver arbeidstime.
Så produktivitetsøkning er et mål.
Men heller ikke under diskusjonen om produktivitet tar meldingen inn over seg effekten innvandrere har. Og den er ikke ubetydelig. I svært mange tilfeller kreves tiltak på språk og kulturforståelse, tilpasninger (f. eks. til ramadan/faste), manglende kunnskap om norsk samfunn osv, behov for tolk, uklarheter som oppstår og krever innsats for å rydde opp i etter språklige misforståelser etc. Vi får mindre ut av den innsatsen som legges inn.
Heller ikke når det gjelder målet om å få ned andelen uføretrygdede, er Perspektivmeldingen oppriktig.
Når man kommer opp i aldersgrupper over 62 år, har innvandrere fra landgruppe 3 høyere grad av uføretrygd enn den norske befolkningen ifølge SSB. Det ligger på 35 prosent for disse, og på 32 prosent for den øvrige befolkningen.
I perspektivmeldingen heter det at:
«Sammenlignet med andre europeiske land har Norge en relativ høy andel av befolkningen i jobb, men relativt lav gjennomsnittlig arbeidstid per sysselsatt. Dermed ligger antall timeverk per innbygger bare litt over gjennomsnittet i EU. Lav gjennomsnittlig arbeidstid skyldes blant annet at Norge har en nokså kort normalarbeidsuke, høy andel deltidsansatte, lang foreldrepermisjonsordning og høyt sykefravær sammenlignet med andre land.» (s. 46).
Men igjen uten at det demografiske aspektet av dette er oppe til vurdering. Både sykefravær, antall timer man jobber og graden av trygd påvirker disse forholdene.
Bortsett fra fotnoten på side 8, må man ned til side 64 i Perspektivmeldingen for å finne tallene og «innrømmelse» om at innvandrere har lavere sysselsettingsgrad,
Og det er gjemt bort i en del som handler om hvordan yrkesdeltakelsen kan økes blant de innvandrerne man tar for at skal komme.
Det står følgende:
«De siste 20 årene har innvandring gitt det største bidraget til sysselsettingsveksten».
Utfra dette kan man jo tro at innvandringen har bidratt positivt. Men dette er absolutte tall. Selvfølgelig har noen innvandrere kommet i arbeid og sli sett «bidratt til sysselsettingsveksten», men det er jo totaleffekten på forsørgerbyrden som er det sentrale, og den er som vist negativ. For blant innvandrerne kommer det relativt flere trygdemottakere enn i den øvrige befolkningen.
Det eneste som står om det er følgende åpne påstand:
«Nivået på nettoinnvandringen fremover er usikker, og kan påvirke andelen av befolkningen som er i arbeid. Om innvandringen bidrar til å redusere knappheten på arbeidskraft vil først og fremst avhenge av alderssammensetningen og yrkesdeltakelsen til innvandrerne som kommer».
Figuren viser klart den lavere yrkesdeltakelsen i disse gruppene.
Men Perspektivmeldingen nøyer seg med å ha som ambisjon å tette gapet. Konklusjonen begraves: Innvandringen er en hemsko når Norge skal løse den viktigste utfordringen, å møte de økende behovene med en produktiv arbeidsstyrke.
Meldingen beregner forøvrig «humankapitalens» andel av nasjonalformuen til 65 prosent. Denne humankapitalen påvirkes også av innvandring, siden de har lavere yrkesdeltakelse.
Også dette må man lese mellom linjene.
Det er klart det er utviklingstrekk ved den etnisk norske befolkningen som også har betydning for utviklingen av norsk økonomi frem mot 2060. Andelen av oss som er utenfor arbeidsstyrken, er ikke bærekraftig.
Det er også sløsing i systemet.
Men nå utgjør allerede antall innvandrere og etterkommere av innvandrere 20 prosent av befolkningen. Og det er opp fra 2 prosent på slutten av 1970-tallet. Når vi vet at yrkesdeltakelsen på disse er lavere, langt lavere. blir innvandring kanskje det viktigste av alle de forhold som gjør at finansene ikke ser bra ut i årene som kommer.
Og lavere yrkesdeltakelse er bare ett av forholdene. Det er grunn til å mene at innvandringen ikke bare fører til relativt sett mindre bidrag inn, men også større uttak av «tjenester» relativt til antallet.
Det gjelder politi, rettssvesen, helse, skole etc.
At Perspektivmeldinge utelater dette, er neppe tilfeldig. Tilsløringen av innvandringens konsekvenser for befolkningen fortsetter.
Forvent heller ikke at den øvrige pressen påpeker det.