Biovåpen – Veien til Armageddon er en svært grundig og omfattende gjennomgang av biovåpen og deres potensielle konsekvenser.

Forfatter er Stig S. Frøland (84), som er lege og professor emeritus i medisin ved Universitetet i Oslo

Forfatteren har gjort et imponerende arbeid med å belyse ulike aspekter av biologisk krigføring, fra historiske røtter til moderne teknologiske utfordringer, og gir oss et uhyggelig blikk på hvordan biovåpen kan true både menneskelig helse og globale økosystemer.

Når man selv har skrevet bøker og vet hvor mye arbeid som går med, gir det en ekstra dimensjon til leseropplevelsen å anerkjenne hvilken grundig arbeid som ligger bak. Dette er selvfølgelig et fagfelt Frøland behersker gjennom sine mange tiår med arbeid innen nfeksjonsmedisin.

Men likevel.

Det er krevende å systematisere og forenkle kunnskapen slik at det er forståelig for vanlige folk. Jeg vil også kalle det et samfunnsansvar Frøland her har tatt. Han kunne levd et bedagelig liv i åttiårene med en kopp kaffe og noen aviser. I stedet har han brukt tid på fag og laget et verk som vil stå seg som et oppslagsverk for interesserte nordmenn.

Boken utkom på Solum Bokvennen i november.

Om boken

Boken er strukturert i seksten kapitler som tar for seg et bredt spekter av temaer. Frøland begynner med å introdusere leseren for de mest kjente og dødelige biovåpnene, inkludert bakterier som anthrax og pest, virus som kopper, og toksiner som botulinum.

Han forklarer hvordan disse mikroorganismene og giftstoffene er tilrettelagt som våpen og hva som kreves for å kunne bruke dem effektivt i krigføring eller terrorisme. Dette innledende overblikket er både skremmende og informativt, og det legger et solid grunnlag for de følgende historiske og teknologiske gjennomgangene.

Frøland går deretter tilbake i tid for å se på biologisk krigføring fra antikken og frem til 1900-tallet, noe som gir leseren en innsikt i hvordan bruk av sykdom og gift har vært en del av menneskets konflikter i århundrer.

Fra hetittenes bruk av smittebærende dyr til mongolsk katapultspredning av pestbefengte kropper, viser han hvordan ulike kulturer utnyttet sykdom som våpen lenge før mikrobiologiske årsakssammenhenger var forstått.

Etter den historiske delen skifter boken fokus til 1900-tallet og biologiske våpen under de to verdenskrigene og Den kalde krigen, hvor statlige programmer utviklet biovåpen i stor skala.

Koronaviruset og konspirasjonsteorier

Et annet tema i boken er koronavirusets opprinnelse og dets relasjon til de ulike teorier, særlig knyttet til Wuhan Institute of Virology (WIV) i Kina.

Frøland beskriver de to mest diskuterte hypotesene: zoonotisk opprinnelse (via dyr som flaggermus) og «lab leak»-teorien, der viruset enten utilsiktet skal ha lekket fra WIV under «gain-of-function»-forskning eller, ifølge mer ekstreme teorier, bevisst ble utviklet som et biovåpen av kinesiske myndigheter​.

I kapittelet som tar for seg denne teorien, belyser Frøland de sentrale aktørene og den politiske dynamikken som har påvirket debatten, inkludert personer som Anthony Fauci og Peter Daszak, samt organisasjonen EcoHealth Alliance.

Lab-leak-teorien og politisk debatt

«Lab-leak»-teorien hevder at SARS-CoV-2, viruset som forårsaker COVID-19, kan ha lekket ut fra Wuhan Institute of Virology (WIV) i Kina, hvor det utføres forskning på ulike typer coronavirus, inkludert såkalt gain-of-function-forskning (GOFR).

Denne forskningen innebærer modifisering av virus for å øke deres smittsomhet eller dødelighet, noe som kan gi innsikt i sykdomsforebygging, men som også utgjør en potensiell risiko dersom mikrober slipper ut fra laboratoriet.

I sin analyse beskriver Frøland hvordan denne teorien først ble tatt på alvor av forskere, men senere ble avvist offentlig, noe som bidro til å legge et lokk på diskusjonen i vitenskapelige tidsskrifter og media.

Rollen til Anthony Fauci og EcoHealth Alliance

Anthony Fauci, som ledet National Institute of Allergy and Infectious Diseases (NIAID), spilte en nøkkelrolle i finansieringen av forskning ved WIV. Noe av denne finansieringen gikk gjennom den amerikanske organisasjonen EcoHealth Alliance, ledet av Peter Daszak.

EcoHealth Alliance var en av hovedmottakerne av forskningsmidler til prosjekter ved WIV og har som mål å forebygge zoonotiske sykdommer, altså infeksjoner som overføres fra dyr til mennesker. Frøland påpeker at EcoHealth Alliance også har vært involvert i risikabel gain-of-function-forskning, noe som har bidratt til å gjøre Lab-leak-teorien ekstra kontroversiell.

Hvis teorien viser seg å stemme, kan amerikanske skattepenger indirekte ha bidratt til utviklingen av et virus som forårsaket en global pandemi, noe som skaper et dypt moralsk og politisk dilemma​.

Delegitimering av Lab-leak-teorien

Ifølge Frøland har det vært en aktiv innsats fra visse forskere og institusjoner for å delegitimere Lab-leak-teorien. Han nevner hvordan flere forskere, inkludert Daszak, publiserte artikler der Lab-leak-teorien ble stemplet som en konspirasjonsteori. Dette kan ha vært et forsøk på å forhindre en offentlig debatt om risikofylte forskningspraksiser, særlig med tanke på Fauci og Daszaks tilknytning til gain-of-function-forskning.

Frøland peker også på hvordan det ble utført sensur av innhold som støttet Lab-leak-hypotesen på store plattformer som Facebook, Google og Twitter, noe som har forsterket konspirasjonsteorier og mistillit blant befolkningen.

Frøland reflekterer over hvordan Lab-leak-teorien har blitt påvirket av USAs interne politiske klima, spesielt under Trump-administrasjonen, som fremmet teorien. Dette førte til en polarisert diskusjon der forskere, mediekanaler og Big Tech-selskaper ofte tok standpunkt basert på politisk tilhørighet.

Samtidig understreker Frøland at det fremdeles mangler avgjørende bevis for både zoonose- og Lab-leak-hypotesene. Kina har nektet internasjonal tilgang til relevant dokumentasjon fra WIV, noe som forsterker usikkerheten. Uten videre samarbeid, påpeker Frøland, kan det hende vi aldri får svar på virusets opprinnelse​.

Konspirasjonsteorier og biopropaganda

Frøland diskuterer også hvordan konspirasjonsteorier og propaganda har blitt brukt gjennom tidene, særlig i perioden etter andre verdenskrig. Han fremhever blant annet KGBs kampanje under Den kalde krigen, hvor de spredte rykter om at HIV var et amerikansk biovåpen skapt for å ramme spesifikke grupper.

Frøland bruker dette som et eksempel på hvordan statlige aktører kan utnytte helsekriser for å fremme sine egne politiske agendaer, og hvordan desinformasjon rundt biovåpen kan undergrave tillit til både myndigheter og forskning.

Bioteknologiens fremmarsj og fremtidige trusler

Boken går også grundig inn på hvordan moderne bioteknologi som syntetisk biologi og CRISPR kan gjøre det mulig å lage biovåpen som kan være enda mer målrettede og farlige enn før. Frøland beskriver hvordan syntetisk biologi kan brukes til å lage mikrober som er mer smittsomme, dødelige og resistente mot eksisterende medisiner.

Han advarer om at bioteknologisk forskning kan gi både stater og mindre grupper mulighet til å lage avanserte biovåpen, og at teknologiene som nå er tilgjengelige, kan føre til en ny æra av biologiske trusler som er vanskelig å kontrollere.

Om forfatteren:

Stig Sophus Frøland, født 31. juli 1940 i Sør-Odal, er en norsk lege og professor emeritus i medisin ved Universitetet i Oslo, anerkjent for sitt arbeid innen infeksjonsmedisin. Hans karriere har i stor grad vært viet til infeksjonssykdommer, og han har spesielt vært sterkt engasjert i kampen mot hiv/aids, et arbeid som har bidratt betydelig til norsk og internasjonal innsats på dette feltet.

Frøland var en sentral skikkelse ved Rikshospitalet, hvor han ledet seksjon for klinisk immunologi og infeksjonsmedisin fra den ble opprettet i 1982 og frem til 2010.

I løpet av denne perioden var han involvert i en rekke banebrytende forskningsprosjekter, noe som har gitt ham stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. For sitt arbeid har Frøland mottatt flere forskningspriser, og han er også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, noe som reflekterer hans betydelige bidrag til medisinsk forskning og samfunnshelse i Norge.

Kilde Wikipedia.