Dette er «postmodernisme»

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 10. desember 2023 | 21:03

Man hører begrepet ofte. Men hva betyr det egentlig? Vi lar blant annet ChatGPT prøve seg med et svar.

Postmodernisme er et bredt og ofte vanskelig definerbart begrep som dekker en rekke ideer innen filosofi, kunst, arkitektur, litteratur, film, og kritisk teori. Det oppsto i midten av det 20. århundre som en reaksjon mot modernismen. Mens modernismen er karakterisert ved sin tro på fremgang, universalitet, objektivitet og en søken etter en absolutt sannhet, er postmodernismen mer skeptisk til disse ideene.

Her er noen nøkkelkarakteristikker ved postmodernismen:

Skepsis mot store fortellinger: Postmodernister er kritiske til «store fortellinger» (meta-narrativer), eller overordnede forklaringsmodeller som pretenderer å forklare historiske og kulturelle fenomener. Dette inkluderer skepsis til ideologier og teorier som kommunisme, kapitalisme, og psykoanalyse.

Fragmentering og dekonstruksjon: Det er et fokus på mangfold, pluralisme, og dekonstruksjon av strukturer og begreper som tradisjonelt har vært sett på som stabile og selv-evidente. Dette innebærer å bryte ned grenser mellom høy og lav kultur, og blanding av sjangre og stiler.

Simulakrum og hyperrealitet: I arbeidet med postmodernistiske teoretikere som Jean Baudrillard, blir det argumentert for at i postmoderne samfunn, har kopier og representasjoner (simulakrum) blitt mer reelle enn de virkelige tingene de representerer, skapende en hyperrealitet.

Ironi og pastisj: Postmodernistisk kunst og litteratur bruker ofte ironi og pastisj som teknikker for å understreke den komplekse naturen av virkeligheten og for å kritisere autoritet og tradisjon.

Selvbevissthet: Postmoderne tekster er ofte selvrefleksive og selvbevisste, og de belyser deres egen konstruerte natur og det faktum at de er kunstige fremstillinger.

Motstand mot essensialisme: Postmodernismen motsetter seg ideen om at mennesker eller fenomener har en iboende essens eller faste egenskaper. I stedet ses identiteter som flytende og konstruert gjennom diskurs og maktrelasjoner.

I arkitekturen, for eksempel, brøt postmoderne bygninger med modernismens rene linjer og funksjonalisme, og inkorporerte ofte elementer fra tidligere stilperioder i en eklektisk blanding. I litteraturen innebærer postmodernisme ofte en lek med fortellerteknikker, og i filosofi kan det innebære en avvisning av objektiv kunnskap til fordel for relativisme.

Sentrale teoretikere innen postmodernismen:

Jean-François Lyotard: Han er best kjent for sin bok «The Postmodern Condition» hvor han introduserte begrepet «incredulity towards metanarratives» (skepsis mot store fortellinger). Lyotard argumenterte for at i postmoderne samfunn har troen på overgripende forklaringsmodeller som vitenskap, historie, og ideologi mistet sin overbevisende kraft.

Jacques Derrida: Selv om Derrida ofte assosieres mer med poststrukturalisme, har hans konsept om dekonstruksjon hatt stor påvirkning på postmoderne tenkning. Han argumenterte for at tekst og mening alltid er åpne for omfortolkning og at ingen tekst kan ha en endelig eller lukket mening.

Michel Foucault: Som nevnt tidligere, selv om Foucault ikke betraktet seg selv som postmodernist, har hans arbeid på makt, kunnskap, og diskurs blitt avgjørende i postmoderne debatter.

Jean Baudrillard: Baudrillard er kjent for sitt arbeid om simulakra og simulering, som utforsker kopier uten originaler og hvordan i den postmoderne epoken, simulasjoner har erstattet virkeligheten.

mest lest