Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I boken Factfulness viser Hans Rosling at eksperter ofte har en forvrengt virkelighetsoppfatning. Hvis dette stemmer, er det da så lurt å følge deres råd om en omfattende samfunnsomlegging?

Det kan synes som våre politikere er av den oppfatning. Ikke bare det, men de har også laget lover som kan gjøre vondt verre. Stortinget har vedtatt en klimalov med mål om et lavutslippssamfunn der «klimagassutslippene i 2050 reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i […] 1990». Ettersom utslippene har ligget på rundt 50 millioner tonn CO2-ekvivalenter, må disse reduseres ned til 2,5 millioner tonn CO2. Dette er omtrent like mye CO2 som befolkningen puster ut i løpet av et år. Regjeringen har deretter oppnevnt et utvalg som skal vurdere «… hvilke veivalg Norge står overfor for å nå dette målet …».

Norske utslipp utgjør en forsvinnende liten del av CO2-syklen som igjen er knøttliten i forhold til vannsyklen med den adskillig mer potente klimagassen vanndamp. For at katastrofal oppvarming skal kunne inntreffe, må økt atmosfærisk CO2 føre til en forsterket effekt fra vanndamp, men motsatt effekt kan også inntreffe (negativ tilbakekobling).

En tredjedel av Klimapanelets (IPCC) utslippsbudsjett for CO2 kan det ikke redegjøres for (missing sink). De globale menneskeskapte utslippene av CO2 er større enn økningen i atmosfærisk CO2 etter 1960. Selv om dette forholdt seg motsatt før 1960, hevder Klimapanelet at hele økningen skyldes menneskeskapte utslipp. Fornuften tilsier imidlertid at det må finnes andre kilder. Utgassing fra varmt overflatevann er en mulighet. Det er observert korrelasjon mellom overflatevanntemperatur og atmosfærisk CO2-økning. Først stiger temperaturen deretter øker CO2-nivået i atmosfæren.

Atombombeprøvesprengningene i atmosfæren under den kalde krigen frem til 1963 medførte økning i radioaktivt karbonisotop (C14) i CO2. Mengden av denne isotopen gir oss indikasjon på oppholdstiden for CO2 i atmosfæren. Klimapanelets dominerende karbonsyklusmodell (Bernmodellen) er uforenlig med disse observasjonene.

For at hele økningen i atmosfærisk CO2 skal kunne tilskrives menneskene, må lengden på karbondioksidets oppholdstid i atmosfæren overdrives. Klimapanelets modeller for global oppvarming baseres på CO2-nivåer utledet av Bernmodellen eller lignende modeller. I tillegg til at disse overdriver oppholdstiden for CO2 i atmosfæren, utelukker de også at økningen i atmosfærisk CO2 kan skyldes utgassing fra varmt overflatevann. Dette gjør det enklere å være klimamodellør. Hvis de hadde godtatt at CO2-løseligheten i vann er temperaturavhengig, måtte de ha kjent fremtidige temperaturer for å kunne beregne disse.

Klimautvalget skriver i sin rapport at det er viktig å få på plass gode beregninger av utslipp og opptak fra havets karbonlagre (kap. 11.2, s. 147), men det er uklart om de har forstått hva dette innebærer. Grovt sagt kan man si at mesteparten av utgassingen av CO2 skjer fra tropiske havområder mens de store opptakene foregår nærmere polene. Ettersom havbunnen stort sett er tynnere enn resten av jordskorpen, pipler det ut enorme mengder klimagasser fra sprekker og oppkommer på havbunnen. Vi har ingen anelse om antall eller størrelse på disse. Det kan finnes flere millioner vulkaner på havbunnen. (Ian Plimer)

Når det gjelder menneskenes rolle opp i alt dette, kan det være på plass med litt ydmykhet selv i et norsk ekspertutvalg. Hovmod står for fall.