Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det korte svaret er, INGEN.

Hvorfor er dette et essensielt viktig spørsmål å stille, og hvorfor betyr dette så mye for Norges fremtid? Vel, intet land i verden har den muligheten Norge har for å investere i folk og næringsliv, for et fremtidig velferdsland hvor folket opplever god velferd og trygghet for fremtiden i de neste 100 år. Men, vi mangler lederskap til å gjennomføre det.

Norge er annerledeslandet i verden

Hva er egentlig Norges gaver, fra naturens side?

For oss alle, Norge og verden, så gjelder mye av det samme.

«Det er der vi har våre gaver, vi skal ha våre oppgaver». Tenk godt på den.

Hva er faktisk Norges gaver, fra naturens side? Vi Norge, eller ‘Veien mot nord/Norwegen/Norway’, som europeerne kaller oss i navnet de bruker om oss. Ja, vi er virkelig veien mot nord. Vi er et arktisk, forblåst og vannrikt land, som strekker seg lenger mot nord med tilsvarende bosetning, enn noe annet sted på kloden. Selv på 59 grader nord, er vi ganske unike i bosetning, landbruk, fiske, industri og det gode liv, sammenlignet med resten av landene i verden på 59 grader nord. Fra 66 grader nord, er vi ganske så alene, så der er vi faktisk helt unike.

Er det ikke derfor at i tillegg til mulighetene våre gjennom et høyt utdannet folk, at våre gaver fra naturens side, har så stor betydning for hva vi i Norge kan klare å få til. Havets ressurser var det første vi startet med å utnytte etter siste istid. Det fantes knapt dyrkbar matjord å dyrke, eller skoger med busker, trær, dyr eller fugler. Alt var rensket reint av all isen som hadde vært her i over 100 tusen år, så tilbake sto bare en steinørken.

Norges vekst og velstand de siste 200 år bare gått proporsjonalt med tilgangen på energi, enda mer gjennom vannkraften, og senere oljen og gassen.

Nå rår vi over enorme havområder, fiskeressurser, skogområder, vannressurser, mineraler, olje, gass, fjorder, natur og jord. Det er det som vi har fått som våre gaver, og det er det vi som nasjon må sørge for å høste, benytte og foredle, til det beste for folket som bor her, og for fremtidens generasjoner. Det er egentlig bare det samme som rådde tilbake i den tid, da gårder gikk i generasjoner som sørget for at man forvaltet ressursene til det beste for fremtiden for sin familie.

Tror noen at det kommer til å bli mindre etterspørsel etter våre ressurser og muligheter? Nei, jeg tror at mange faktisk trenger de ressursene Norge rår over. I tillegg til at alle land trenger mer av det de har av egne ressurser, så trenger de mer av alt det alle andre har. Kampen om ressursene er stor, blir større, og vi tror det kommer til å bli avgjørende for Norges fremtid, hva politikerne i Norge tar av beslutninger.

Et lederskap som står opp for landet vårt

Hva betyr det? Det betyr at vi må ha et lederskap som setter Norges interesser først. Vi skal samarbeide og handle med andre land, samt bidra til at andre land får de samme gode mulighetene som oss, ut ifra sine potensialer, men det krever likevel et lederskap hvor det er ut ifra Norges interesser dette skjer.

Og det er nettopp det som er essensen i å ta vare på Norge. Hva det er vi har av gaver ut fra naturens side, beliggenhet og ressurser i folket for øvrig, det avgjør hvor Norges oppgaver for å bygge landet ligger. Her er det lite lederskap å se fra dagens storting, noe som stiller et stort spørsmål hvor det burde tenkes nytt. Dagens politiske ledelse er mest opptatt av å bruke opp det andre har skapt før dem, enn å sørge for at Norge bygges for de neste 100 år, og verdiene som skal fordeles skapes først.

Det å bare melke det beste vi har akkurat nå, vil over tid være det samme som avvikling. Både næringslivet og det offentlige må være innovativ, nyskapende og henge med på konkurransedyktig teknologisk utvikling hele tiden. Da trygger vi fremtiden, for hele Norge.

Å skape et land for fremtiden, betyr for oss at vi har en sterk stat, men ikke en stor stat, som sørger for kjerneoppgaver som infrastruktur, helse, utdanning, samferdsel, sikkerhet og beredskap, rettsvesen, arealforvaltning og at vi sosialt tar vare på de svakeste. Vi mener at et godt samfunn måles etter hvordan vi tar vare på hverandre, hjelper hverandre og sørger for at enkeltmennesket føler trygghet, tilhørighet og aksept. Til dette er vi også avhengige av ressurssterke kommuner i enden av den offentlige aksen.

Hvor er dagens partiledere som ligger an til å kunne lede en ny regjering?

Av de tre som ligger nærmest å kunne bli ny statsminister etter valget 8. september, så er nok ingen av dem det vi karakteriserer som virkelige statsledere.

Jonas Gare Støre betegner vi som en av tidenes svakeste statsministere, men som ble reddet av vår kanskje eneste statsmann i regjeringen, Jens Stoltenberg. Uten Jens, ville Jonas og AP vært tapende part til valget. Støre ble regnet som en god utenriksminister, og kanskje han burde holdt seg til det. For Støre er det makten som er viktig, ikke hva han får gjort for det norske folk. Han omgir seg med prateklassen, og har lang vei å gå før han forstår folket han skal tjene.

Hva med Erna Solberg? Hun viste gjennom sine åtte år som statsminister at hun skapte en rekordstor offentlig sektor, og tok næringslivet i Fastlands-Norge fra å være i verdenstoppen, til et mye lavere nivå. Hva er det som plutselig er nytt i hennes lederskap nå? I tillegg viste hun gjennom Sindre-saken at ved å ikke ta et ansvar for handlinger i egne rekker, forteller det oss at å være den statsleder som Norge trenger nå, er hun langt unna. I tillegg er det en synlig avstand ned til folket hun burde forstå hun skal tjene.

Så har vi Sylvi Listhaug. Hun har gått gjennom en transformasjon hvor hun fremstår ryddigere, med færre kontroversielle utspill, høfligere i debatter og kledd opp av stylister. Vi har tidligere sett at hun sliter når ansvaret blir stort og noe provoserer for mye, da har den virkelige Listhaug kommet frem. Spørsmålet nå er om hun har lært og forstått at å være statsleder, er noe annet enn å la seg styre av First House-gjengen slik det fremstår nå. Politisk er kanskje Listhaug den eneste som er villig til å forsøke få til en endring fra rådyr symbolpolitikk som blir katastrofal for Norge og EU, reelt sett ta ned offentlig forbruk og stå i en storm som kommer fra de ‘Grønne bandittene’, som må gi fra seg sitt i sløsingens navn.

Hva med resten av partilederne?

Venstres Guri Melby, statsleder, nei. Hun prater mye om lite, og fremstår underdanig til å være statsleder. Hun godtar gjerne dårlige løsninger og gir nok bort Norges suverenitet, bare hun får sitte rundt bordet til de ‘store’.

KrFs Dag-Inge Ulstein fremstår tydeligere og myndigere enn mange av de andre, men representerer en ideologi som begrenser muligheten og har ikke en reell helhetspolitikk som trengs for Norges fremtid. Som person og fremtoning, mye sterkere enn budskapet.

Trygve Slagsvold Vedum har vist sin svakhet som finansminister og virker uten troverdighet for de fleste uansett hva han prøver å formidle. Langt unna å være en statsleder.

Når det gjelder SVs Kirsti Bergstø, så lurer vi på om vi er på samme planet. «Få vekk alle de rike», skrek hun. Lurt at vi ikke har folk som tar risiko, har investeringsevne og er skapere av arbeidsplasser. Nei, få de vekk, det bygger da intet land. Altså, ingen statsleder.

Rødts Marie Sneve Martinussen, fremstår tydelig og viser lederskap, men dessverre i bunn så ligger det en ideologi som ikke bygger et land slik det kreves. Der i gården hadde nok ikke Oljefondet vart særlig lenge, men som KrFs Ulstein, er fremtoningen mye sterkere enn budskapet.

MGDs Arild Fremstad, nei, ingen statsleder, kun en leder som vil gjøre Norge til et fattig land.

Politisk makt skal vokse fra lokalsamfunnene og være forankret i norske interesser.

I neste fireårsperiode vil mye av de større avgjørelsene om Norge skal bygges til et land hvor næringsliv, det offentlige, arbeiderne, bedriftseiere og resten av folkets økonomi vil snus i den retningen vi må, eller om vi fortsatt skal svekkes så mye at vi får større problemer, eller at vi slukes av EU til slutt.

Er det ikke på tide å slutte å sitte med lua i hånda, og bare godta at vi skal være en råvareleverandør for de store nasjonene i EU, som bare ønsker å suge til seg så mye av våre ressurser som mulig? Det er derfor vi må utvikle hele Norge, ikke avvikle slik det har blitt gjort nå i 30 år, og bare flytte råvarene sørover, eller til Asia. Vi kan mangedoble verdiene av våre ressurser, men da må vi utvikle hele Norge, og foredle det videre har.

Vi har lurt på lenge: Hvorfor setter ikke våre norske politikere, Norge først? Vi hører mange si det, men ser ikke at det skjer. Vi ser at det er viktigere med posisjoner, taburetter og innpass hos de ‘store’, og ikke fordi de brenner for at Norges interesser må være førende.  Er det kanskje derfor så mange sliter i dag med å stole på de sentrale politikerne vi har? Vi har i alle fall innsett, at sannhet, fakta og til det beste for vanlig folk, kan virkelig sies på mange måter. Er det bare jug, skyldes det inkompetanse, eller bare ønsker man å ikke fortelle sannheten?