Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er et av vår tids mest groteske paradokser: At feminister som i Vesten kjemper for frihet og likestilling, samtidig unnskylder – eller til og med støtter – et av verdens mest kvinnefiendtlige regimer: Islamske republikken Iran.

Dette er et regime som forbyr kvinner å vise håret, reise uten mannlig verge, synge offentlig eller kreve skilsmisse på lik linje med menn. Et regime som myrdet Jina (Mahsa) Amini for et feilplassert slør, og som svarte på protestene med fengsel, voldtekt og henrettelser.

Likevel hører vi knapt et pip fra deler av den vestlige kvinnebevegelsen. I stedet for å støtte iranske kvinners frihetskamp, fokuserer enkelte aktivister mer på å unngå “islamofobi” og kritikk av “ikke-vestlig kultur”. I sin iver etter å ikke støte noen, svikter de nettopp de kvinnene som kjemper den tøffeste kampen.

De ville snudd seg i graven

Mary Wollstonecraft, som i 1792 krevde at kvinner måtte betraktes som rasjonelle og frie individer – ikke eiendom under mannlige autoriteter – ville ha vridd seg i graven av å høre at hennes feministiske arvtakere nå unnskylder menn som arresterer kvinner for å vise håret sitt.

Simone de Beauvoir, som i Det annet kjønn avkledde kvinnen som “den andre”, ville vært forferdet over at feminister i dag bagatelliserer et regime der kvinner reduseres til objekter for teokratiens æreskultur.

Gloria Steinem, en pionér for kvinners rett til å bestemme over egen kropp, ville aldri akseptert et system hvor staten dikterer kvinners klesvalg og seksualitet, og hvor hijab ikke er et valg, men et påbud håndhevet med batonger og fengsel.

Akademisk distanse som dekker over undertrykkelse

Jeg skal ikke nevne navn, men D\det finnes norske akademikere som hevdet at dagens iranske prestestyre må forstås i lys av “de lange linjene i historien”, og at den teokratiske maktstrukturen i Iran muligens har røtter i førislamsk administrasjon. Vedkommende framstiller seg som nøytral observatør, med akademisk distanse og tittel som garantist for objektivitet.

Men gjennom hele argumentasjonen nevnes ikke med ett ord den systematiske undertrykkelsen av kvinner i Iran. Ikke ett ord om jentene som piskes, skytes eller dør i fengsel. Ikke om det brutale moralpolitiet, ikke om hijabtvangen, ikke om den juridiske umyndiggjøringen av kvinner. Ikke engang Irans alvorlige kriser – som vannmangel, strømrasjonering, helsevesenkollaps eller masseflukt av eksperter – nevnes.

Alt dette forbigås i taushet, mens presteregimets autoritet forklares med kulturhistoriske refleksjoner og “tradisjonsforståelse”.

Dette er ikke faglig nøytralitet. Det er moralsk blindhet. Når akademikere med makt til å påvirke offentligheten velger å tåkelegge diktatur og kvinneundertrykkelse med teorier og relativisme, svikter de sitt samfunnsoppdrag. Det er ikke intellektuelt – det er kynisk.

De hadde ikke overlevd én dag

Men la oss være ærlige: Mange av dem som forsvarer regimet i Iran fra skrivebordene sine i Oslo, Paris eller New York, er ikke nødvendigvis naive. Noen har personlige bånd til personer i regimet. Andre skriver på bestilling. Noen ønsker å fremstå som radikale, antikoloniale intellektuelle – så lenge det ikke koster dem noe annet enn likes.

De som klager på “urettferdighet” fordi kvinner i Norge må betale mer for frisør, fordi det er færre kvinner enn menn i Dagsnytt 18, eller fordi de ikke fikk nok applaus for sin feministiske kronikk i Aftenposten – disse hadde ikke overlevd én dag som kvinne i Iran.

En iransk kvinne kan ikke synge offentlig. Hun kan ikke danse på TikTok. Hun kan ikke få pass uten mannens godkjenning. Hun kan bli pisket eller drept for håret sitt.

Å sitte i trygge, frie land og bagatellisere dette – eller unnskylde det – er ikke bare ignorant. Det er kynisk. Det er en form for moralsk outsourcing, der man ofrer andres frihet for å beskytte sin egen ideologiske posisjon.

Undertrykkelse er ikke eksotisk

Denne naive romantiseringen av religiøse autoriteter som “autentiske uttrykk for ikke-vestlige kulturer” er farlig. For hva skjer når man pynter på prestestyrets brutalitet i kulturell toleranses navn? Man gjør kvinneundertrykkelse eksotisk. Man tar fra iranske kvinner retten til å definere sin egen frihet.

Dette er ikke et spørsmål om kultur – det er et spørsmål om menneskerettigheter. Kvinners rett til å velge sin tro, sin kropp, sin stemme, sitt liv. Når Vesten relativiserer denne kampen, svekker det all troverdighet i likestillingskampen her hjemme.

Feminismen må være prinsipiell

Vestlige feminister må spørre seg: Forsvarer dere kvinner – eller ideologi? Å forsvare mullahregimet i likestillingens navn er å bli medskyldig i et system som straffer jenter for hårlokker og gjør lydighet til dyd. Feminismen må være prinsipiell – eller den er ingenting.

«Hvis du ikke står opp for alle kvinner, så står du ikke opp for kvinner.»

– Roxane Gay