Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Når nominell avkastning er lik inflasjonen, er realavkastningen null. Likevel beskattes hele gevinsten med 37,84 prosent.
Resultatet er skatt på inntekt man ikke har hatt – en teknisk systemfeil som rammer alle som sparer i fond og aksjer, og som sjelden diskuteres offentlig. Effekten bryter med skatteevneprinsippet, et av skatterettens mest grunnleggende prinsipper.
Kapitalbeskatningen er et område hvor tekniske detaljer får store praktiske konsekvenser. Et av de mest oversette problemene i norsk skatterett er at gevinst beskattes nominelt, ikke reelt. Inflasjon – som direkte påvirker kjøpekraften – tas ikke hensyn til når skattepliktig gevinst eller utbytte beregnes.
Dette gir seg utslag som få er klar over. Ta et enkelt eksempel: Dersom en investering øker med 4 prosent, og inflasjonen samme år er 4 prosent, er realavkastningen 0. Kjøpekraften er uendret. Likevel beskattes hele den nominelle gevinsten, med kun et beskjedent skjermingsfradrag som ikke er knyttet til prisvekst, men til risikofri rente.
Med dagens oppjusterte skattesats på 37,84 prosent innebærer dette at en nominell gevinst på 100 kroner gir en skatt på 37,84 kroner – selv om den reelle gevinsten er null. Det er en skatt på inntekt man ikke har hatt. Denne satsen ble politisk begrunnet som et tiltak mot «de rike», men treffer i praksis bredt: alle som sparer i aksjer, aksjefond, indeksfond og aksjesparekonto, inkludert den brede middelklassen som følger myndighetenes råd om langsiktig sparing til egen pensjon.
Dette er ikke et politisk ønske, men en teknisk virkning av tre forhold:
- Gevinst beregnes nominelt
- Inflasjon justeres ikke for
- Skjermingsfradraget følger risikofri rente, ikke prisvekst
Konsekvensen er at realavkastningen kan bli spist opp av skatt – også i år hvor investeringen faktisk har oversteget inflasjonen. I ytterste konsekvens kan man ende med negativ realavkastning etter skatt, selv om investeringen nominelt har gått opp. Dette er en ren systemfeil, ikke et fordelingspolitisk virkemiddel.
Inflasjonsbeskatning er et kjent problem internasjonalt, men diskuteres nesten ikke i Norge. Det er bemerkelsesverdig, særlig fordi mekanismen rammer bredt og undergraver skatteevneprinsippet: Skatt skal betales av faktisk evne til å bære skatt, ikke av tall som kun eksisterer på papiret.
Den nylige skattekommisjonen, «NOU 2026: 9 Veien mot et bedre og mer forutsigbart skattesystem», berørte ikke problemstillingen. Dermed står en av de mest grunnleggende tekniske svakhetene i kapitalbeskatningen fortsatt ubeskrevet i den offentlige debatten.
Det er på tide å åpne for en bredere faglig diskusjon om kapitalbeskatningens utforming. I dag beskattes enkelte kapitalinntekter med 22 prosent, mens gevinst og utbytte beskattes med 37,84 prosent. Satsforskjeller skaper alltid tilpasninger – som det heter: «All skatteplanleggings mor er satsforskjeller». Men når satsforskjellene kombineres med inflasjonsbeskatning, oppstår en utilsiktet og systematisk overbeskatning av helt vanlige sparere.