Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Grunnstøtingen av et skip lastet med norske NASAMS-luftvernsystemer på vei til Polen har avdekket flere kritiske aspekter ved Norges beredskap og transportkapasitet for militært materiell.

Dette inkluderer både operasjonelle utfordringer og dypere strukturelle svakheter i dagens krisehåndteringssystem.

Notraship som sovende organ

Det er verdt å merke seg at Nortraship, som under andre verdenskrig spilte en avgjørende rolle for Norges maritime beredskap, fortsatt eksisterer som et sovende organ. Selv om dette i teorien skal være en ressurs for kriseberedskap, fremstår det mer som en formalitet uten praktisk nytteverdi i dagens sikkerhetspolitiske landskap.

Norske rederier mottar fortsatt betaling for å være en del av denne ordningen, men dette ser mer ut som en symbolsk øvelse enn et reelt bidrag til nasjonal sikkerhet. Det faktum at skipene ofte er bemannet av utenlandske mannskaper – mange fra Øst-Asia, Øst-Europa og til og med Russland – understreker den illusoriske karakteren av dette systemet.

Avhengighet av utenlandske aktører

Det aktuelle skipet eies av DFDS, et dansk rederi, noe som tydeliggjør Norges sterke avhengighet av utenlandske aktører for transport av militært materiell. Kombinert med den lave andelen norske sjøfolk på slike skip, gir dette grunn til bekymring. I en krisesituasjon kan lojaliteten til utenlandske mannskaper ikke tas for gitt, og det er høyst usikkert hvordan de vil reagere under press.

Sikkerhetsrisiko og nasjonal kontroll

Bruken av utenlandske mannskaper og skip til transport av sensitivt utstyr utgjør en åpenbar sikkerhetsrisiko. Det er vanskelig å se hvordan norske myndigheter kan sikre lojalitet og pålitelighet blant besetningsmedlemmer som ikke har noen tilknytning til norske interesser. Situasjonen avslører også en svakhet i nasjonal kontroll over kritisk infrastruktur.

Et spill for galleriet?

At norske rederier fortsatt får betalt for å delta i Nortraship-ordningen, uten å stille med norske sjøfolk eller tilstrekkelig beredskapskapasitet, kan oppfattes som et spill for galleriet. Denne praksisen skaper et bilde av beredskap uten å levere reell sikkerhet, noe som bør vekke sterk kritikk.

Åpne spørsmål

• Hvorfor tillater norske myndigheter at Notraship eksisterer som et sovende organ uten praktisk funksjon?
• Hva slags krav stilles til rederiene som mottar støtte gjennom denne ordningen?
• Hvilke tiltak kan gjennomføres for å sikre at norske skip med norske mannskaper er tilgjengelige for kritisk transport under krise og krig?
• Hvorfor er det akseptabelt at utenlandske aktører med potensielt problematiske lojalitetsforhold får ansvar for slike sensitive oppdrag?

Avslutning

Den nylige hendelsen er en påminnelse om at Norge må ta grep for å styrke sin maritime beredskap og redusere avhengigheten av utenlandske aktører. En revisjon av Nortraship-ordningen, med fokus på reell nasjonal kontroll og kapasitet, bør være et sentralt tema i sikkerhetspolitiske diskusjoner fremover.