Dette er en kommentar.

Hormuzstredet kan bli stengt lenge – og det setter Trump i en vanskelig situasjon.

«Det er lettere å starte kriger enn å stanse dem.» Utsagnet er blitt en floskel. Men for Donald Trump kan det nå bli en ny og ubehagelig lærdom.

Det er snart to uker siden Israel og USA startet sine angrep på Iran. Tusenvis av missiler og bomber er sluppet mot mål i landet. Store deler av det øverste lederskapet i Iran ble drept i en tidlig fase av operasjonen.

Men i motsetning til ved tidligere angrep på iranske mål, har regimet denne gang valgt mer enn symbolske gjengjeldelser. Iran har slått tilbake med angrep mot Israel, mot amerikanske militærbaser i regionen og også mot anlegg i en rekke land rundt Persiabukta – blant annet i Gulf-statene, Aserbajdsjan, Tyrkia og Kypros.

Den viktigste konsekvensen så langt er likevel ikke de militære angrepene i seg selv, men det som skjer i Hormuzstredet.

Hormuz – verdens viktigste energipassasje

Iran har i praksis stengt Hormuzstredet for alt annet enn sin egen oljeeksport. Den iranske eksporten, rapporterer Reuters, synes i stor grad å ha fortsatt omtrent uendret siden angrepene startet 28. februar.

Hormuzstredet er verdens viktigste energipassasje. Rundt 20 prosent av verdens oljehandel og en tilsvarende andel av global LNG-transport passerer normalt gjennom dette smale stredet mellom Iran og Oman.

President Trump hevdet tidligere denne uken at det snart «ikke er flere mål igjen å bombe» i Iran. Han har også flere ganger antydet at de amerikanske angrepene kan nærme seg slutten.

Problemet er at Iran har en stor finger med i avgjørelsen om når krigen faktisk er over – og når Hormuzstredet igjen kan åpnes for normal skipstrafikk.

Begrenset informasjon fra krigssonene

Israel har forbudt nyhetsmedier å vise bilder eller rapportere i detalj om iranske missiler som treffer mål eller skytes ned. Dermed er det vanskelig å få et klart bilde av hvor effektive de iranske angrepene faktisk er.

Forbudet kan også tolkes som et tegn på at flere missiler slipper gjennom de israelske forsvarssystemene enn myndighetene ønsker å offentliggjøre.

Når det gjelder de amerikanske basene i Gulfen, virker det troverdig at flere radarer og sensorer brukt til å avskjære iranske missiler er blitt ødelagt eller skadet. Minst åtte amerikanske soldater er rapportert drept og rundt 150 såret.

Flytrafikken i regionen er også blitt kraftig påvirket. Emiratene og Qatar fungerer som sentrale knutepunkter for flytrafikk mellom øst og vest, og mellom nord og sør. Når luftrom stenges eller blir usikkert, får det raskt globale ringvirkninger.

Samtidig er hoteller, flyplasser og oljeanlegg blitt rammet av iranske droner og av vrakrester fra missiler som er skutt ned.

Gulf-statene under press

For Gulf-statene er situasjonen særlig bekymringsfull. De amerikanske militærbasene som finnes i flere av disse landene har vist seg å ikke nødvendigvis gi den sikkerhetsgarantien mange hadde håpet på.

I bakgrunnen ligger også en enda mer alvorlig trussel: avsaltningsanleggene.

Store deler av drikkevannet i Gulf-statene produseres gjennom avsalting av sjøvann. Dersom Iran begynner å angripe disse anleggene systematisk, kan flere land raskt stå overfor en akutt vannkrise.

Iran kan kontrollere krigens slutt

Vi vet ikke hva det iranske regimet til slutt vil velge å gjøre. Men dersom iranske ledere følger med på diskusjoner i vestlige medier og podkaster, vil de se at mange analytikere peker på et åpenbart poeng:

Dersom Iran nå bare stanser sine angrep og åpner Hormuzstredet, kan de i praksis risikere å stå overfor nye angrep fra Israel eller USA om noen måneder.

Israelske strateger omtaler ofte en slik tilnærming som å «klippe gresset». Strategien har vært brukt mot Hamas i Gaza i mange år: man svekker fienden gjennom gjentatte militære operasjoner uten nødvendigvis å forsøke fullstendig utslettelse.

For Iran kan det derfor fremstå risikabelt å gi etter uten å oppnå noe politisk i retur.

Vi har heller ikke sett større folkelige protester i Iran etter at angrepene begynte. Folk er redde. I den grad noen har gått ut i gatene, har det ofte vært støttespillere av regimet som sørger over sine drepte ledere.

Iran sitter med eskaleringsdominans

Mye tyder derfor på at Iran i praksis kan sitte med det strateger kaller eskaleringsdominans.

Det skal ikke mye til for å gjøre skipstrafikken gjennom Hormuz svært risikabel. Iran har droner, hurtigbåter og kan potensielt legge sjøminer. Selv en begrenset trussel kan være nok til å få rederier og forsikringsselskaper til å holde skip unna.

Det vil være militært svært krevende for USA eller andre å forsøke å åpne stredet med makt eller å eskortere et stort antall tankskip med tilstrekkelig sikkerhet.

Iran vil neppe åpne Hormuz uten å få noen form for politisk gevinst. Ikke bare av hensyn til hvordan det vil bli oppfattet internasjonalt, men også internt. Regimet vil måtte vise at landet ikke har blitt slått.

Så lenge Iran ikke kapitulerer, vil mange kunne hevde at de i praksis har oppnådd en form for seier – særlig siden regimeendring i Iran var et uttalt mål fra Trump-administrasjonen i krigens tidlige fase.

Hvilke krav kan Iran stille?

Spørsmålet er hvilke krav Iran kan fremme som samtidig er politisk mulige for motparten å akseptere.

Det iranske regimet har luftet ideen om krigsskadeerstatning for ødeleggelsene i landet. Det er vanskelig å se for seg at Trump kan gå med på noe slikt.

Et mer realistisk pressmiddel kan være krav rettet mot Gulf-statene – Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia – om å begrense eller stanse amerikansk militær tilstedeværelse på deres territorium.

Om slike krav kan bli diskutert, vil i stor grad avhenge av hvor stor belastning disse statene opplever dersom krigen og forstyrrelsene i Hormuz vedvarer i måneder.

En konflikt Russland kan tjene på

For Russland kan utviklingen ha klare strategiske fordeler.

Når store deler av oljeeksporten fra Persiabukta blir usikker, øker betydningen av russisk olje på verdensmarkedet. Høyere priser kan også styrke Russlands økonomi.

Samtidig vil en langvarig konflikt med Iran kunne binde opp amerikanske militære ressurser og avanserte våpensystemer – ressurser som ellers kunne blitt brukt i støtte til Ukraina.

Trumps vanskelige valg

Hva kan USA gjøre dersom Hormuzstredet forblir stengt?

En mulighet som er blitt diskutert er en militær operasjon mot Kharg-øya, hvor en stor del av Irans oljeeksport går gjennom. Andre har spekulert i om USA kunne forsøke å kontrollere den iranske kysten ved Hormuz med bakkestyrker. Men mange amerikanske soldater vil å så fall dø. Og en slik okkupasjon har få utsikter til å kunne avsluttes.

Iran har ifølge Reuters forsatt å eksportere sin egen olje ut av Hormuz i nesten like stort omfang som før angrepen startet. USA kan også forsøke å stanse Irans egen oljeeksport på rundt 1,5 millioner fat per dag. Det vil være militært enkelt. Men en slik strategi vil samtidig kunne presse oljeprisene ytterligere opp globalt.

I praksis har Trump få gode alternativer dersom målet er å legge ytterligere press på det iranske regimet.

USA kan fortsette å bombe. Men mange av de militære målene er allerede slått ut, og ytterligere angrep vil i større grad ramme sivil infrastruktur.

Det er lite som tyder på at slike angrep vil gjøre den iranske befolkningen mer positiv til USA eller Israel. Tvert imot kan det styrke nasjonal samling og støtte til regimet.

En krig uten enkel utgang

Noen mener fortsatt at Trump spiller et slags geopolitisk «4D-sjakk» og at han til slutt vil komme ut av situasjonen sterkere enn sine motstandere.

Skulle han klare det, vil denne vurderingen trolig fremstå som riktig.

Men foreløpig er det lite som tyder på at denne krigen utvikler seg til USAs fordel.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

– Vi får ikke nok våpen (+)