Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I dagens politiske landskap er det bred enighet om at klimaendringer representerer en alvorlig og til dels eksistensiell trussel. Dette gjelder ikke bare i internasjonale fora, men også nasjonalt som i Norge. På Stortinget er det vanskelig å finne en eneste representant som åpent stiller spørsmål ved om vi faktisk står overfor en klimakrise slik begrepet ofte forstås i dag.

Samtidig vet vi at det finnes både kompetente fagpersoner og betydelige grupper i befolkningen som er kritiske til det dominerende klimanarrativet. De er ikke kritiske i form av fornektelse, men gjennom nyanserte innvendinger basert på empiri, vitenskapelig teori og økonomiske betraktninger. Hvordan kan det ha seg at slike stemmer synes fullstendig fraværende i den politiske maktens kjerne?

Politisk konsensus og frykten for stempling

En viktig del av forklaringen ligger i hvordan det politiske systemet i Norge og mange andre vestlige land har utviklet en konsensus rundt klimapolitikken. Selv partier som tidligere har vært kritiske til klimatiltak, som Fremskrittspartiet, har tonet ned sine innvendinger i møte med normpresset som dominerer både i mediene og i politiske forhandlinger.

Det er blitt politisk risikabelt å avvike fra fortellingen om klimakrisen. Ikke bare risikerer man å bli stemplet som “klimafornekter”, et begrep ofte brukt mer polemisk enn presist, men også å miste samarbeidsmuligheter og troverdighet som “ansvarlig” politiker.

Denne konformiteten forsterkes av at klimapolitikken i stor grad er blitt en moralsk kategori: Å “tro på klimavitenskapen” er ikke bare et spørsmål om å lese data, men om å vise verdier, ansvar, solidaritet og fremtidstenkning. Dermed får skeptikere rollen som kyniske industriforkjempere eller beskyldes for å være ideologisk forblindede og bakstreverske. Et slikt klima (i overført betydning) gjør det nesten umulig for faglig fundert kritikk å få plass i det politiske sentrum (som synes kapret av ekstremister).

Vi så det samme under koronapandemien. Kritiske røster mot nedstengningen av landet i 2020 og 2021 var nesten fraværende. Det virker som om politikerne på disse områdene opplever en kognitiv dissonans hvis ikke alle tenker likt.

Misforstått vitenskapelig konsensus

Det ofte siterte tallet om at “97 % av klimaforskere er enige” har også bidratt til å marginalisere uenighet. Men denne konsensusen gjelder i stor grad kun en påstand nemlig at menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Det sier lite om graden av påvirkning, usikkerheten i modellene, effekten av konkrete klimatiltak, eller hvorvidt vi står overfor en eksistensiell krise.

Likevel er tallet ofte brukt som retorisk ammunisjon mot enhver som ønsker å nyansere bildet. Mange dyktige fagfolk som peker på svakheter i klimapolitikken, overforenklinger i modellene eller manglende sammenheng mellom tiltak og effekt, blir fort skjøvet ut i randsonen, uansett hvor vitenskapelig deres innvendinger er. Overtonvinduet når det gjelder klimaspørsmålene er utrolig snevert.

Medielogikk og valgbarhet

Et annet aspekt er medienes rolle. Kritiske stemmer slipper sjelden til i hovedstrømsmedia uten at de pakkes inn i et narrativ om “kontrovers”, “konspirasjon” eller “reaksjon”. I en medievirkelighet som søker klarhet og dramaturgi, blir det lite rom for faglig kompleksitet. Dette forplanter seg til politikken: Partier som ønsker makt, søker også legitimitet. Og legitimitet i dagens medieklima oppnås ikke ved å utfordre klimadogmene, men ved å vise at man tar klimautfordringen “på alvor”.

I tillegg gjør valgordningen det vanskelig for nye partier med avvikende syn å komme inn på Stortinget. Selv om det finnes en velgergruppe som er kritiske til det grønne skiftet enten på grunn av kostnader, effekt, prioriteringer eller rettferdighet så er disse stemmene ofte spredt og ikke konsentrert nok til å gi politisk gjennomslag under dagens system.

Et grønt skifte – uten motstemme?

Klimapolitikken har ikke bare blitt en miljøstrategi. Den er nå tett knyttet til næringsutvikling, industriell omstilling og internasjonale forpliktelser. Det grønne skiftet fremstilles ikke bare som nødvendig, men som en moderniseringsreise vi ikke har råd til å bli stående utenfor. Når klimapolitikken kobles til fremtidstro, jobber, eksport og teknologi, blir det enda vanskeligere å stille spørsmål ved om premissene faktisk holder uten å fremstå som motstandere av fremskritt.

Men vi vet at økonomisk velstand, utvikling og fremskritt følger av at uavhengige aktører prøver og feiler seg fram koordinert av prismekanismene. Det grønne skiftet er derimot en form for sentralstyring av økonomien basert på subsidier og reguleringer og vil med nødvendighet stagnere eller kollapse. Vi fikk et signal om dette da den elektriske strømmen brått forsvant på den iberiske halvøya den 28. april i år. Årsaken var at nesten all strøm kom fra vindmøller og solcellepanel. Dette førte til en ustabilitet i strømnettverket og en såkalt frekvenskollaps og var en varslet hendelse. Man må til nyhetskanaler utenom hovedstrømsmedia i Norge for å lese om dette eller konservative aviser som Daily Telegraph i England.

Konklusjon

Det er et tankekors at i en tid hvor “mangfold” og “inkludering” hylles, er det lite rom for intellektuelt og faglig mangfold i klimapolitikken. Å stille spørsmål ved om vi står foran en eksistensiell klimakrise er ikke nødvendigvis et uttrykk for fornektelse, men for kritisk tenkning. Det er kritisk tenkning forankret i virkeligheten som har drevet vitenskapelig, økonomisk og politisk utvikling i århundrer. Når slike spørsmål ikke får politisk representasjon, mister vi ikke bare debatt. Vi risikerer å miste tilliten som er selve grunnlaget for samfunnslimet. Det er paradoksalt at vi som er kritiske til den såkalte klimakrisen, ikke har en eneste representant på Stortinget.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

– Pandemien var et historisk overgrep mot befolkningens frihet