Åtte av ti lærere i skolene og barnehagene føler seg ikke fri til å si hva de mener om forholdene på sine arbeidsplasser. Seks av ti mener at de ikke kan uttale seg offentlig uten å risikere negative reaksjoner, viser en undersøkelse blant nesten 900 lærere i barnehager, grunnskoler og videregående skoler. Det er bladet Utdanningsnytt sammen med Utdanningsforbundet som har fått gjennomført undersøkelsen.

«Det er høye og urovekkende tall,» sier FAFO-forsker Sissel Trygstad, en av landets mest erfarne arbeidslivsforskere som har gjennomført en rekke undersøkelser om ytringsfrihet på norske arbeidsplasser.

Hun reagerer særlig på at så mange lærere sier at de ikke kan delta i offentlig debatt om politikk og samfunnsspørsmål. Hun mener at det er et paradoks at lærerne svarer som de gjør når man vet at de skal undervise elevene i demokrati, deltakelse og meningsbryting..

Men verken Trygstad eller andre som har kommentert denne saken vil si hva det er for slags meninger som lærerne ikke kan gi uttrykk for uten å risikere represalier og andre negative reaksjoner. Lederen for Ytringsfrihetskommisjonen, som kom med en rapport i 2022, Kjersti Løken Stavrum, sier at det er helt avgjørende at offentlig ansatte sier fra om forhold som de mener bør komme fram i offentligheten.

«De sitter på fagkunnskapen, og vi trenger fagfolk som engasjerer seg slik at vi får et opplyst ordskifte. Det gjelder absolutt, også for lærerne. De underviser den oppvoksende slekt og må vise at det å ytre seg er både bra og viktig,» sier hun til Utdanningsnytt. 

– Utviklingen gjør meg forbanna 

Av undersøkelsen går det fram at over 87,4 prosent av de spurte svarer nei på spørsmål om de noen gang har uttalt seg kritikk  om forhold på arbeidsplassen til redaktørstyrte eller sosiale medier. Og det er 87,8 prosent som mener at lærere i barnehager og skoler i større grad bør uttale eg offentlig om kritikkverdige forhold på arbeidsplassene deres.          
Lederen i Utdanningsforbundet, Geir Røssvoll, er av samme mening som Løken Stavrum og synes at undersøkelsen er nedslående. Han legger skylden for situasjonen på kommuneledelsene og mener at de bør rydde opp. Han understreker at situasjonen ikke har vært bedre før ved å si at han hadde håpet at ting hadde bedret seg. 

 Mange undersøkelser har pekt på dette problemet i årevis. Likevel ser vi ingen   utvikling. Det gjør meg rett og slett forbanna og oppgitt, sier han. Årsaken til et det ikke har vært noen bedring av ytringsmulighetene i skolen, mener han er at situasjonen ikke blir tatt på alvor.

– Når lærere ikke sier fra, mister barn og elever viktige forkjempere for et godt utdanningstilbud, og politikerne kan miste verdifull informasjon om situasjonen i skoler og barnehager, sier han. 

EN UTVIKLING I FEIL RETNING

At utviklingen går i feil retning, blir bekreftet på flere hold, blant annet av Clemens Saers, som ble alvorlig skadd av elev-vold i 2014 og, som etter at han har lagt opp som lærer, har reist rundt i landet og holdt foredrag  om det store tabuet i det norske samfunnet, vold mellom lærere og elever i den norske skolen. 

Den såkalte Malkenes-saken for en del år siden om bråk i en Oslo-skole vakte en del oppmerksomhet. Simon Malkenes mente at bråket skyldtes opphoping av sårbare (sic) elever på den skolen han jobbet på. Etter kritikken fra Malkenes satte skolen i gang en undersøkelse av ham fordi hans beskrivelse av forholdene på skolen kunne ha krenket elevene og vært et brudd på opplæringsloven. 

Vold i norske skoler er ingen ny foreteelse. I Oslo-skoler har vold vært et problem i flere tiår. Men fordi dette er gjort til tabu å snakke om, slik Saers påpeker, blir ikke dette anerkjent som et problem av skoleledere og politikere. Og det er nettopp skoleledere og politikere som setter seg imot når lærere tar opp problemet. Hvis vold blir anerkjent som et problem av politikerne, vil det blottstille resultatene av den skole-politikken som føres og har vært ført. 

MANGELEN PÅ KRITIKK I NRK 

Hvilke meninger som lærere ikke vil uttale seg om offentlig, var også en hemmelighet i NRKs Dagsnytt 18 mandag ettermiddag. Professor i pedagogikk ved Oslo Met, Solveig Østrem, påpekte at ytringsfrihet er en forutsetning for demokrati og at friheten til å si ifra ikke minst er viktig for lærerne som nettopp skal lære opp elevene i demokratiske rettigheter. Skolen er en del av samfunnets demokratiske beredskap, som hun sa.   

Forbundsleder i Skoleforbundet, Mona Søbyskogen, sa at undersøkelsen er et godt utgangspunkt for den gode samtalen (sic), og at hun er glad for at lærernes ytringsfrihet er blitt debatt-tema.  Hun ”unnskyldte” lærernes taushet med at de ikke kjenner til kommunenes retningslinjer for ytringsfrihet.  Hun viste til tidens politisk korrekte mantraer og munnsvær som begrepene uenighets-felleskapet (sic), respekt for uenighet og trygge fellesarenaer. På spørsmål fra programleder Sigrid Sollund om forklaringen på lærernes taushet, viste Søbyskogen til den generelle utryggheten i samfunnet. Hva denne utryggheten skyldes, ble det verken stilt spørsmål om fra programleder Sollund eller gitt noe svar på. 

Mangelen på opplysende spørsmål preget altså programleder og deltakerne i Dagsnytt 18, der ”debatten” som vanlig ble en tåkelegging av tabubelagte spørsmål i det politiske korrekte Norge, slik som kritiske spørsmål til den storstilte asylimmigrasjonen, asylpolitikken, bistandspolitikken og nå – situasjonen i skolene. 

MYSTIKKENS SLØR 

Og situasjonen i skolene er det få eller ingen som våger å ta opp. I tilfelle noen gjør det, er det helst folk med utenlandsk bakgrunn, slik som Almir Martin. I boka  ”Integreringen som ikke gikk seg til” tar han nettopp opp det som mange erfarer i skolen, men som få tør snakke høyt om, nemlig kollisjonen mellom innvandrer-kulturer og norsk samfunnsorden. Nå er det ikke gitt at dette er bakgrunnen for dagens ytringsproblemer for lærere i den norske skolen, selv erfaringer fra tidligere år, indikerer det.  Undersøkelsen til Utdanningsforbundet sier ikke et ord om det, noe som godt kan skyldes mangel på profesjonalitet hos dem som har gjennomført undersøkelsen. 

Men Dagsnytt 18 er likevel et illustrerende eksempel på hvordan NRK og innbudte ”eksperter” snakker seg bort fra det som burde være kjernen i denne saken: Hvilke spørsmål er så ømtåelige for lærere i norske skoler at de ikke våger å ta dem opp i offentligheten og heller lar spørsmålene innhylles i mystikkens slør. For det er mystikkens slør som råder i det ”demokratiske Norge” der dette sløret med iherdighet blir pleid og dyrket av institusjoner som NRK og Skolelederforbundet.