Simen Sandelien (H) skriver i et meningsinnlegg i Aftenposten om krigen i Ukraina, der han trekker et tydelig skille mellom propaganda og saklig debatt.

– Amund Osflaten, lærer ved Krigsskolen, spør i Aftenposten om det fortsatt finnes rom for uenighet om krigen i Ukraina. Svaret er ja, men vi må klare å skille mellom saklig drøfting av russiske tenkemåter og det å gjenta russiske talepunkter som sannhet. Uten dette skillet glir analyse over i propaganda, og samtalen mister forankring i virkeligheten.

Ifølge Sandelien handler russisk strategisk tenkning om Moskvas ønske om å bli anerkjent som en stormakt med en legitim interessesfære. Han mener Kreml betrakter Russland, Hviterussland og Ukraina som én nasjon, og at Putins mål er at ledelsen i Kyiv skal være Russland-vennlig.

Videre påpeker han at påstanden om NATO som en trussel ikke underbygges av økt russisk forsvarsberedskap langs grensene til NATO-land:

– Den tvilsomme påstanden om Nato som aggressor og trussel ledsages ikke av skjerpet russisk forsvar langs grensen til Nato-land. Fortellingene om at Maidan var et «kupp» og om den ukrainske ledelsen som illegitim, ser bort fra den folkelige oppslutningen om opprøret og de demokratiske valgene som fulgte.

– Merkelappen på Ukraina som «nazistisk regime» overser at høyreekstreme partier knapt når sperregrensen. Fortellingen om at «Ukraina allerede har tapt» er ikke en nøktern analyse, men har til hensikt å undergrave vestlig støtte, fortsetter han.

Avslutningsvis understreker han at grensene for debatt må opprettholdes, men at propaganda ikke må forveksles med saklig meningsutveksling.

– Når enkelte fortsatt hevder at teorien til Seymour Hersh om en norsk-amerikansk marineoperasjon sprengte Nord Stream rørene må tas på alvor, er kritikken mot dem som propagandister både legitim og nødvendig.