Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger, og er et svar til meningsinnlegget «den hegelianske samfunnsvirkeligheten» av Arnt Folgerø, publisert 30. juni.
Kommunismen er negasjonen av kapitalismen, som fører til en dynamisk utvikling mellom to motstridende krefter. Denne motstridende utviklingen førte til velferdsstaten slik vi kjenner den i dag.
Det er en dynamisk sammenkomst av frie markeder som understøtter en stat som igjen understøtter folket. Slik oppstod velferdsstaten som en balanse mellom kommunismen og kapitalismen.
Velferdsstaten kan anses som en dialektisk utvikling gjennom ideer, slik Hegel anså historien utfolder seg, gjennom ideer. Ideene har så materialisert seg. Kunnskapen i samfunnet materialiserte seg gjennom organisasjonsstrukturer, fysiske ressurser, og finans.
Hegel skriver om den absolutte væren, når menneskeheten når en komplett fullkommelse av seg selv. Er velferdsstaten en slik kompletthet? Det tror ikke jeg.
Vi vitner nå til begrensningene til velferdsstaten. Vi ser at inflasjonen har lagt press på det finansielle. Selskaper har vansker med å holde seg gående, og et krakk i finansmarkeder kan påføre et krakk i velferdsstatens evne til å dekke sine utgifter. Vi vitner til en folkehelse som er substandard.
Nei, vi sulter ikke, men vi har et økt problemer med fedme og sykdommer forårsaket av industriell matproduksjon som ikke er bærekraftig. Men, hva har det med ideer å gjøre? Jo, at når maksimering av lykke blir det ønskede formål for dagens samfunn, så kommer det på bekostning av annet. Det kommer på bekostning av natur, fysisk helse og mental helse.
Det kan derfor være en idé å returnere til Kants pliktoppfyllende universelle etikk; hans kategoriske imperativ. En slik etikk ble ansett av Kant å være objektiv, selv i hans ellers subjektive verdensbilde. Det eneste objektive, ifølge Kant, er etikk. Ellers er vi bundet til våre prekonstruerte (a priori) sinn i form av de tolv kategorier.
Disse former så oppfatningen av alt vi observerer. De tolv kategorier er universelle, men resultatet er at alt av persepsjon er subjektivt. Store deler av det vi anser som kunnskap er utenfor vår forfatning. Det gjelder Gud og det metafysiske. Dette er skillet mellom en noumenal verden og en fenomenal verden. Den fenomenale verden er verden slik vi oppfatter den, mens den noumenale verden er slik den egentlig er.
En komplett forståelse av Gud og metafysikk er rett og slett ikke tilgjengelig. Det samme gjelder samfunnets historiske utvikling, slik Hegel beskrev den. Den metafysiske evolusjonen av ideer er såpass kompleks at den er vanskelig å kartlegge. Hvilke ideer er det som dominerer i dag, og som vil skape en dialektisk utfoldelse i noe nytt? Dette er noe jeg selv gjerne skulle ha hatt svaret på.