Storbritannias forhold til ytringsfrihet er langt mindre solid enn mange liker å tro, skriver Robert Tombs i The Telegraph. Han peker på at mens nasjonen gjerne ser seg selv som bastion for frihet og demokrati, har historien vært preget av sensur, forfølgelse og strenge straffer for ytringer utenfor normen.

– Vi har ingen entydig og autoritativ garanti for ytringsfrihet, i motsetning til USA eller Frankrike, sier Tombs, som påpeker at britisk frihet i praksis bygger på det som ikke er forbudt, snarere enn på rettigheter skrevet inn i grunnloven.

Gjennom historien har både blasfemi, sedisjon og politisk kritikk vært straffbart. På 1600-tallet kunne såkalt hatefull tale bli straffet med glødende jern gjennom tungen, og i viktoriatiden ble tusenvis av kunstverk og bøker beslaglagt eller brent. Selv i moderne tid er det eksempler på at akademikere og forfattere har blitt sanksjonert for sine meninger.

– Den gylne tidsalderen for ytringsfrihet i Storbritannia varte i én generasjon, fra 1960-tallet til slutten av 1980-tallet, hevdes det i artikkelen. Vendepunktet kom med fatwaen mot Salman Rushdie, noe som innledet en ny epoke preget av frykt og konformitet.

Særlig kritisk omtales politi og offentlige institusjoner som etterforsker såkalte «ikke-kriminelle hatytringer».

– Det er et alvorlig problem når uskyldige ytringer, eller bare oppfatninger av dem, kan føre til straff, tap av jobb eller sosial utstøting, fastslår Tombs.

Artikkelen advarer mot det han kaller en «moderne blasfemilov», der sekulære dogmer er blitt like hellige som religion. Den uttrykker støtte til den nye britiske loven som skal sikre akademisk ytringsfrihet, men understreker at det trengs langt sterkere vern også utenfor universitetene.

– Alt som ikke er forbudt, bør være beskyttet, konkluderes det.