Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne uken kunne vi lese at store familienettverk over flere tiår skal ha jukset seg til opphold og statsborgerskap i Norge ved å oppgi falsk identitet. Majoriteten av de avdekkede nettverkssakene har ifølge UDI bakgrunn fra Pakistan, Afghanistan og Somalia.

Men la oss minne om en sak som ble avslørt for over 10 år siden, nemlig den om de såkalte «statsløse palestinerne», som i mange tilfeller visste seg å være alt annet enn det.

Avsløringen som aldri ble en sak

Mellom 2013 og 2015 blottla Politiets utlendingsenhet (PU) at minst 400 personer som hadde fått permanent opphold som statsløse palestinere. Men i realiteten var de jordanske statsborgere. I tillegg, ble om lag 800 saker satt på vent, i en fortrolig indre oversikt for ytterligere etterforskning. Dette er et antall som i seg selv burde ha fremkalt politiske reaksjoner, mediegranskning samt en bred offentlig debatt om PU og Utlendingsdirektoratets (UDI) sitt ID arbeid og kontroll. 

Det skjedde ikke

Saken ble behandlet i det stille. Enkeltsaker dukket opp, men helten til det voldsomme omfanget ble aldri poengtert eller fremhevet. Ingen pressekonferanser, ingen politisk oppvask samt ingen planmessig undersøkelseskritikk. Unntaket var dekningen til Rights.no.

Hvordan er dette mulig?

Jeg har selv jobbet i Politiets Utlendingsenhet (PU).

Når en asylsøker ankommer Kongeriket Norge, er det særdeles få som innehar et ekte pass og/eller en annen form for en identifiserbar legitimasjon. De fleste møter opp hos PU uten verifiserbar identitet, samt at alt på deres mobiltelefon stort sett i forkant bevisst er slettet. Derfor har utlendingsforvaltningen (les UDI) i stor grad akseptert selvrapportert identitet, samt «svada-dokumenter» fra det landet de hevder å tilhøre. 

«Reisedokumenter» for palestinske flyktninger ble tatt som en annerkjennelse for statsløshet, uten noen som helst kontroll mot jordanske myndigheter. Dette var en kjent «blindsone» som var allment kjent i fagmiljøer hos UDI og PU, men som aldri ble behandlet blant vår politiske ledelse. Dette til tross for utallige påtrykk og anmodninger fra PU. 

Det som er bemerkelsesverdig, er at UDIs Landinfo samt andre fagmiljøer i flere tiår har kjent til at mange «palestinere» har og/eller kan få jordansk statsborgerskap. Men dette ble aldri konsekvent integrert i ID-arbeidet. 

Derfor er allerede flere hundre asylsaker basert på en grunnleggende løgn – der flere hundre statsløse «palestinere» i realiteten er jordanske statsborgere. 

Saksbehandlingstid trumfer kontroll

Når det er høye asylankomster, har det vært politisk press på å behandle saker raskt. ID.arbeid tar tid, og det er ressurskrevende.

Dårlig samklang mellom PU og UDI

PU oppdaget jukset, men da var skaden allerede skjedd. Når dette først var avslørt, sto forvaltningen overfor en overveldende oppgave som ville knuse produksjonsevnen relatert til behandlingen av de øvrige asylsøknadene. 

Tilbakekall av oppholds- og eventuelt statsborgerskap i nærværende saker krever fullstendig identitetsavklaring, grundig saksbehandling, klagebehandling, rettsaker og ikke minst diplomatiske avklaringer med Jordan. 

Juridisk beskyttelse

En Høyesterettsdom, fra 2013 tok det nesten 11 år fra tilbakekall av vedkommende sin oppholdstillatelse, til endelig vedtak. «Jukset» var uomtvistelig dokumentert, men retten stadfestet at å ta fra den det her gjelder sin lovlige tilknytning til Norge var uforholdsmessig. Jukset var alvorlig, men forvaltningen hadde brukt for lang tid. 

Når staten bruker mer enn ti år på å fatte en avgjørelse, blir staten selve problemet. 

Politikerne valgte stillhet

Massetilbakekall av opphold og statsborgerskap er eksplosivt. Det dreiser seg blant annet om barnefamilier, lang botid, integrering, skolegang og arbeid med mer. Med andre ord, mennesker som har etablert et liv i Norge. Selv om selve jukset og bedraget er særdeles grovt, tør ikke de politiske beslutningsorganene å stå i stormen. 

I 2017 ble utvisningsarbeidet tilknyttet nærværende gruppe nedprioritert og stilt i bero. Den ble ikke formelt stoppet, men i realiteten lagt skuff. Dette var en politisk beslutning fra Justisdepartementet, og ikke minst en administrativ lettelse. 

Et gjennomgående mønster

Ovennevnte sak er ikke enestående. Dette er en gjenganger som utlendingsmyndighetene har sett og registrert i andre landgrupper. For eksempel:

• Somalia: personer som hevder å komme fra krigsområder, men som allerede har bodd mange år i Kenya og/eller Etiopia.
• Irak: mange har spesifisert tilhørighet til de mest utsatte områdene i landet, mens den virkelige tilknytningen er til trygge regioner. 
• Afghanistan: flukt fra Taliban-kontrollerte områder, mens deres tilhold har vært i Pakistan eller Iran. 

En skandale

Det er en skandale er at forvaltningen ikke tok tak i dette umiddelbart, samt at håndteringen var særdeles uprofesjonell. De avgjørelsene som her ble gjennomført, var besluttet på en ikke rettferdig, konsekvent og forutsigbar måte. 

Denne saken er ikke enestående, og den fremstiller at ID-arbeid ikke er et teknisk spørsmål. Det er et spørsmål om tillit. Når staten ikke vet hvem den gir asylrett til, nedbrytes tilliten til hele systemet. Når staten ikke mestrer å agere på løgn og juks, reduseres tilliten ytterligere. 

Ikke nok med det, når staten bestemmer seg for stillhet fremfor åpenhet, avtar autoriteten og respekten mest av alt. 

Og i noen tilfeller blir norske borgere utsatt for alvorlig kriminalitet fra mennesker staten har sluppet inn og gitt opphold til.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Familienettverk avslørt: Jukset seg til opphold i flere tiår