Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Etter presidentdebatten mellom Kamala Harris og Donald Trump, fremstår norske meningsutøvere som ubehjelpelige rautende flokkdyr.
Ikke bare de avmektige trollene på asosiale medier, men også dydskorrekte kjendiser, akademikere, journalister og såkalte USA-eksperter med genuin definisjonsmakt. De «gode» har fått los, de velposisjonerte har trukket i lærsvarte marsjstøvler. Da blir det fort ubehagelig for mennesker som verken følger den ene eller andre gnuflokken.
Straks de værer at den odiøse milliardæren velfortjent har fått seg en på leppa, og at han kan tape valget, japper de euforisk og infantilt som i en barnebursdag hvor alle har slafset i seg for mye melis. De fleste har ikke engang sett debatten, kun små regisserte klipp. Jada, selvsagt kan Trump tape valget, men neppe på grunn av denne debatten alene. I 2016 «tapte» han debatten mot Hillary Clinton også, men vant valget.
Ikke desto mindre bruser deres Trump Derangement Syndrome over – projisert i begeistring og skadefryd. Bat-signalet er tent, nå er det fritt fram å mobbe mobberen. Det monstrøse bølleriet vi tidligere har anklaget Trump for, er det med ett legitimt å anvende mot ham selv!
Vanligvis er det Trump vi beskylder for å fabrikkere løgner, for konspirasjonsteorier, for trakassering og for hetsende personlighetskarakteristikker. Men når Kamala Harris serverer ren fryktporno og bevisst lyver om nazi-hyllest i Charlottesville; om kuppforsøk 6. januar; om diktatorens kommende blodbad og masseforfølgelse av politiske motstandere, om abortforbud; om ingen feil i Afghanistan-uttrekningen og null amerikanske soldater i aktive krigssoner osv., da er usannheter brått ingenting å henge seg opp i. Tvert imot, hvert lille bitt med løgngift utløser små, deilige hevngysninger i flokkhjernens belønningssenter.
Heller ikke Kamalas Trump-inspirerte personangrep og ydmykelser som at «world leaders laugh of Donald Trump» (ordrett fra debatten), oppleves heslige når de kommer fra det smittende lattergapet til Kamala. Eller hennes hoderystende glisestrategi gjennom hele debatten. Tvert om feires den påtatt overbærende Harris med skamløs applaus. Skjønt ingen tror på hennes illeberørte grimaser. Vi bare støtter dem. Debatten er således en studie i ansiktsuttrykkenes forstillelse. Harris har definitivt lært hersketeknikk av sin favorittmotstander.
Men når du er blitt kalt Hitler og Satan gjennom åtte år og du nylig har dodget åtte kuler mot hodet, taper du ikke nødvendigvis et presidentvalg på grunn av en rigget debatt på ABC News, hvor moderatorene faktasjekket Trump om og om igjen på direkten, mens Harris slapp unna med samtlige av sine falsum.
Det spiller uansett ingen rolle hvem den lille meningsflokken i Norge mener «vant» denne presidentdebatten. Det amerikanere flest undrer seg over, er hvorfor Kamala Harris ikke allerede har sørget for å gjennomføre noe av det hun nå sier hun skal utrette i de neste fire årene. Har hun ikke vært visepresident de fire siste årene? Noe Trump også fikk bokset fra seg i siste runde.
Endrer denne debatten noe? Nei, ingen ting. Trump var, er og forblir den samme. Pompøs og uspiselig, hyperbol og egosentrert. Og lett å dupere inn i distraksjoner og uvesentligheter. Debatten med Harris er derfor kun en tapt mulighet.
Hans politikk forblir også intakt. Det han står for er konsistent. I motsetning til inkonsistente Kamala Harris som plutselig har flipp-floppet i en rekke kjernesaker. Som i grensepolitikken, i defund the police-populismen og i skatte- og energipolitikken – så til de grader at Trump kunne erte Kamala med at han skulle sende henne en MAGA-hatt for å ha kopiert programmet sitt.
Men viktigere enn en «tapt» debatt, er Trumps meritter fra forrige presidentperiode. Da var det lav inflasjon, solid lønnsvekst for arbeiderklassen, effektiv handelspolitikk som stimulerte bedriftssatsing hjemme og ikke i Kina, fengselsreform, bedre grensekontroll, ingen nye regimeendringskriger oversjøs, derimot fire fredsavtaler i Midtøsten og USA var for første gang energiuavhengig. Dette husker folk uten TDS.
Så kommer Trumps kanskje sterkeste kort, som ironisk nok ikke handler om ham, men hans støttespillere: Bevegelsen bort fra det tradisjonelle republikanske partiet (GOP) til en uniparty-posisjonering med udiskutable storheter som Robert F. Kennedy jr., Tulsi Gabbard og Elon Musk som hans utpekte rådgivere. Samtlige i Trumps nye dream team er tidligere Demokrater.
Se også Ben Shapiro: The Most Rigged Debate In History
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Intens kamp om vippestatene: Ny analyse fra Pollofpolls