Tidligere NRK-journalist Anders Magnus mener norske medier har mistet kontakten med store deler av befolkningen. Journalistene tilhører i økende grad en akademisk middelklasse og er mer opptatt av å snakke med hverandre enn med menneskene de skal beskrive, hevder han.
– Det er nesten aldri noen reportasjer om hvordan arbeiderklassen i Norge har det.
Anders Magnus har arbeidet som journalist gjennom flere tiår, blant annet som utenrikskorrespondent i NRK. Nå er han aktuell med boken «Innvandringens skyggesider», der han også retter skarp kritikk mot hvordan norske medier har dekket innvandring og integrering.
I en podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness beskriver han det han mener er en grunnleggende svakhet ved norsk journalistikk: Journalistene har fjernet seg fra vanlige folks hverdag og interesser.
– Du ser jo hvordan journalistikken i Norge er veldig sentrert rundt middelklassen og eliten, sier Magnus.
Han mener problemet er særlig tydelig i dekningen av innvandring, der journalistene etter hans oppfatning ofte velger å snakke med organisasjoner og talspersoner fremfor menneskene som selv bor i de aktuelle miljøene.
– Snakker med folk på samme nivå som dem selv
Magnus mener norske journalister altfor sjelden oppsøker innvandrertette bydeler for å undersøke hvordan innbyggerne faktisk lever.
– Hvis du snakker om innvandring, så snakker du ikke med innvandrere som bor i innvandrerbydelen. Du snakker med Antirasistisk Senter eller Muslimsk Dialognettverk. Du snakker med organisasjonene.
Han mener dette fører til at mediene får et skjevt bilde av virkeligheten, fordi kildene gjerne tilhører de samme sosiale og akademiske miljøene som journalistene selv.
– Journalistene snakker med andre mennesker på samme nivå som dem selv. Og dermed får man ikke noe innblikk i hvordan situasjonen egentlig er.
Magnus understreker at han gjennom sin egen journalistiske karriere har lagt stor vekt på å snakke direkte med menneskene som berøres av problemstillingene han undersøker.
Da han og fotograf Mohammed Alayobi laget reportasjer fra Rinkeby i Stockholm og senere fra Oslo øst, brukte de mye tid på å oppsøke lokalmiljøene og snakke med innbyggerne.
– Jeg har alltid i min journalistikk lagt vekt på å ha kilder fra det miljøet jeg beskriver. Det gjorde vi i Sverige. Vi snakket med innvandrere. Det gjorde vi i Oslo øst. Vi snakket med mange innvandrere der.
Mener pressen har glemt arbeiderklassen
Magnus viser til undersøkelser som har vist at journalister i stor grad stemmer på partier på venstresiden. Men han mener det politiske ståstedet ikke nødvendigvis innebærer at journalistene er opptatt av de samfunnsgruppene venstresiden tradisjonelt har representert.
– Journalister sies jo å være på venstresiden når du ser hvilke partier de stemmer på i årlige undersøkelser. Men de er jo ikke på venstresiden i den forstand at de bryr seg noe om arbeiderklassen.
Han hevder at arbeiderklassens levekår og erfaringer i liten grad blir undersøkt av norske medier.
– Det er nesten aldri noen reportasjer om hvordan arbeiderklassen i Norge har det.
Magnus mener noe av forklaringen er at journalistene selv ikke tilhører disse miljøene. I stedet oppsøker de gjerne personer med tilsvarende utdanning, bakgrunn og livsstil som dem selv når de trenger kilder til en sak.
Dette bidrar etter hans oppfatning til at store deler av befolkningens erfaringer og bekymringer ikke får tilstrekkelig plass i offentligheten.
– Norske journalister går altfor lite ut i de miljøene de skal beskrive, sier han.
Tre forklaringer på svikten
Magnus trekker frem tre forhold som han mener forklarer hvorfor norsk presse i så liten grad har undersøkt negative konsekvenser av innvandring.
For det første mener han mange journalister har en grunnleggende forestilling om at innvandring er positivt. Dermed blir de også tilbøyelige til å lage historier om vellykket integrering eller om innvandrere som har opplevd diskriminering og urettferdig behandling.
– Mange journalister dekket jo innvandring ved å beskrive de gode sidene. Ved å trekke fram enkeltpersoner som har gjort det bra, eller å snakke om ofre. Altså folk som har blitt dårlig behandlet.
Den andre forklaringen er ifølge Magnus at journalistene mangler kontakter i innvandrermiljøene. Han mener mange heller ikke er komfortable med å oppsøke områder og mennesker som befinner seg langt fra deres egen sosiale virkelighet.
Men den tredje forklaringen mener han er den mest alvorlige.
– Det tror jeg er at det er ikke oss det gjelder. Det gjelder de andre, og da trenger vi ikke å bry oss om det.
Han mener dette vitner om en form for sosial arroganse, der problemene i arbeiderklassen og innvandrertette områder får mindre oppmerksomhet fordi journalistene selv ikke opplever konsekvensene.
– Journalister er dårlige på tall
Magnus retter også kritikk mot norske journalisters evne til å forstå statistikk og økonomi.
Han forteller at han begynte å interessere seg for innvandringens økonomiske konsekvenser rundt 2015, da et stort antall asylsøkere kom til Europa.
Med hjelp fra personer i Statistisk sentralbyrå forsøkte han å beregne hvilke økonomiske konsekvenser innvandringen kunne få for det norske samfunnet.
– Problemet med journalister er at de er veldig dårlige på tall. Stort sett de aller fleste.
Han mener norske redaksjoner generelt har for lite kompetanse på å lese regnskaper og statistiske tabeller, noe som etter hans oppfatning har svekket dekningen av innvandringens økonomiske konsekvenser.
– Jeg forsøkte å skape et faktagrunnlag for hva vi kunne forvente av kostnader i det norske samfunnet på grunn av den innvandringen.
Dette arbeidet førte ham etter hvert til Sverige, der han undersøkte utviklingen i innvandrertette områder og kom i kontakt med økonomen Tino Sanandaji.
– Mange turte ikke å si hva de mente
Magnus mener det også har eksistert et betydelig sosialt press i norske redaksjoner mot journalister som ønsket å undersøke kontroversielle sider ved innvandringen.
Han forteller at han selv opplevde sterke reaksjoner da han laget en reportasje om kriminalitet og integrering i Oslo øst. Kritikken kom både fra kolleger og fra daværende kringkastingssjef Tor Gjermund Eriksen.
Ifølge Magnus var det svært få journalister i NRK som ønsket å arbeide med slike problemstillinger.
– Det var jo jeg og én til i hele NRK-systemet som våget oss inn på innvandringsspørsmål i vår journalistiske virksomhet.
Samtidig forteller han at flere kolleger tok kontakt med ham i det skjulte og ga uttrykk for støtte.
– Det var jo også andre kolleger som kom hviskende bort til meg og sa: Jeg er helt enig. Det er tøft at du lager dette. Dette her ville jeg aldri turt selv.
Magnus mener disse reaksjonene illustrerer en kultur der journalister kunne være redde for å bli sosialt stigmatisert dersom de tok opp kontroversielle temaer.
– Presset er så sterkt at mange kunne tenkt seg å jobbe med disse tingene, men de ville ikke tørre, av frykt for å bli stigmatisert i sitt eget miljø.
Han understreker samtidig at han mener NRKs politiske journalister generelt gjør en god jobb med å dekke de ulike partiene. Kritikken hans handler først og fremst om hvilke problemstillinger som blir undersøkt, og hvilke perspektiver som får plass.
– Journalistikk handler ikke om å bli populær
Magnus legger ikke skjul på at hans egen journalistikk har hatt en sosial kostnad. Han tror han kunne hatt et enklere liv i redaksjonene dersom han hadde valgt mindre kontroversielle temaer.
Men han mener nettopp journalistenes oppgave er å undersøke forhold som andre helst ikke vil snakke om.
– Det er jo journalisters oppgave å avdekke ting som ikke er helt åpenbare, og som kan være vanskelige å trenge inn i.
Han sier at det aldri har vært noe mål for ham å bli populær blant kolleger eller i bestemte samfunnsmiljøer.
– Nå er jo ikke det mitt formål med journalistikk, å bli populær. Det er mer å prøve å gi innsikt, fakta, gi god bakgrunn for hvordan samfunnet endrer seg, og hvilke prosesser som skjer.
Magnus mener norske journalister i langt større grad må oppsøke menneskene som lever med konsekvensene av politiske beslutninger, også når historiene de forteller, utfordrer etablerte forestillinger.
For ham handler det om å ta journalistikkens samfunnsoppdrag på alvor: Å beskrive samfunnet slik det faktisk er, ikke bare slik mennesker i journalistenes egne miljøer ønsker at det skal være.