Dette er en litterær meningsytring.

Det var en vanlig torsdag kveld på puben, og jeg overhørte en samtale som føltes som en forestilling i folkedypets egen debattklubb.

To menn ved bordet ved siden av meg var engasjert i en intens og nesten teatralsk diskusjon om skatter, overtid, bistand, matpriser og det norske velferdssystemet. De var ironiske, men alvorlige, med en slags resignert humor som kler en nasjon som har alt, men som stadig ser ut til å irritere seg over sine egne suksesser og selvmotsigelser.

“Så du fikk lov?” spurte den ene med et smil, en spøk som hadde en undertone av gjenkjennelig erfaring.

“Jeg spør ikke om lov,” svarte den andre uten å nøle, som om svaret var en prinsippsak. “Jeg forteller hvordan jeg vil ha det.”

De lo begge to, men latteren virket som et slags felles akseptert nederlag – begge visste hvem som i realiteten satt med trumfkortene i det store spillet om penger og makt, og hvem som gang på gang endte opp med å tape i det norske samfunns Ludo-spill. Men de hadde tilsynelatende funnet fred med denne vissheten. “Vi kunne jo vært langt verre stilt,” kommenterte en av dem. “Kunne vært en del av den dystre statistikken, tross alt.”

Samtalen fortsatte, og snart var de dypt inne i en refleksjon over norsk skattepolitikk, en kjent øvelse for mange nordmenn. “Altså, hele systemet henger jo ikke på greip,” sa den ene mens han satte halvliteren fra seg med et klunk. “Norge må være det eneste landet i verden der folk er rike på papiret, men der staten skal ha halve lønna di hver gang du gjør noe ekstra.”

“Du tenker på overtiden?” spurte kompisen, klar for nok en runde med norsk politikk.

“Nettopp,” svarte han. “Jeg jobber 12 timer om dagen for å hjelpe firmaet i en hektisk periode. Og hva skjer? Jo, kameraten til Støre kommer og tar 50 prosent av overtidslønna mi, som om det er en gave han bare kan forsyne seg av.”

Kompisen nikket og lo. “Det er jo ikke til å tro. Og når var sist du så Støre, forresten? Har du truffet ham på butikken? På svømmehallen? Nei, der vi jobber, der vi gir tid og svette – aldri sett snurten av ham.”

De tok begge en slurk øl før samtalen tok en ny vending. Det føltes nesten som en slags nasjonalterapeutisk øvelse. “Helt sant,” svarte han. “Støre og co er jo ikke i nærheten av folk flest. De lever i en eller annen statsfinansiert boble, mens vi andre står her og ser penga våre rulle ut av kontoen og ut i verden. Vi bruker jo mer over statsbudsjettet enn Finland, men har nesten samme antall innbyggere. Hva er greia?”

“Vi har jo sykehus og skoler,” sa kompisen, “og så 107 land som får litt lommepenger fra oss i tillegg.”

Den andre mannen hevet glasset, som om han hadde hørt dette argumentet altfor mange ganger før. “Lommepenger? Haha, der sa du noe. Norge driver bistand som om vi har penger til overs til alle og enhver, men hva får vi egentlig tilbake? 105 land fikk bistand i fjor, og vi har ikke engang ordentlige handelsavtaler med halvparten av dem. Vi deler ut milliarder som om vi var verdens rikeste onkel. Men hva får vi igjen? Et stort, feit null.”

“Nå sier jeg ikke at vi ikke skal hjelpe,” la kompisen til, “men vi må vel få noe tilbake? Skulle tro de prøvde å få noe samarbeid ut av det, men neida – vi slenger bare penger ut i lufta og sier ‘vær så god, resten av verden.’”

Diskusjonen dreide seg nå om offentlige utgifter, og det var tydelig at de begge hadde sterke følelser rundt det som kanskje er Norges mest omdiskuterte byggeprosjekt de siste årene. “Se på regjeringskvartalet, da,” sa den ene og lente seg frem med et bekymret uttrykk. “Burj Khalifa, den høyeste bygningen i verden, kostet 15 milliarder. Men her, hvor vi bygger en grå betongkloss midt i Oslo? Vi skal bruke over 50 milliarder! Er det dekket i gull, eller?”

Kompisen lo høyt. “Ja, det er som vi har mistet helt taket på hva penger faktisk betyr. Folk forstår jo ikke lenger hva et budsjett er engang. Det er jo brød og sirkus hele veien. Når pengene bare renner ut, tenker ingen på at oljefondet en dag kan være borte. Da sitter vi der med lua i hånda og lurer på hvor det gikk galt.”

Den andre ristet på hodet, som om han selv var en del av dette absurde pengeforbruket. “Det er jo sånn det er. Vi har dobbelt så stort statsbudsjett som Finland, men driver på som om vi har penger uten ende. I tillegg fødes det ikke nok barn til å opprettholde velferdsstaten, og hva gjør vi? Ingenting. Vi gjør det ikke lett for folk å komme hit og jobbe heller – det er som om de helst bare vil ignorere det hele.”

“Ja,” sa kompisen med et oppgitt smil. “Og om noen nevner noe, så får vi høre at vi må betale enda mer skatt. Nå har vi jo allerede skyhøye avgifter på alt fra alkohol til luksusvarer – til og med fransk ost får vi ikke inn uten straffetoll.”

“Ja, den osten, ja!” utbrøt den første og lo. “Franskmennene får billig norsk laks, men vi må betale dobbel pris for en liten brie. Bare fordi noen bønder her hjemme plutselig fant ut at de vil prøve å lage ost selv – som om det blir billigere!”

“Det er jo nesten komisk,” svarte kompisen. “Så lenge vi har straffetoll, kan vi bare glemme å få ordentlige priser på noe som helst. Matprisene her hjemme er jo skyhøye allerede. Men gud forby at de fjerner moms på det vi putter i munnen.”

De tok begge en pause for å fylle glassene, men samtalen tok en mer alvorlig vending da temaet sykehus dukket opp. “Og så har vi jo sykehusene. Køene blir lengre for hver dag, men å slippe til private? Nei, det er visst ikke aktuelt. Selv om alle andre land har skjønt at når folk kan kjøpe seg ut av køen, så rykker de uten penger fram.”

Men så kom det en observasjon som fikk meg til å tenke. “Jeg snakket med en tysk lege her,” sa en av dem. “Tror det var på foreldremøtet til minsten. Han spurte om jeg visste hvor mange utlendinger som lå på organavdelingen her i Oslo. Jeg måtte innrømme at den tanken ikke hadde slått meg. Han kunne fortelle at ettersom vi har familiegjenforening i Norge, så er det enormt mange utlendinger som venter på organer. Om du har en onkel i Syria som har dårlig hjerte, setter du ham på første plass først, om du forstår?”

Kompisen lo og hevet glasset. “Ja, det hadde vært noe, men da får jo folk faktisk bedre service. Kan ikke ha sånt i Norge, vet du.”

De skålte, og jeg hørte den siste kommentaren fra den ene: “Skål, kamerat. Vi har i hvert fall råd til tre øl i dag. Gud forby vi hadde råd til fem halvlitere – da kunne vi jo endt opp med å føle oss rike.”

Jeg satt stille igjen da de gikk, lettet over å slippe ansvaret for Norges statsbudsjett, men litt klokere på hvor dypt den norske frustrasjonen sitter.

Plutselig sto konemor på utsiden av vinduet med et smil om munnen. Da kom den uforklarlige singel statistikken opp i tankene mine. 

Vi er altså lydige, men ikke likegyldige, tenkte jeg. Og dersom jeg skulle gjengitt samtalen jeg overhørte, ville hun ha svart noe slikt som:

“Du vet det, vennen min, at den postfaktuelle samfunnsdebatten i stor grad er frakoblet objektive fakta, noe som igjen fører til at argumenter fremsettes basert på følelsesmessige hensyn snarere enn sannhet. Dermed blir en kameratslig debatt preget av påstander som vedvarer til tross for at de er avsannet, og mange mannfolk viser en total likegyldighet overfor sannheten.”

Mulig hun har rett, men slik det ligger nå, ja så er ikke velferdsstaten kompisen min, for jeg gidder ikke blø for camemberten min. 

Punktum.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

La oss brette ut bønneteppet – verdens ende er nær!