Når alt skal deles likt, forsvinner ofte det som skulle binde mennesker sammen. Det er et gjennomgående poeng for Jannicke Almenning i en podkastsamtale med Shurika Hansen, der hun retter en grunnleggende kritikk mot det hun mener er en likestillingsforståelse som har utviklet seg til et hverdagsregnskap.
– Jeg tror mange relasjoner hadde vært bedre hvis rollefordelingen var tydeligere. Når alt skal være femti–femti, hele tiden, så blir det ikke rom for det maskuline og det feminine, sier Almenning.
Shurika Hansen nikker gjenkjennende. Hun forteller at bare det å si høyt at det finnes typiske manns- og kvinneoppgaver, kan utløse sterke reaksjoner.
– Jeg får blikk som sier at jeg er helt sprø. Som om jeg er imot likestilling bare fordi jeg sier at det er en mann hos oss, og en kvinne hos oss.
Når alt flyter
For Almenning er problemet ikke at kvinner og menn deler ansvar, men at grensene er blitt uklare.
– Med en gang man ikke vet hva som forventes av deg og hva som forventes av meg, så får man forvirring. Familien blir enda en institusjon med utydelighet og kaos, i stedet for å være det trygge, stabile stedet.
Hun mener dette er en viktig forklaring på hvorfor mange kvinner i dag opplever familielivet som mentalt utmattende.
– Mange kvinner føler at ingenting har struktur. Alt bare flyter. Og da blir familien en belastning, ikke et anker.
Ifølge Almenning er dette ikke et individuelt problem, men et systemproblem.
– Vi er mennesker. Vi trenger rammer. Vi trenger struktur. Når samfunnet aktivt jobber mot det, så får vi problemer.
Likestilling uten forskjell
Almenning er tydelig på at hun ikke mener kvinner og menn er like – og at forsøkene på å late som om de er det, har utilsiktede konsekvenser.
– Vi er to kjønn. Mann og kvinne. Med det følger biologi, instinkter og forskjeller. Når vi begynner å tulle med dette, så får vi problemer.
Hun mener likestillingsidealet har beveget seg fra likeverd til likhet.
– Ting skal ikke være hundre prosent likestilt. Det går ikke an. Hvis du prøver, så ser du resultatet: rolleforvirring og kaos.
Som eksempel trekker hun frem kjønnskvotering i yrker der fysiske krav er avgjørende.
– Hvis du trenger hjelp av politiet, hvem vil du ha? En som har kommet inn fordi kravene er lempet på grunn av kjønn, eller en som faktisk har forutsetningene til å hjelpe deg?
Shurika Hansen trekker paralleller til psykiatrien, der fysisk styrke i enkelte situasjoner er avgjørende for trygghet.
– Du roper ikke på den minste kollegaen når noen utagerer. Du vil ha den sterkeste inn.
Femti–femti som konfliktgenerator
Et sentralt punkt i samtalen er hvordan likestillingsidealet preger hverdagen i mange hjem.
– Jeg hører ofte om folk som kommer hjem fra jobb og sitter og venter på hvem som skal rydde av bordet, hvem som skal ta oppvasken. Da er man jo ute etter å lage konflikt.
Almenning mener denne formen for stilltiende forventninger er giftig for relasjoner.
– Ingen er tankelesere. Hvis du går rundt og er sur fordi partneren ikke gjorde det du forventet, uten å si noe, så er det en dårlig måte å kommunisere på.
Hun peker på at en familie aldri er hundre prosent balansert fra dag til dag.
– Noen dager er jeg seksti prosent og mannen min førti. Andre dager er jeg åtti og han tjue. Poenget er at vi komplementerer hverandre.
Kvinner som gjør alt – og klager
Almenning er også kritisk til det hun beskriver som en utbredt klagekultur blant kvinner.
– Jeg har sett mange kvinner som gjør alt, slik mødrene våre gjorde, men som samtidig klager konstant. Ingen har bedt dem om å gjøre alt.
Hun mener dette bidrar til å forsterke konflikter, både i hjemmet og i samfunnet.
– Det blir en offerrolle. Og så brukes barn og husarbeid som våpen. Det kan ikke menn gjøre.
Samtidig understreker hun at hun forstår at forventningene til kvinner er høye.
– Du skal jobbe, ha barn, følge opp alt, være til stede overalt. Det er krevende. Men jeg tror ikke menn har det så mye enklere. Vi bare snakker mer om vårt.
Kjønnede oppgaver i praksis
I sitt eget hjem har Almenning og ektemannen valgt en tydelig, men fleksibel arbeidsdeling.
– Jeg skifter ikke dekk, måker ikke snø og fikser ikke platting. Det er manneoppgaver hos oss.
Til gjengjeld tar hun hovedansvaret for det som følger barna.
– Legetimer, bursdager, klær, fritidsaktiviteter. Det faller veldig naturlig på meg.
Hun avviser at dette handler om rigid tradisjonalisme.
– Husarbeid deler vi. Han støvsuger, jeg vasker. Poenget er ikke hvem som gjør hva, men at det er avklart.
Hun mener konfliktene ofte oppstår når oppgaver gjøres om til symboler.
– Når alt skal være helt likt, helt rettferdig hele tiden, så blir det bare støy.
Bitterhet som sluttpunkt
For Almenning er konsekvensen av denne utviklingen alvorlig.
– Hvis du hele tiden går rundt og fører regnskap over hvem som har gjort mest, så ender du opp bitter. Og det er ikke rart at folk gir opp forhold.
Hun mener mange undervurderer hvor krevende det er å forholde seg til andre mennesker over tid.
– Relasjoner er gi og ta. Samarbeid. Hvis du tror alt skal være perfekt balansert hele tiden, så kommer du til å bli skuffet.
Derfor mener hun det er på tide å snakke mer ærlig om hva likestilling faktisk betyr i praksis.
– Likeverd er ikke det samme som likhet. Hvis vi klarer å forstå det igjen, så tror jeg mange familier hadde hatt det bedre.