Det er ikke nødvendigvis de unge som vil få størst utbytte av revolusjonen innen kunstig intelligens. Tvert imot kan mennesker i 45–60-årsalderen ha et betydelig fortrinn, mener iNyheter-redaktør Helge Lurås.
De har opplevd hvordan arbeidslivet fungerte før internett, har opparbeidet seg omfattende kunnskaper og kan derfor lettere forstå hvordan KI kan brukes til å løse oppgaver langt mer effektivt. Pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand mener resonnementet har mye for seg, men advarer samtidig om at den nye teknologien kan forsterke forskjellene mellom dem som har gode forkunnskaper og dem som ikke har det.
Unge mennesker omtales gjerne som digitalt innfødte, mens eldre generasjoner antas å ha vanskeligere for å tilpasse seg ny teknologi. Men når det gjelder kunstig intelligens, kan forholdet være det motsatte.
Det mener Helge Lurås, som i en podkastsamtale med førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge utfordrer forestillingen om at det nødvendigvis er de yngste som vil mestre KI best. (Podkasten slippes onsdag)
– Det er faktisk akkurat når det gjelder KI, 45–60-åringer som ofte skjønner at de har enorme muligheter, mener jeg, sier Lurås.
Les også: Lurås: – Jeg har aldri blitt så intellektuelt utfordret som i en samtale med KI
Han understreker at dette er basert på egne observasjoner, ikke en systematisk undersøkelse av hvordan forskjellige aldersgrupper bruker teknologien.
Likevel mener han det finnes gode grunner til at mennesker som har tilbrakt store deler av yrkeslivet uten KI, kan ha spesielle forutsetninger for å utnytte den nye teknologien.
Vet hvor krevende arbeidet var før
Lurås peker på at hans egen generasjon har opplevd flere teknologiske epoker.
Da han selv studerte på begynnelsen av 1990-tallet, foregikk mye av kunnskapstilegnelsen gjennom bøker. Informasjon måtte finnes i biblioteker, og større arbeidsoppgaver krevde omfattende lesing, bearbeiding og selvstendig analyse.
Senere kom internett, som gjorde enorme mengder informasjon tilgjengelig gjennom noen tastetrykk.
Nå representerer kunstig intelligens en ny og potensielt langt større omveltning.
– Vi som har gått gjennom tiden før internett, vi lærte gjennom bøker stort sett. Og så har vi fått med oss utviklingen, sier Lurås.
Han mener denne erfaringen gir en særlig forståelse for hvor mye arbeid teknologien kan spare.
Mennesker som har jobbet med kompliserte prosjekter, rapporter, analyser eller tekstproduksjon i flere tiår, vet hvor mange timer oppgavene tidligere krevde.
Når de nå oppdager at KI kan utføre store deler av arbeidet på en brøkdel av tiden, forstår de umiddelbart hvilken verdi teknologien har.
– Vi vet hvor tungt det var i den analoge alderen, og så ser vi nå, de av oss som har begynt å bruke KI, hvor mye raskere og enklere ting kan gjøres.
Mener mange unge ikke ser mulighetene
Lurås mener det paradoksalt nok kan være vanskeligere for mennesker som har vokst opp med digitale hjelpemidler, å forstå hvor revolusjonerende kunstig intelligens faktisk er.
De har aldri opplevd hvor krevende mange av dagens arbeidsoppgaver var før teknologien kom.
Han forteller at han selv har møtt unge mennesker som virker mer skeptiske til KI enn mange i hans egen generasjon.
– Av de unge er det mer sånn skeptisk, litt faktisk, at man får det inntrykket. De ser ikke helt hva de skal bruke det til.
Lurås mener ikke at dette gjelder alle unge, men han tror det kan være et uttrykk for en viktig generasjonsforskjell.
Mennesker med lang arbeidserfaring har gjerne et klart bilde av hvilke oppgaver som skal utføres, hvordan de tidligere ble løst, og hva som kreves for å oppnå et godt resultat.
De kan derfor lettere se hvor kunstig intelligens passer inn i arbeidsprosessen.
En yngre person som ennå ikke har opparbeidet tilsvarende erfaring, vet ikke nødvendigvis hvilke problemer teknologien kan brukes til å løse.
Lurås trekker også frem sin kollega Ole Asbjørn Ness som et eksempel på en erfaren kunnskapsarbeider som har blitt svært dyktig til å utnytte KI.
Pedagogikkforsker: – Du har en kunnskapsbase
Wigestrand mener Lurås peker på noe vesentlig.
Han tror mennesker som har vokst opp uten kunstig intelligens, kan ha utviklet ferdigheter som gir dem fordeler når de senere tar teknologien i bruk.
Det gjelder særlig evnen til kritisk tenkning og selvstendig vurdering.
– Jeg tror det er en grunn til at du opplever det sånn, som også handler om at du vokste opp i en tid uten KI, sier Wigestrand.
Han peker på at Lurås gjennom mange år har opparbeidet seg omfattende kunnskaper om blant annet internasjonal politikk, historie og sikkerhetspolitikk.
Denne kunnskapen gjør det mulig å føre avanserte samtaler med en KI-modell og samtidig vurdere kvaliteten på svarene.
– Tenk deg dine kunnskaper om europeisk politikk og Balkan og alt mellom himmel og jord der nede. Du har en enorm base å stille spørsmål ut fra, og du kan også vurdere kritisk meldingene du får fra chatten.
Wigestrand mener dette er et avgjørende poeng.
Kunstig intelligens kan gi brukeren tilgang til enorme mengder informasjon, men det betyr ikke at alle automatisk er i stand til å nyttiggjøre seg den på samme måte.
For å stille gode spørsmål må man ofte allerede vite noe om emnet. Og for å oppdage feil eller svakheter i svarene må man ha et grunnlag for å vurdere dem.
Dermed kan personer med omfattende forkunnskaper få større utbytte av teknologien enn personer som mangler dem.
– Jeg har aldri vært så sliten etter en samtale
Lurås forteller om en opplevelse som fikk ham til å innse hvor langt teknologien allerede har kommet.
Han hadde begynt å eksperimentere med muntlige samtaler med kunstig intelligens, og bestemte seg for å teste teknologien på et fagområde han selv kjente godt.
Under en gåtur med hodetelefoner diskuterte han sikkerhetspolitikk, Russland, Ukraina og NATO med ChatGPT. Han instruerte modellen om å gi korte svar og i stedet utfordre ham med kritiske motspørsmål.
Resultatet overrasket ham.
– Det var en fantastisk interessant samtale. Jeg var så sliten etterpå, fordi spørsmålene den utfordret meg med var så gode at jeg virkelig måtte vri tankene mine for å svare på dem.
Kan forsterke forskjellene mellom mennesker
Hvis mennesker med store forkunnskaper er best i stand til å bruke KI effektivt, kan teknologien bidra til å øke avstanden mellom dem som allerede kan mye, og dem som kan lite, mener Wigestrand.
Lurås er selv inne på dette når han peker på at de mest kunnskapsrike og intellektuelt nysgjerrige kan bruke teknologien til å utvikle seg enda raskere.
Wigestrand mener dette reiser viktige spørsmål for skolen.
Hva skjer dersom barn begynner å bruke KI før de har utviklet en tilstrekkelig kunnskapsbase eller evne til kritisk vurdering?
– Hvis de ikke får utviklet evnen til å tenke kritisk, så vil de mangle noe i forhold til vurderingsevnen sin når de bruker KI, sier han.
Han mener derfor skolen må finne ut hvordan teknologien kan brukes til å styrke elevenes læring uten at de mister evnen til å arbeide selvstendig.
Det kan også være situasjoner hvor det er bedre at eleven bruker tid på å forstå og løse et problem selv, fremfor å få forklaringen umiddelbart fra en KI-modell.
– Er det bedre for hjernens utvikling å lære langsomt, for eksempel i noen tilfeller? spør Wigestrand.
Han mener den langsomme prosessen med å arbeide seg frem til en løsning kan ha en verdi som ikke nødvendigvis erstattes av raske svar.
Skiller mellom KI og passiv skjermbruk
Wigestrand advarer samtidig mot å behandle all digital teknologi som om den har samme virkninger på mennesker.
Han mener det er en vesentlig forskjell mellom å bruke kunstig intelligens aktivt for å lære noe og å sitte passivt og scrolle på sosiale medier.
– Jeg tror en del mennesker kan blande sammen skjerm og AI, sosiale medier og AI.
Wigestrand er bekymret for barns omfattende skjermbruk og mener fysisk aktivitet og menneskelig samhandling fortsatt må ha en sentral plass i oppveksten.
Men han understreker at kunstig intelligens kan være et svært kraftfullt verktøy dersom det brukes riktig.
– Vi ønsker utvikling. Vi ønsker å forstå mer og bli klokere, smartere, slik at vi kan ta bedre valg og gjøre livet bedre for oss selv og andre rundt oss.
Han mener både mulighetene og de potensielle problemene må undersøkes grundigere.
Kan eldre arbeidstakere få en ny storhetstid?
Lurås’ resonnement utfordrer forestillingen om at teknologiske revolusjoner nødvendigvis først og fremst favoriserer unge mennesker.
Hvis evnen til å bruke kunstig intelligens avhenger av kunnskaper, arbeidserfaring og forståelse for hvordan oppgaver skal løses, kan eldre arbeidstakere ha betydelige konkurransefortrinn.
En erfaren journalist, økonom, ingeniør eller forsker kan i prinsippet kombinere flere tiårs fagkompetanse med verktøy som gjør vedkommende langt mer produktiv enn tidligere. Det betyr ikke at alle eldre automatisk vil mestre teknologien bedre enn unge, eller at erfaring alene er tilstrekkelig. Også viljen til å lære nye arbeidsmetoder blir avgjørende.
Og noen av de mest erfarne arbeidstakerne kan selvfølgelig være blant dem som er mest skeptiske til å endre etablerte rutiner. Men Lurås mener utviklingen åpner en mulighet som mange ennå ikke har forstått.
For Wigestrand er det samtidig en påminnelse om betydningen av å bygge kunnskap og kritisk tenkning hos nye generasjoner.
Begge er enige om at kunstig intelligens kan få enorme konsekvenser for utdanning og arbeidsliv.
Spørsmålet er ikke bare hvem som behersker de nye digitale verktøyene best, men hvem som har kunnskapene, erfaringene og nysgjerrigheten som skal til for å bruke dem på en intelligent måte.
Og her mener Lurås at generasjonen som vokste opp med bøker, skrivemaskiner og et arbeidsliv uten internett, kan vise seg å ha et langt bedre utgangspunkt enn mange forestiller seg.