Dette er en kommentar.
Etter å ha ”snublet over” et par tre numre av den politisk korrekte ukeavisa Morgenbladet, kom jeg til å lese en tekst av statsviterprofessor Tore Wig som tar for seg Asle Tojes berømte/beryktede innlegg i Aftenposten før jul om en mulig samfunnskollaps i Norge.
Innlegget til Wig ble fulgt opp av et svar fra Toje, dessuten blandet Andreas E. Masvie seg inn i ordskiftet med et innlegg som var kritisk til Wig. I motsetning til ordskiftet i Aftenposten og den øvrige offentligheten, må debatten mellom de tre kunne betegnes som forholdsvis sivilisert og saklig, mens Toje ellers ble utsatt for en heksejakt og mer eller mindre fordekte beskyldninger om å huse krypto-fascistiske holdninger.
Men helt fri for usakligheter var ikke Wigs omfattende kritikk av Toje, der han ble anklaget for vitenskapelig obskurantisme og dommedagsprofetier, noe som Wig mener samfunnsvitenskapelig forskning ikke gir noe belegg for. Det er få tegn til at vestlige demokratier, som Norge, står foran borgerkrig eller andre former for samfunnskollaps. Det finnes, ifølge Wig, ingen forskning som indikerer at Norge er truet som følge av tidens rådende liberalisme, som har lagt til rette for en fremmedkulturell immigrasjon uten historiske sidestykke.
I samme slengen sier han at verdikonservative nasjonalister, som Asle Toje, har overtatt stafettpinnen fra venstresidens woke-bevegelse og viderefører denne bevegelsens antivitenskapelige holdning. På sitt mest rabiate bestrider woke-bevegelsen legitimiteten og statusen til matematikk og naturvitenskap fordi disse disiplinene er utviklet av hvite, europeiske menn og derfor ikke er gyldige for mennesker og samfunn utenfor den vestlige verden, ja, knapt her heller.
Jeg har aldri sett at verken statsviteren Toje eller andre vitenskapsfolk, med et ”konservativt” vitenskapssyn, har forfektet en vitenskapelig obskurantisme på linje med det synet som råder i de mest ”avanserte”, akademiske miljøene i land som USA og Storbritannia. I de ”konservative” miljøene holdes fanen derimot høyt for det ”tradisjonelle” vitenskapssynet der fakta og empirisk belegg er hovedplanker i det vitenskapelige byggverket.
IKKE NOE SAMMENBRUDD I NORGE
Wig har helt rett når han påpeker at lite tyder på at land som Norge står foran noe sammenbrudd. Det skyldes at landet har svært sterke institusjoner og evne til politisk svar på systemtrusler. I et intervju på iNyheters podkast Ness sier Wig at Norge og Sverige har så sterkt politi og forsvar at opprør lett kan kveles. Organisasjoner som de klanbaserte, kriminelle nettverkene i Sverige er en lett sak for det svenske politiet og i siste omgang, det svenske forsvaret.
Wig har også helt rett i at Norge er et svært stabilt samfunn. Men når man skal forklare hvorfor, kommer man ikke utenom den rådende politisk korrekte konformiteten som blir banket inn i folk helt fra fødselen til pensjonsalderen, gjennom barnehager, skoler, politikk, sivile organisasjoner og mediene. Og det er i sterk grad med å gjøre at landet er svært resistent mot de avnasjonaliserende impulsene som Toje fram-maner i sitt Aftenposten-innlegg.
Som et motstykke til Europas demokratier og med en henvisning til land der det er større muligheter for samfunnskollaps, holder Wig fram Ungarn og Russlands. Ungarn med et regime som definerer seg som et illiberalt demokrati og Russland som, av statsvitere i Vesten, beskrives som et autoritært regime med totalitære trekk. Men hva som skal sørge for omveltninger i disse to landene, skriver Wig intet om. Begge landene er i frisk vigør, og er vel så stabile som EU-demokratiene, virker det som, Det er lite som tyder på et systemsammenbrudd i disse landene, noe som vel ikke er så merkelig all den stund disse regimene har eksistert i forholdsvis få år, det russiske fra ca 1990 og Orban-regimet fra 2010.
WIGS VITENSKAPSSYN
Den komparative-historiske empiri som Wig refererer til som sin teori og metode, går, slik jeg har forstått det, ut på finne og bruke de variablene og parameterne som indikerer stabilitet/instabilitet samfunnene og ved empiriske studier finne i hvor stor eller liten grad de er til stede i hvert enkelt land. Så ser man, ved hjelp av såkalte komparative studier, hvordan sammensetningen av variablene slår ut i de enkelte landene er.
Og har man datasett, som går bakover i tid, kan man forklare utviklingsbanene til de enkelte samfunnene når det gjelder stabilitet/instabilitet. Ut fra det som Tore Wig har sagt og skrevet ved andre anledninger, har jeg forstått det slik at bare man utvikler veldefinerte gruppekategorier og målinger som er finmasket nok, kan man finne fram til årsakene til samfunnsmessige prosesser og utvikling.
Et av de spørsmålene som man bør stille i denne sammenhengen, er hvilke variabler som velges og ut fra hvilke kriterier. Jeg vet ikke hva som styrer valget av variable på Wigs fagområde, men vil anta at utvelgingen av variable blir tatt ut fra at de skal ha universell gyldighet, altså gjelde i alle samfunn. Allerede her oppstår det problemer. Man velger variabler som man mener er viktige, fra bestemte samfunn og kulturer og påberoper seg at de har universell gyldighet. Et eksempel på problemet anfører Toje selv i et svar til Wig med å vise til at en tysk historiker, som ved gjennomgang av relevant litteratur, har funnet over 200 forklaringer på Romerrikets fall.
Her kan det også være på sin plass å fortelle en anekdote. Jeg har en god kamerat som på 1980-tallet hadde en god del forretningsmessig å gjøre med Sovjetunionen. Etter en av sine turer til Moskva, det var enten vinteren 1987 eller -88, sa han at det sovjetiske regimet kom til å rakne i løpet av ett års tid. Jeg sa at denne meningen hans var helt i strid med analyser fra CIA og oppegående statsvitere. Altså bare tull, sa jeg og spurte om hvorfor han kunne si noe slikt. Jo, på sammenkomster med mer eller mindre alkoholberuste folk høyt oppe i parti- og statsapparater etter at de forretningsmessige møtene var over, la han merke til at disse folkene ikke lenger trodde på sitt eget system. De skjemtes slik over svakhetene i det sovjetiske samfunnet at de ikke ville vedkjenne seg det. Og ett års tid etterpå var det Sovjetunionen ute, mot antagelsene til Vestens statsvitenskapelige eliter.
Selv kaller Wig sin teori/ metode for induksjon i det nevnte intervjuet med Ole Asbjørn Ness på iNyheter, dvs, at man ut fra flere eksempler induserer en teori eller metode som skal være holdbar og gi forklaring på stabilitet/instabilitet i alle samfunn på tvers av alle kulturforskjeller, tidsaldre og utviklingsnivåer.
I filosofihistorien er David Hume den store ”induksjonisten” med sitt eksempel der en biljardkule som settes i fart og støter mot en annen biljardkule, setter også denne i bevegelse. Poenget til Hume er at man kan gjenta dette eksperimentet i det uendelige, men likevel kan man ikke logisk utelukke at utfallet en eller annen gang blir noen annet. Isaac Newton, som kom senere, på matematisk vis, formulerte lover om akselerasjon, treghet og fysisk bevegelse som ikke bare forklarer hva som skjer med biljardkulene til Hume, men all bevegelse her på Jorda (beveger vi oss ut i universet, kommer Einstein oss til hjelp).
HEGEL OG MARX
Induksjon fungerer ofte som grunnlag for å danne teorier om lover i naturen. Men induksjon egner seg langt dårlige som grunnlag for teori og metode i samfunnsvitenskapene. Det Wig og hans kolleger gjør, er å forklare stabilitet/instabilitet og forholdene i samfunnene som de er og utviklingstrekk bakover i tid. Men slå fast at ”ting” er eller var, det er en ganske triviell konstatering som ”beviser” selvfølgeligheter, nemlig at det virkelige er det virkelige, som Georg W. F Hegel en gang sa, men det forklarer ikke hvorfor samfunnene er som de er. For å gjøre det, må man ha en teori i naturvitenskapelig forstand, og har man det, vil man også kunne forklare og forutsi framtiden til de samfunnene man bruker sin teori på. Men det er kun naturvitenskapelig teorier som kan slå seg på brystet med årsaksforklaringer, som altså kan predikere et resultat med 100 prosents sikkerhet og ikke noe som kan gjelde for samfunnsvitenskapene.
Dette var også en problemstilling på et teori-møte i forbindelse med 75-årsjubileet til Institutt for samfunnsforskning sist høst, der Tore Wig var en sentral deltaker. En av konklusjonene var at årsaksforklaringer ikke har noen plass i samfunnsvitenskapene. Det man kan tilstrebe, er gode deskripsjoner, altså gode beskrivelser av saksforhold.
Det er de som har gjort storslåtte forsøk på å finne samfunnsteorier, blant annet Karl Marx, men hans teori er, som alle andres, feilslått, fordi han prøver å forklare noe som, av prinsipielle og logiske grunner, ikke kan forklares fullt ut. Samfunnet er et historisk, menneskelig produkt, mer kultur enn natur, noe som ”den siste filosof”, Georg W. F. Hegel, påviste. Marx vulgariserte Hegel ved å ikle herre-knekt-kapittelet i Hegels fenomenologi begreper hentet fra økonomer som David Ricardo og Adam Smith, et grep som gjorde at altfor mange beit på jukset, hele samfunn, dessverre.
En legitim tolkning av Hegel er samfunnet er åpent, åpent i den forstand at ut fra den nåværende tilstanden i samfunnet kan man ikke predikere eller avlede det nye, altså det som kommer til å skje. Dette illustreres av hvordan samfunn har utviklet seg gjennom historien og alle de teknologiske oppfinnelse som er gjort og som har drevet samfunnene videre.
Et tips til Wig og Toje m.fl. : Sosiologen Dag Østerberg ga i sin tid ut den vesle boka ”Forståelsesformer”, der han blant annet tar opp ”det nyes problem”. Og som en av vår tids fremste marxologer, Jørgen Sandemose, sa til meg en gang; ”Det er ei perle av ei bok”.
WIGS FORSTÅELSE ER NAIV
I et svar til Wig skriver Andreas E. Masvie i Morgenbladet at ut fra det ordskiftet som er reist, ikke er mulig å komme til noen entydig forståelse av hva som binder et samfunn sammen, og at ordskiftet, etter Tojes opprinnelige innlegg i Aftenposten, viser at det heller ikke er mulig å diskutere det på en sikker og rasjonell måte her i landet.
Masvie mener at Wig ikke forstår endringene som nå skjer i de vestlige samfunnene og de problemene som dermed oppstår. De vestlige samfunnene preges av en enorm asyl-immigrasjon, og mange av de vestlige samfunnene påvirkes sterkt av det som følger med denne migrasjonen, nye klanbaserte autoritetsformer, kriminalitet og svekket statsøkonomi er problemer som slår markant ut i stater som Frankrike, Storbritannia, Sverige og Tyskland. Dette er endringer som ifølge Masvie ikke ser ut til å bekymre folk som Wig og folk på den politiske venstresiden, men som engasjerer nasjonal-konservative mennesker som Asle Toje, som endog er ”fascistisk” nok til å skrive tåkete innlegg i Aftenposten om emnet.
Masvie kaller Wigs tilnærming for naiv når det virker som Wig mener at viktige samfunnsspørsmål er besvart og bekreftet i og med eksistensen av de liberale, demokratiske nasjonalstatene i Vesten. Wig forstår ikke det liberale demokratiets problemer, når folk i demokratiske nasjonalstater ”mister sitt gamle vi”, som de liberale politikerne vil erstatte med det som statsminister Jonas Gahr Støre kaller ”det nye vi”. De gamle fellesskapene i de liberale nasjonalstatene er oppløst, og det er usikkert hva som kan erstatte dem.
Masvie mener likevel at det er en vei å gå. Man kan vende tilbake til de små lokale, politiske enhetene, slik som statsviteren Alasdair McIntyre har foreslått. Men da motsier Masvie seg selv når han tidligere har slått fast at det ikke er noen vei tilbake fra det oppløste fellesskapet.
Store amerikanske studier som Roger Putnams ”Bowling Alone” og Christopher Lasch sin ”The Revolt of the Elites”, viser en amerikansk stat der de gamle, demokratiske lokalsamfunnene mer eller mindre har gått i oppløsning. Putnam’s studie synliggjør at jo mer diversifisert et samfunn er, dess færre er det som deltar i sivilt organisasjonsliv, dess mindre tillit har folk til hverandre og dess mindre deltar de i politiske valg. Uten at jeg har sett data på det, er også forenings- og organisasjonslivet i Norge på sterk retur, og individualiseringen og oppløsningen av kollektive band i samfunnet går sin jevne gang, og folks identiteter blir mer og mer multikulturelle uten nasjonale og lokale bånd.
Og i våre dager får vi til de grader illustrert denne oppløsningen med norske, politiske eliter som farter verden rundt og strør om seg med skattepenger fra Norge med lojaliteter som er helt andre steder enn hjemme i kongeriket. Tojes nokså abstrakte beskrivelse av den interne norske tilstanden er god. At hans utlegning av problemet karakteriseres som vitenskapelig obskurt og politisk suspekt, kan jo ses på som empirisk belegg for denne oppløsningen og polariseringen. Så spørsmålet blir da om man vil ha det sånn?
PS. Denne teksten ble sendt til Morgenbladet, og som ventet, uten å få svar tilbake.