I flere tiår har Oslo-prosessen vært fremstilt som et høydepunkt i norsk utenrikspolitikk: et lite land som, gjennom nøytralitet og tillit, bidro til å bringe israelere og palestinere nærmere fred.
Professor i historie Hilde Henriksen Waage mener denne fortellingen er grunnleggende feil. Ifølge henne var Norge langt fra en nøytral megler, men fungerte i realiteten som en forlengelse av israelske interesser i forhandlingene.
– Norge førte fredsforhandlinger utelukkende på Israels premisser, sier Waage i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness.
Hun har forsket på Oslo-prosessen i over 30 år og hatt tilgang til sentrale, graderte dokumenter fra Utenriksdepartementet. Konklusjonen hun trekker er klar: Den norske rollen var maktpolitisk, ikke balanserende.
Myten om nøytral megling
Ifølge Waage bygger hele selvbildet rundt Oslo-prosessen på en misforståelse om hvordan internasjonale forhandlinger faktisk fungerer.
– Det er en myte å tro at man må være nøytral i internasjonale forhandlinger.
Hun understreker at fredsprosesser i realiteten avgjøres av styrkeforholdet mellom partene, og at mellommenn må forholde seg til dette.
– I Oslo-prosessen var maktforholdet ekstremt asymmetrisk. Israel var den sterke parten. Palestinerne var så svake at de fikk smuler.
Dette var ifølge Waage ikke et uhell, men et grunnvilkår som norske aktører forholdt seg bevisst til.
– Hvis Norge ikke stilte seg på Israels side, ville det ikke blitt noen avtale. Alternativet var å reise hjem.
Klarerte alt med Israel
Waage beskriver hvordan norske aktører, særlig Terje Rød-Larsen og Mona Juul, opererte i praksis under forhandlingene. Ifølge henne ble alle norske forhandlingsutspill klarert med israelerne – før, under og etter møtene med palestinerne.
– De klarerte alle forhandlingsutspill med israelerne før alle forhandlinger, under forhandlingene og etter alle forhandlinger.
Samtidig ble ikke tilsvarende informasjon delt med palestinerne.
– Informasjonen gikk én vei. Israel fikk vite langt mer enn palestinerne.
Dette innebærer, ifølge Waage, at Norge ikke opptrådte som en megler mellom to parter, men som en kanal for israelske krav.
– Norge var Israels villige løpegutt.
Press mot palestinerne
Bakgrunnen for dette var, ifølge Waage, den palestinske svakheten tidlig på 1990-tallet. PLO var økonomisk og politisk presset etter å ha støttet Saddam Hussein, mistet støtte fra arabiske land og utfordret internt av Hamas.
– Yasser Arafat var desperat. Ingen ville snakke med ham.
Denne situasjonen ble ifølge Waage aktivt utnyttet.
– Norge var med på å øve ytterligere press på palestinerne gjennom sine kontakter med Israel.
Resultatet var at palestinerne gikk med på kompromisser de tidligere aldri ville akseptert, mens Israel beholdt kontrollen over de sentrale premissene.
En avtale uten fred
Oslo-avtalen omtales ofte som et fredsprosjekt. Waage avviser denne beskrivelsen.
– Oslo-avtalen er ingen fredsplan. Det er en timeplan for videre forhandlinger.
Avtalen inneholdt verken løfter om palestinsk stat eller en tostatsløsning. Palestinerne fikk begrenset selvstyre i Gaza og Jeriko, kombinert med løfter om omfattende internasjonal bistand.
– Israel ønsket at palestinerne skulle overta den dyre og vanskelige jobben med å styre Gaza.
Bistanden var ifølge Waage også i Israels interesse, fordi den reduserte kostnadene ved okkupasjonen.
Omgikk USA
Et sentralt funn i Waages forskning er at Norge etter hvert også bidro til å holde USA utenfor. I startfasen ble amerikanerne løpende informert, men dette endret seg da Israel oppgraderte Oslo-sporet.
– Israel krevde full informasjonsstans til USA. Og nordmennene gikk med på det.
Ifølge Waage innebar dette at Norge bevisst førte sin viktigste allierte bak lyset.
– Johan Jørgen Holst tok en enorm risiko ved å gjøre dette, men han gjorde det fordi han så et gyllent øyeblikk for Norge.
Ikke ond vilje – men konsekvenser
Waage understreker at hun ikke mener norske aktører handlet i ond tro.
– Jeg er helt overbevist om at de gjorde dette fordi de trodde det kunne være en vei til fred.
Likevel mener hun at konsekvensene av valgene som ble tatt, er blitt systematisk tildekket i ettertid. Kritikk av Norges rolle truet ikke bare enkeltpersoner, men hele fortellingen om Norge som fredsnasjon.
– Mine konklusjoner ødela merkevaren Norge.
Ifølge Waage ble nettopp denne merkevaren – bygget på Oslo-prosessen – en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk i tiårene som fulgte.
– Fredsmegling ble Norges viktigste eksportartikkel etter 1993.
En ubehagelig konklusjon
Waage sier hun selv ble overrasket over reaksjonene på forskningen.
– Jeg trodde ikke dette var noen sensasjon. Jeg trodde alle visste at makt rår.
Likevel mener hun at én konklusjon fortsatt er politisk vanskelig å akseptere i Norge.
– Norge var Israels løpegutt i Oslo-prosessen. Og det er derfor denne historien fortsatt er så vanskelig å fortelle.