Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I forbindelse med Regjeringens nye strategi for å motarbeide desinformasjon, bør norske medier og myndigheter se seg selv i speilet, og begynne med et oppgjør med sin egen systematiske og meget langvarige unnfallenhet nettopp på dette området.

«Spredning av misledende og feilaktig informasjon kan bidra til å svekke tilliten i det norske samfunnet», skriver Regjeringen. Ja, nettopp!

Neste setning lyder: «Regjeringen har besluttet å utarbeide en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon.»

Subjekt-redaktør Danby Choi har tatt et forrykende oppgjør med den arrogante besserwisserholdningen som ligger bak dette initiativet. Ingressen lyder: «Mediekritisk forståelse handler om å være kritisk til informasjonen man blir servert – ikke minst fra medier og styresmakter. I regjeringens nye strategidokument anser man dette heller som farlig. Det må være noe av det mest umusikalske, usmakelige og arrogante jeg har lest.»

Men i tillegg til at norske myndigheter nå ser ut til å ville ta nok et skritt i retning av å etablere et «sannhetsministerium» som skal fortelle det norske folk hva de bør mene og tenke, står vi her overfor et skrikende eksempel på dette med å se flisen i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget.

Selvsagt spres det halv- og usannheter på sosiale medier. Det er prisen vi må betale for å ha et fritt og åpent samfunn.

Det som er mer alvorlig, er den massive og systematiske desinformasjonskampanjen som myndigheter og medier har holdt på med de siste tiårene. Det er her skoen trykker, og det er dette som virkelig ødelegger tilliten i samfunnet.

Noen eksempler som illustrerer poenget

7. juli 2005 gjennomførte fire islamister spektakulære terrorangrep i London, som resulterte i 52 døde og flere hundre sårede. På 20-årsdagen for dette, altså for noen få dager siden, presterte NRK å komme med en rekke nyhetssendinger der de forsøkte å tåkelegge det faktum at terroren var islamistisk motivert. For dette har statskanalen fått skarp kritikk ikke minst av Simen Sandelien (se hans innlegg i Aftenposten her og her). NRK har innrømmet at deres dekning ble misvisende (se nederst her).

Jeg er enig med Sandelien i at NRKs svar er for svakt og unnvikende. En slik forbigåelse av et sentralt og ukontroversielt faktum skjer ikke ved en glipp; det skjer fordi litt for mange medarbeidere i NRK har en ideologisk agenda som tillegges større vekt enn etterrettelighet og journalistiske standarder. For det første er dette kritikkverdig. For det andre er det et godt eksempel på desinformasjon. Og for det tredje er det en skremmende illustrasjon på hva som ødelegger tilliten til (noen av) de såkalte ‘redaktørstyrte’ mediene.

Mye tyder på at det globale klimaet er i endring, slik det har vært mange ganger før i jordens historie. Det store spørsmålet i den forbindelse er om menneskeskapte utslipp av drivhusgasser er den primære driveren bak nevnte endring. Vel, derom strides de lærde, men det eneste narrativet som er ‘godkjent’ av myndigheter og de store mediene, er at endringene først og fremst skyldes menneskeskapte utslipp, mens man vanligvis unngår å nevne at mange fremstående forskere mener dette er en sannhet med store modifikasjoner.

Den som vil få et mer balansert bilde, kan for eksempel lese boken «Usikker vitenskap – hva klimaforskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig» (2021) av den erfarne klimaforskeren Steven E. Koonin. En oppdatert versjon (2024) av boken finnes på engelsk. Jeg sier ikke at Koonin sitter på fasiten her. Poenget er at bildet er mer nyansert og sammensatt enn hva medier og myndigheter later som. Og ved å holde på slik, undergraver man sin egen troverdighet.

Og på toppen av det hele har våre politikere (som sjeldent lytter til eller tar på alvor innvendinger fra befolkningen) funnet ut at ‘klimatiltak’ må ha høyere prioritet enn det meste annet. Derfor insisterer man på å elektrifisere både sokkelen og Melkøya, til tross for at det knapt vil føre til reduserte CO₂-utslipp (som bare flyttes andre steder), til tross for at dette vil føre til økte strømpriser og tapte arbeidsplasser, samt koste fellesskapet enorme summer som kunne ha vært brukt til noe fornuftig i stedet. Hvorfor i all verden skal vi ha tillit til politikere som stadig opptrer som nyttige idioter for lobbyister og internasjonale organisasjoner?

Ja, den tyske EU-parlamentarikeren Christine Anderson går hardt ut mot det grønne skiftet og kaller hele klimapolitikken en løgn, et kontrollprosjekt og «den største svindelen noensinne».

Selv vil jeg ikke ta så hardt i, men når motstemmer og faglige innvendinger stadig knebles eller marginaliseres er det klart at dette er ødeleggende for tilliten til både medier og myndigheter. «Klimaendringene skyldes i all hovedsak menneskeskapte utslipp av klima-/drivhusgasser (særlig CO₂ og CH₄), det er det konsensus om blant forskerne; saken er avgjort og det er ikke noe mer å lure på, så hold kjeft!»

God vitenskap er ikke noe som vedtas ved simpelt flertall – i det lange løp er det alltid fakta og de beste argumentene som vinner frem. Vi får se hva som etter hvert viser seg å stemme, men mitt poeng her og nå er at ovennevnte kombinasjon av belæring og knebling er ødeleggende for den type tillit vi trenger i et sunt samfunn.

Solberg-regjeringen har fått mye kritikk for sin håndtering av Covid-pandemien. Akkurat der finnes det muligens formildende omstendigheter, men hemmeligholdet rundt hva som skjedde den gangen er omfattende. Hvorfor det skulle være nødvendig å skjule hva som lå bak beslutningene knyttet til vaksinering og smittevern kan man jammen lure på. Og samme hvilken begrunnelse myndighetene egentlig har, er dette en oppskrift på å ødelegge tilliten mellom folket og våre styrende eliter.

Det som etter min vurdering er vel så ille, er at store medier som NRK og Aftenposten, samt særlig Faktisk.no, har opptrådt på en kritikkverdig måte når det gjelder å unnlate å informere på en nøktern og objektiv måte om det som etter hvert fremstår som den mest sannsynlige teorien om opprinnelsen til pandemien, nemlig en lablekkasje. Nevnte medier har dessuten forsøkt å begå karakterdrap mot vaksineforsker Birger Sørensen. Han gjorde akkurat det en ærlig forsker med relevant kompetanse bør gjøre, nemlig informere om at viruset (SARS-CoV-2) har et genom som tyder på at det neppe kan ha oppstått i naturen. Likevel ble han kastet under bussen. De selvoppnevnte overdommerne er senere blitt tatt med buksene nede, men sitter stille i båten i stedet for å innrømme og beklage sin kritikkverdige oppførsel. Slike folk bør vi ikke ha tillit til.

Jeg har nylig lagt frem dokumentasjon på disse tingene i min artikkel «Lablekkasjer og konspirasjoner». Der er jeg dessuten kort innom maktarrogant og usaklig konspirasjons-stempling knyttet til innvendinger mot bruk av metanhemmere i kufôr, manglende åpenhet rundt Joe Bidens sviktende helse og mentale forfall, eller neglisjering av faglige innvendinger til endringer i Smittevernloven.

Og slik kunne vi ha fortsatt. Innvandring, kriminalitet, demografi, islam, Midtøsten og amerikansk politikk er noen av mange aktuelle stikkord for saksområder der både medier og myndigheter litt for ofte føler behov for å skjønnmale, bagatellisere, bortforklare, overdrive eller bløffe, alt ettersom.

Hvordan havnet vi her?

Forklaringene på disse alvorlige og samfunnsnedbrytende tendensene er sammensatte og komplekse. Det verdimessige vakuumet som har oppstått i det postkristne Vesten spiller utvilsomt inn. Det samme gjør utbredelsen av postmodernisme og beslektede begreper som woke, kulturmarxisme og kritisk teori. Mange politikere og mediefolk er tilsynelatende såpass hjernevasket med slike kvasifilosofier at de har problemer med å innse at de faktisk opptrer på en uredelig måte.

Plassen tillater meg ikke gå nærmere inn på akkurat dette, men jeg kan anbefale en bok som er høyst relevant i denne sammenheng, nemlig «Kateterprofetenes opprør – arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker» av Andreas Hardhaug Olsen. Jeg har riktignok ikke rukket å lese boken selv ennå, men har lest om den i Dagen, og ikke minst lyttet til Olsen i en meget interessant og tankevekkende episode av podkasten Ness.

En annen relevant referanse her er filosof Einar Øverenget, som her forleden var gjest hos Wolfgang Wee i podkasten med den megetsigende tittelen «Når Tilliten Rakner: Til Staten, Politikerne og Oss Selv».

Konklusjon

Demokratiet vårt er avhengig av et visst nivå av tillit mellom folket og de som forvalter makt i samfunnet. Den pågående utviklingen er ødeleggende i så måte, og det er på tide at medier og myndigheter går i seg selv, og tar et oppgjør med ideologier og kvasifilosofier som hindrer dem i å forvalte sitt ansvar på en akseptabel måte.