Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det internasjonale bildet bør vise vei.
Valget er over. En ny regjering skal dannes. Blir det fornuft i natur og klimadebatten?
Norge skal, ifølge klimaloven og Parisavtalen, redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030 fra 1990-nivået. I sommer vedtok Stortinget å skjerpe klimamålene ytterligere – nå skal utslippene reduseres med 70–75 prosent innen 2035, og lavutslippsmålet for 2050 innebærer en reduksjon på 90–95 prosent fra 1990-nivå.
Samtidig skal disse målene bygge på nært samarbeid med EU, blant annet gjennom kvotehandel mens det fortsatt pågår debatt om hvor mye av kuttene som faktisk skal tas i Norge og hvor mye som kan kompenseres internasjonalt. Alle forstår at realismen må inn på Stortinget.
Når det grønne skiftet møter fysikkens lover
De siste tiårene har det grønne skiftet vært de norske og europeiske politikernes yndlingsprosjekt. Milliarder har rent ut fra statskasser og EU-fond til alt fra hydrogen, metanol, ammoniakk og biodrivstoff til karbonfangst og havvindprosjekter. Resultatene har likevel vært nedslående. Store kostnader, belastede økosystemer – og en energipolitikk som gjerne har sviktet sitt mest grunnleggende mål: Å levere billig og stabil energi.
Realitetssjokket: Grønn teknologi som aldri slo til
De opprinnelige visjonene om et Europa uavhengig av fossil energi møter nå fysikkens ubønnhørlige realiteter. Produksjon av hydrogen krever rundt 50 kWh elektrisitet per kilo, hvor over 70 prosent går tapt underveis. Som Financial Times skrev i 2023: «Hydrogen is a costly and inefficient solution outside of niche uses» (FT, 17.05.2023). Wall Street Journal utdypet: «Despite billions in subsidies, hydrogen remains a fuel in search of a viable business model» (WSJ, 12.09.2022).
Biodrivstoff, lenge promotert som klimavennlig, fremstår også tvilsomt. The Guardian dokumenterte i 2022 at EUs støtteordninger for biodiesel bidro til «increased deforestation and worse emissions than the fossil fuels they were meant to replace» (Guardian, 24.03.2022). Financial Times konkluderte samme år: «The green credentials of biofuels are increasingly in doubt, with real-world outcomes pointing to more harm than good» (FT, 04.10.2021).
Havvind: Idealisme møter økonomi
Havvind har blitt fremstilt som motoren i det grønne skiftet, men tallene tegner et annet bilde. Wall Street Journal beskrev situasjonen slik: «The promise of offshore wind is colliding with the harsh arithmetic of costs and limited output» (WSJ, 22.08.2023). Ørsted, verdens ledende havvindselskap, måtte i 2023 skrive ned milliarder. Som Financial Times rapporterte: «Economics are increasingly unfavorable compared to gas or nuclear» (FT, 04.09.2023).
Miljøinngrepene er heller ikke marginale. The Guardian skrev samme år: «Massive offshore wind buildouts threaten fragile marine ecosystems in the North Sea and beyond» (Guardian, 14.06.2023). Når energiretur på investering (EROI) ligger på bare 4–5, mot 50 for vannkraft og over 70 for kjernekraft, blir de økonomiske og fysiske begrensningene tydelige.
Energi-kannibalisme og tapte naturverdier
Mange fornybarprosjekter ender med å kreve mer energi og ressurser enn de leverer tilbake. Financial Times har advart om «green bottlenecks» der råvareutvinning til solceller og batterier «leads to severe environmental degradation in Africa and South America» (FT, 09.11.2022). The Guardian viste til protester i Latin-Amerika mot litiumutvinning fordi «the clean energy revolution risks repeating the resource curses of the fossil era» (Guardian, 05.02.2023).
Lokale oppgjør oppstår også i Vesten: Som Wall Street Journal skrev: «Wind and solar farms often face fierce opposition as their ecological and social costs prove far higher than policymakers anticipated» (WSJ, 16.08.2023). Fenomenet har fått navnet «energi-kannibalisme».
Tysklands eksempel – Europas energiskepsis
Ingenting illustrerer utfordringen bedre enn Tyskland. Siden 2000 har landet brukt over 700 milliarder dollar på Energiewende. Likevel er kullandelen høy og strømprisene blant verdens dyreste. Wall Street Journal konstaterte: «Germany has spent more than $700 billion on its Energiewende since 2000, yet it still burns more coal than almost any other European nation» (WSJ, 18.07.2023).
Financial Times rapporterte om industriflukten: BASFs konsernsjef advarte om at «We cannot compete under these energy costs» (FT, 06.03.2023). Som The Guardian observerte etter gasskrisen: «Germany ended up importing more coal and paying the highest power prices in Europe» (Guardian, 02.12.2022).
Investeringssmellen
Trykket merkes også i kapitalmarkedene. Financial Times skrev at «ESG and clean-tech funds have lost more than half their market value since 2019» (FT, 10.01.2024). Wall Street Journal observerte at «The so-called green premium has vanished» (WSJ, 14.02.2023). The Guardian advarte om at investorer nå trekker seg bort fra hydrogen og havvind, med formuleringen: «Patience is running out for unproven economics» (Guardian, 18.05.2023).
En folkelig dreining mot realisme
Opinionsmålinger peker i samme retning. Financial Times viste til valget i Nederland i 2024 der bøndenes opprør ga høy oppslutning og konkluderte: «Voters are pushing back against costly climate symbolism» (FT, 21.11.2024). The Guardian beskrev Tysklands politiske situasjon: «Green parties that pushed wind and hydrogen find voters deserting them» (Guardian, 09.10.2023). Wall Street Journal kalte fenomenet en «popular revolt against green overreach» (WSJ, 30.04.2024).
Norges posisjon – kjernekraft og realisme
I Norge er oljen og vannkraften bærebjelker, men nå åpnes døren for kjernekraft. Financial Times skrev om små modulære reaktorer (SMR): «SMRs are emerging as serious contenders for Europe’s decarbonized baseload power, especially in the Nordic region» (FT, 15.06.2023). The Guardian rapporterte om økt nordisk støtte til kjernekraft som «offers unrivalled stability compared to wind and solar» (Guardian, 19.05.2023). Wall Street Journal omtalte kjernekraft som «Europe’s reluctant comeback,» med henvisning til at Norge vurderer teknologien på nytt (WSJ, 07.07.2023).
Folkelig oppslutning i Norge støtter denne retningen: meningsmålinger viser økende aksept når erfaringene fra Europa med høye priser og manglende «grønne» resultater speiles i virkeligheten også her hjemme.
Mot 2030: Realisme som hovedspor?
Norge vil kutte utslipp, men uten massiv vekst i «grønne» eksperimentteknologier. De lanserte klimamålene er urealistiske. Innen 2030 ser vi forhåpentligvis et Norge og et Europa der miljøpolitikken i større grad er bundet av fysikkens grenser og realøkonomiens lover. For mange fornybar prosjekter ender med å kreve mer energi og ressurser enn de leverer tilbake.