Den 23 år gamle influenseren og psykologistudenten Elias Omberg er kjent for sine bastante meninger, skarpe debatter og karakteristiske dress. Men bak den selvsikre fasaden finnes en ung mann som frykter å bli forlatt, og som har vært gjennom en alvorlig psykisk krise.
I en åpenhjertig samtale med Shurika Hansen forteller han om adopsjonen, mobbingen, selvmordstankene og hvorfor han lenge har forsøkt å gjøre seg uunnværlig for andre. Episoden slippes torsdag kl 18.
Han har nettopp deltatt i en offentlig debatt om kjønnsidentitet. Som vanlig er Elias Omberg iført dress, og som vanlig har han argumentert bestemt for sine synspunkter. Men bare minutter etter debatten utspiller det seg en scene som står i sterk kontrast til den selvsikre fremtoningen.
På vei gjennom Karl Johan i Oslo bryter han sammen i gråt. Folk kjenner ham igjen og spør om å få ta bilder med ham, men Omberg klarer ikke å stille opp.
– Jeg snur meg mot dem, og de ser at jeg er fylt med tårer i øynene. Jeg er sånn: Dette er ikke dagen, sorry.
Til slutt setter han seg ned på gaten, fremdeles iført dressen, og stirrer tomt fremfor seg mens tårene renner.
– Folk vet ikke det, sier han om hva som skjer etter at kameraene er slått av.
Historien kommer frem i en personlig samtale med Shurika Hansen, som kjenner Omberg fra før. Hun har invitert ham til podkasten for å utforske det hun mener er en stor avstand mellom den kompromissløse samfunnsdebattanten og mennesket bak den offentlige rollen.
Denne gangen har han ikke engang tatt på seg dressen.
– Jeg skal grille deg emosjonelt i dag, varsler Hansen.
Og allerede fra starten får hun frem sider ved Omberg som få av hans følgere har sett.
– Jeg tror min skjebne er å sitte igjen alene
Hansen spør hva Omberg er mest redd for at folk skal finne ut om ham.
Han svarer først unnvikende, men forteller deretter at han er adoptert, og at frykten for å bli forlatt har fulgt ham gjennom hele livet.
– Jeg har jo blitt adoptert. Så jeg har hele livet slitt med separasjonsangst. Og min største frykt er nok å finne bevis på at jeg er uverdig kjærlighet.
Han beskriver en grunnleggende forestilling om at selv mennesker som står ham nær, før eller siden vil forsvinne fra livet hans.
– Jeg tror det er en sånn underliggende overbevisning inne i meg som sier at min skjebne er å sitte igjen alene. Litt som å være på toppen, men alene.
Det er ikke fordi han mangler mennesker som er glad i ham. Tvert imot understreker han at han har både familie og gode venner som stiller opp for ham.
– Jeg har masse mennesker som er glad i meg. Og jeg har masse gode venner og familie som jeg ikke trenger å tvile på at er glad i meg eller vil stille opp. Men det er en overbevisning i meg om at på et eller annet tidspunkt så kommer det til å ta slutt.
Omberg mener selv at denne frykten har preget mye av hvordan han forholder seg til andre mennesker.
Dersom han ikke fullt ut klarer å tro at han er verdig ubetinget kjærlighet, finnes det ifølge ham en annen måte å sikre seg en plass i andres liv på: Han kan gjøre seg nødvendig.
– Hvis jeg ikke tror at jeg er verdig kjærlighet, hva er alternativet? Alternativet må jo være at jeg må være nødvendig.
Han forteller at han alltid har vært opptatt av å hjelpe andre, stille opp og gi gaver. Men etter hvert har han begynt å stille spørsmål ved sine egne motiver.
– Jeg er jo en «people pleaser». Alltid vært.
Han erkjenner at gavmildheten også kan være forbundet med et ønske om å bli bekreftet og verdsatt. Det liker han ikke ved seg selv, og han forsøker nå å endre dette mønsteret.
Adopsjonen og frykten for å bli forlatt
Omberg forteller at hans biologiske mor først vurderte abort, men ombestemte seg og bestemte seg for å beholde barnet. Etter fødselen hadde hun ham hos seg i omkring én måned, før hun ifølge Omberg valgte å adoptere ham bort av økonomiske grunner.
Selv om han er vokst opp med en familie som er glad i ham, tror han at denne tidlige erfaringen har satt spor.
– Jeg tror nok det ligger litt sånn latent inni nervesystemet mitt at jeg ikke helt tror på at kjærlighet er noe som kommer til å bli værende hos meg.
Han beskriver følelsen som en form for engstelig tilknytning. Det er ikke en rasjonell vurdering av menneskene rundt ham, understreker han, men en utrygghet som likevel gjør seg gjeldende.
Mobbingen og den offentlige rollen
Omberg forteller at han blir utsatt for mye mobbing på ungdomsskolen. Allerede som 14-åring kommer han i kontakt med psykolog, og erfaringene bidrar til å vekke interessen for å forstå menneskers atferd.
Han forteller også om et råd han fikk av en rektor i ungdomstiden: Det beste var å være så feilfri som mulig, slik at andre ikke hadde noe å ta ham på.
Det er et nærmest umenneskelig krav, erkjenner han i dag. Likevel ser han en sammenheng mellom erfaringene fra oppveksten og den voksne, presise og kontrollerte måten han ofte uttrykker seg på.
Han er kjent for å formulere seg med store ord og for å være svært opptatt av logikk og argumentasjon. Omberg mener selv at dette først og fremst handler om et ønske om å være presis og unngå misforståelser.
Men han innrømmer også at den offentlige personen er ganske annerledes enn den private.
– Jeg er enig i at mitt alter ego på sosiale medier og hvem jeg er som privatperson, er veldig forskjellige. Det er en stor avstand.
Den offentlige rollen har flere funksjoner. Omberg sier at han forsøker å være en tydelig stemme som kan gi unge mennesker råd og retning, noe han selv kunne hatt behov for da han var yngre.
Samtidig fungerer denne rollen som en beskyttelse.
– Jeg går utad for å forsvare meg selv litt fra meg. For når jeg får massevis av kritikk, så treffer du en offentlig person. Ja da, det er mine meninger, men du treffer ikke meg. Fordi du kjenner ikke meg.
Han understreker at kritikken kan være hard. Omberg forteller også at han har mottatt flere alvorlige drapstrusler som følge av sin offentlige virksomhet.
Likevel nekter han å la frykten bestemme hvilke meninger han skal uttrykke.
– Jeg tenker demokratiet og ytringsfriheten trues når vi lar frykt få lov til å diktere hvordan vi snakker og ytrer oss.
Det betyr imidlertid ikke at han er upåvirkelig.
Omberg erkjenner at han i den offentlige debatten om kjønnsidentitet kunne ha uttrykt seg med større varme, selv om han fortsatt står inne for argumentene sine.
– Jeg kan forstå at folk opplevde meg som veldig kald i den debatten. Men jeg hadde ikke så mye varme til meg selv heller.
Jobber for å slippe å møte seg selv
Ved siden av psykologistudiene driver Omberg et aksjeselskap og et markedsføringsbyrå som hjelper andre med å vokse på sosiale medier.
Han beskriver en hverdag preget av svært mye arbeid, og avviser forestillingen om at livet som influenser nødvendigvis består av raske penger og glamour.
– Jeg sliter med å huske siste gang jeg hadde tid til meg selv. Det er lenge siden.
Tidligere driver han aktivt med kampsport og konkurrerer med ambisjoner om gode resultater. Han forteller at han verken drikker alkohol eller fester, og at han alltid har vært opptatt av at det han gjør, skal føre til noe konkret.
Men det ekstreme arbeidsbehovet har også en annen side.
– Jeg tror en stor del av ønsket om å jobbe hele tiden er litt for å slippe å måtte møte helt meg selv.
Han stiller seg spørsmålet om hvem han ville vært dersom han satt alene i et rom, uten oppgaver, ansvar eller mennesker som trengte ham.
– Jeg vet ikke helt hvem jeg hadde sittet igjen med.
Det synes han er skremmende.
Boken som ble et brev til lillebroren
Omberg arbeider nå med en bok som opprinnelig var tenkt som en selvhjelpsbok for ungdom. Etter hvert har prosjektet utviklet seg til noe langt mer personlig.
Han forteller at boken nærmest er blitt et langt brev til lillebroren Ludvig.
– Lillebror har jo alltid betydd veldig mye for meg.
Som storebror føler han imidlertid at han ikke alltid strekker til. Han skulle gjerne brukt mer tid sammen med Ludvig, men opplever at jobb, studier og offentlig virksomhet tar svært mye av hverdagen.
– Jeg vet at det er mye jeg kunne gjort for å være en bedre storebror.
Boken er derfor også et forsøk på å gi noe tilbake til broren.
– Jeg håper at denne boka her kan være en slags klem fra storebror når livet gjør vondt, og når ting er vanskelig.
Omberg forteller at arbeidet med boken også har hjulpet ham selv. Han ønsker å gi unge mennesker en grunn til ikke å gi opp livet, men erkjenner at dette også kan være en måte å holde seg selv oppe på.
Det er en erkjennelse som får en særlig alvorlig betydning når samtalen kommer inn på den psykiske krisen han selv har vært gjennom.
– Jeg var kjemperedd for meg selv
Omberg beskriver 2025 som et tungt år, preget av tap og mennesker som forsvinner ut av livet hans.
I januar forverrer situasjonen seg kraftig, og i februar blir det svært mørkt. Han forteller at han over lengre tid knapt spiser eller sover, og at han forsøker å arbeide seg gjennom problemene. På et tidspunkt veier han etter eget utsagn rundt 50 kilo.
Moren er svært bekymret og advarer ham om at han kommer til å møte veggen.
Men Omberg fortsetter.
– Jeg sov ikke. Jeg gjorde ikke annet enn å prøve å jobbe hele tiden.
Til slutt klarer han ikke lenger å holde situasjonen under kontroll.
En natt i februar går han ut alene i Oslo. Han gråter og får stadig mørkere tanker.
– Jeg får veldig skumle tanker, til det punktet at jeg er kjemperedd for meg selv.
Han kontakter legevakten fordi han innser at han trenger hjelp. Men møtet med helsevesenet blir ikke slik han hadde håpet.
Ifølge Omberg får han beskjed om at han fremstår som en ung mann med mye å leve for, som klarer seg godt i studier og jobb. Han opplever at den ytre mestringen gjør at alvoret i situasjonen hans blir undervurdert.
Han blir sendt hjem igjen, forteller han.
– Når du som ung mann har pint deg selv lenge nok, setter deg på legevakten og sier at du ikke vil mer, at du trenger hjelp nå, og så får du det svaret …
Omberg forteller også at han får avslag fra DPS. Opplevelsene gjør ham både frustrert og bekymret for andre unge menn som sliter psykisk.
– Hva med dem som ikke har et nettverk? Hva med dem som tenker at det var dråpen?
Selv mener han at det er nettverket som til slutt redder ham ut av den verste krisen.
Gjennom sin offentlige virksomhet kjenner han flere psykologer som han kan kontakte privat. Han har venner som tar telefonen midt på natten, lytter og følger ham opp over tid.
– Takket være at jeg er den profilen jeg er, med det sterke nettverket jeg har, så gikk det bra.
Men han er klar over at mange andre unge menn ikke har tilgang til tilsvarende hjelp.
Han mener også at erfaringene illustrerer noe viktig ved budskapet hans om personlig ansvar: Å ta ansvar for sitt eget liv betyr ikke at man alltid skal klare seg alene.
Noen ganger innebærer det å erkjenne at man trenger hjelp, og faktisk be om den.
Reaksjonene etter at han åpnet seg
Omberg har tidligere fortalt om selvmordstankene på TikTok. Reaksjonene er mange, og han setter stor pris på støtten han får fra både venner, følgere og mennesker han ikke har hatt kontakt med på lenge.
Men han møter også kritikk.
Noen mener at han ikke burde uttale seg om psykisk helse fordi han selv har et stort nettverk og tilgang til mennesker med psykologfaglig kompetanse.
Det synes han er vondt å lese.
– Når man har bestemt seg for hva man synes om et menneske, så kommer ikke den omtanken.
Han mener tvert imot at de personlige erfaringene kan gi større tyngde til noe av det han formidler.
– Er det ikke noe verdifullt å kunne høre noe fra en som faktisk har stått litt i det selv? Ikke bare de som kan teorien ut og inn og baklengs, men også de som faktisk har levd det.
Omberg forteller også at han i den mørkeste perioden begynner å sabotere deler av sitt eget liv.
Han avslutter samarbeid, bruker store summer på gaver til mennesker han er glad i, og blir nærmest likegyldig til om virksomheten hans overlever.
Han understreker at handlingene ikke er resultatet av en bevisst plan. Når han ser tilbake, fremstår perioden som tåkete, og han har problemer med å forstå hva han selv tenkte.
Likevel ser han i ettertid et tydelig destruktivt mønster.
Lærer å sette grenser
Et viktig tema gjennom samtalen er hvordan Omberg forsøker å endre måten han forholder seg til seg selv og andre på.
Han forteller at han gjennom store deler av livet har vært svært opptatt av å bli likt, og at han ofte har satt andres behov foran sine egne.
Særlig i nære relasjoner har han vært redd for å miste mennesker dersom han ikke tilpasser seg dem.
– Hvis jeg er redd for å bli forlatt, så vil jeg heller at en annen person skal bli værende hos meg, uansett om det betyr at jeg forlater meg selv.
Drømmen om en egen familie
Til tross for erfaringene og frykten for å bli forlatt, er Omberg tydelig på at han ønsker seg en familie.
Hansen påpeker at han gjennom samtalen har brukt mer av sin egen dialekt, færre store ord og vist sider av seg selv som offentligheten sjelden får se.
– Du har vært menneske i dag, og det er kjempebra. Det er akkurat det jeg var ute etter.
Hun avslutter med å fortelle ham at hun ser hvem han er.
– Og jeg synes at du er bra nok, Elias.